Mars 2016: Nå løper vi

«Nå løper vi». Pia Maria Roll i samproduksjon med Brageteatret og Teater Ibsen, Sentralen. Av: Sara Baban, Buzhan Baban og Pia Maria Roll. Med: Sara Baban og Buzhan Baban. Regi: Pia Maria Roll.

Teater som vil, og som får til.

TERNING: SEKS

 

Innsikter i flukt

«Nå løper vi» er nøkternt, sterkt og personlig teater om å leve som barneflyktning. Det er gjort med følsomhet, men aldri føleri.

TEATER: Da Sara Baban var åtte år og lillebroren Buzhan var tre måtte de reise fra hjemmet sitt i det irakiske Kurdistan. Det var krig. Kurderne var forfulgt. Pappa Baban hadde funnet en dødsliste, og han hadde varslet dem som sto på den om at de måtte flykte. Dermed ble han også selv en statsfiende. I nesten åtte år var familien Baban på flukt før de i 1993 fikk asyl i Norge.

Nå er både Sara og Buzhan utdannet som skuespillere, og i «Nå løper vi» forteller de sin historie. Barnets minner, barnets tanker og barnets følelser, barnets aksept og barnets protest formidles i voksent utvalg, med den voksnes forståelse av alt som var uforståelig da. Dette doble perspektivet sørger for at tilskuerbarna forstår.

Minner

«Nå løper vi» er en historie med mye informasjon. Utvalget formidler klokt de store, overordnede innsiktene gjennom de små, talende detaljene. Noe husker begge. Noe må storesøster fortelle lillebror. Noe er de nok blitt fortalt av andre, de eldre søsknene, kanskje, eller mora, så ofte at det nå føles som minner. Mye er også glemt, uklart. Som Sara sier, helt i starten av forestillingen, «Jeg har brukt mange år på ikke å fortelle denne historien. Jeg har ikke orka å forholde meg til det». Det er en følelse hun nok deler med sin mor. Flere ganger i forestillingen spiller Sara og Buzhan ut telefonsamtaler mellom mor og datter. Hun spiller seg selv, som forsøker å stille spørsmål om fortiden. Han spiller - med dvelende langsomme bevegelser - mamma, som heller vil snakke om dagens middag, om været i Oslo og Tønsberg, om strømregningen. Alt det normale. «Nå løper vi» er en historie om hvordan det oppleves når det som skulle vært et unntak, noe midlertidig, strekker seg over år og blir varig.

Åpent og sterkt
Sara og Buzhan Baban opptrer nøkternt, men tydelig. De skjuler ikke sine tanker, følelser, holdninger. Men samtidig presser de ikke det de tenker, føler og mener på publikum. De overforklarer ikke. Fortellingen gjøres åpen nok til at den som ser kan gjøre seg egne slutninger, reflektere over egne holdninger, kjenne på egne følelser.
Fortellingen er hovedelementet i forestillingen. Dette er dokumentarteater, og så sterkt er materialet at det ikke trenger utbroderinger. De få, men virkningsfulle kunstgrepene som er brukt oppleves ikke som omveier i historiefortellingen, men som snarveier.

Teksten er skrevet ut fra Oslopremieren, på Sentralen 12. mars 2016. Urpremiere var på Brageteatret i februar samme år.

Desember 2015: Kandisia

«Kandisia». Flaatenbjørk Kompani i samarbeid med Teater Innlandet, vist i Den Kulturelle Skolesekken og på Showbox. Av: Jarl Flaaten Bjørk. Med: Anders Rummelhoff, Solveig Laland Mohn og Jarl Flaaten Bjørk. Regi: Jarl Flaaten Bjørk.

Inkluderende refleksjon.

TERNING: FEM

Hva barn avgjør

I Kompani Flaatenbjørks «Kandisia» legger voksne føringer, men barn tar avgjørelsen. Forestillingen er en prinsippdiskusjon med empati.

TEATER: Hvordan ville norsk asylpolitikk ha vært om den var bestemt av barn? I «Kandisia» får barn selv svare på dette spørsmålet. Forestillingen lar barn høre argumenter for ulike syn og selv reflektere åpent over dem. Meningsnøytral er den ikke, men den gir barna reell innflytelse. Den viser tillit til deres evne til å gjøre seg sine egne vurderinger, og respekt for ulike ståsteder.

Regler

Kakadue (Solveig Laland Mohn) og foreldrene (Anders Rummelhoff og Jarl Flaaten Bjørk) kommer reisende til Kandisia, et rikt land på toppen av en hjerteformet planet. Landet tar imot flyktninger fra land der det er krig. Det er bare det at Kakadue og familien har en hemmelighet, og den er at de slett ikke kommer fra det krigsrammede Syrimando, men fra det fattige nabolandet. Når dette blir oppdaget, etter flere år i Kandisia, får familien vite at de ikke får bo i landet mer. De må reise tilbake.

Målgruppa er skolebarn fra første til fjerde klasse, og Flaaten Bjørk og kompani gjør dem delaktige fra start. Når «Kandisia» åpner leker barn og aktører sammen flere kjente leker med klare regler, så som «En-to-tre-rødt lys», «Sisten» («Har'n») og «Kongen befaler». Regler, forstår vi, skal følges. Men regler, det forstår vi også, er ikke naturgitt. Over høyttaleranlegget forklarer en stemme hvilke regler som gjelder i hvilken lek, og skuespillerne supplerer.

Involvert

Formen fører likestilt lek sammen med kompanistyrt rollespill og fortellerteater. Premissene er åpne og tydelige, flyten levende og god. Skuespillerne bytter mellom roller, med små endringer i kostyme og stemmebruk. De gir barna beskjeder med en sjargong vi kjenner fra lek. («Og så er jeg liksom Fredrik.») Barnetilskuerne blir involvert som skoleklasse (og kan stille spørsmål), som barnetog og talere på nasjonaldagen (og kan si hva de liker med å bo i Kandisia), og som nasjonalforsamling (i en diskusjon om lover).

I slutten av «Kandisia» blir det bestemt om Kakadue får bli eller om hun må dra. Konklusjonen avhenger av synspunktene barna har delt. Noen føringer er lagt: Før publikum fikk vite at Kakadue ikke er en krigsflyktning, forklarte læreren årsaker til innvandringsstoppen. Etter avsløringen har Rummelhoff og Flaaten Bjørk som Kakadues venner hatt en prinsippkrangel om hva de mener er riktig, lagt opp på barns vis, med ord som «rettferdig» og «urettferdig», «lov» og «ikke lov». «Det var en hemmelighet.» «Det er ikke lov å lyve.» I denne diskusjonen har begges syn omtrent like stor plass. Ingen vises som skurker eller slemme. At det finnes ulike måter å forstå rettferdighet på aksepteres.  Når Kakadue selv kommer til orde, vektes diskusjonen til hennes fordel. Hennes følelser vekker sympati i et flertall av dem som ser, og det overrasker ikke at hun, i de fleste oppsetningene kompaniet har spilt så langt, får bli. Trolig kunne forestillingen ha ført til flere, livligere og mer omfattende diskusjoner - etter slutt - om kompaniet hadde latt den ende før beslutningen om å bli eller dra er tatt.

Premieren var på Teater Innlandet 22. oktober 2015. Anmeldelsen er skrevet ut fra Showbox-visningen i Oslo 4. desember.