Oktober 2018: Bør Børson jr.

«Bør Børson jr.» Teater Innlandet. Av: Harald Tusberg (tekst) og Egil Monn-Iversen (musikk) etter Johan Falkberget. Med: Tom Styve, Anette Lauenborg Waaler, Marte Stolp, Per Tofte, Marit Synnøve Berg, Morten Rudå, Lars Jacob Holm, Mats Moe, John Nyutstumo, Liv-Ellen Kahrs og Thali M. Liberman. Regi: Lars Erik Holter. Musikalsk ansvarlig: Øyvind Åge Berg.

KOMMENTAR: Lekent, lunt og hjertelig.

TERNING: FEM.

 

Medbør

Møt Posør Posørson jr., nå også med hjerte.

MUSIKAL: «Ælt i væla, det har je», skryter Bør Børson jr på innlandsturné. Alt i verden skal en ikke påstå at Teater Innlandets «Bør Børson jr.» har, men en uvanlig underholdende versjon, det er dette. Lars Erik Holter har klart å kombinere det naive og det vitende, det uskyldig lette og det bevisst teatralske.

1959

Tom Styve bytter etter litt ut jeans, bukseseler, skogssko og butikkforkle, og tar på seg en dress som er gulere enn en amerikansk hentesveis. Det ville naturligvis ha vært fryktelig enkelt å koble skrythalsen Bør til en viss storkjeftet posør som er innehaver av en slik hentesveis. Handlingen er jo denne gang lagt til den tid det vises til, når det snakkes om å bli stort og flott igjen, den tid der den amerikanske drømmen også var en europeisk drøm om Amerika. 1959, uskyldens, optimismens og dobbeltmoralens tiår. Amerika-drømmen synes i Christine Lohres scenografi og i Jonas Digeruds koreografi, blant annet med Chevrolet-skrog, diner-kafé, hillbilly-frisyrer, og med henvisninger til amerikanske filmmusikaler i dansen, men Trump-referanser og tilsvarende aktualitetsstikk har Lars Erik Holter og co lykkeligvis holdt seg unna. I kostymene er det amerikanske trygt balansert opp mot innlandslokal jordnærhet, med kofter og støvler og fjøsdress, slik også bygdefolket rundt danner en fiffig kontrast til Bør og hans høytflyvende planer. Musikken har fått arrangementer som stemmer overens med tidsperioden.

Dessuten har Bør hjerte. Han er en kramkar som vil være storkar, men det er ikke noe vondt i ham, ikke her. Selv når raske penger går ham til hodet, når han dummer seg ut, svikter sin Josefine (en betagende Waaler) og sine venner, spiller Styve ham som en likandes, lettlurt guttunge som lar spontane innfall styre. Hans Bør er en bajas, men han er en velmenende bajas, en sjarmerende optimist som tror at hans egne krumspring skal ende til beste for alle, også dem som de går utover i første omgang.

Komediespill

Undertegnede har tidligere kommentert likheter mellom Bør Børson og Peer Gynt. Teater Innlandets oppsetning gjør det enkelt også å se forbindelser til bygdedyr og til «Trost i taklampa», og kanskje den hjemmekjære 91 Stomperud med. Dette skyldes ikke bare dialekten - dialog og sanger er helhetlig omdiktet til lokal språkdrakt av regissør Holter - eller miljømarkørene og de geografiske stedsnavnene, det skyldes også tonen i oppsetningen - de vektlegginger som gjøres underveis i de enkelte scenene, de stemninger som blir løftet fram i samspillet mellom de ulike skikkelsene. For Holter har heller ikke glemt resten av rollegalleriet i sin instruksjon. Her er mye godt komediespill også i de mindre rollene, og små lekne detaljer utvider underholdningsverdien i strekk som ellers fort kan bli nokså ensformige: Det første butikkbesøket fra Torsøien og Torsøia (Morten Rudå og Marit Synnøve Berg), John Nyutstumos ubetalelige elgfjes i granskogen, det altoppslukende, tida-står-stille-og-verden-krymper-til-bare-de-to-øyeblikket der Laura (Marte Stolp) og Nils (nyutdannede Mats Moe) møtes for første gang, alle de radioteateraktige lydeffektene som skuespillerne åpenlyst, en og annen gang til og med kommentert, skaper selv, eller måten hver skuespillers forskjellige rollefigurer knyttes sammen gjennom rollebyttene.

Tekniske lydproblemer skjemmet premierevisningen. Forhåpentlig kan de løses før nye publikummere inntar salene.

Premieren var på Teater Innlandet 18. oktober 2018.

Juni 2017: Solveigs 2. sang

«Solveigs 2. sang». Teater Innlandet i samarbeid med NRK Radioteatret, på Oslo Nye Centralteatret. Av: M H Hallum. Med: Charlotte Frogner, Eli Anne Linnestad, Dennis Storhøi, Gisken Armand, Kjersti Fjeldstad, Espen Beranek Holm og Janne Heltberg i opptak, Anne Grinden, Nora Theodora Grinden og Darryl Walters i film og foto. Regi: Mathias Calmeyer.

KOMMENTAR: Slik Solveig ser det, i lyd og bilder.

TERNING: FEM

Et annet kjønn, en annen historie

Bipersonen er blitt hovedperson, og sangen synges fra et annet ståsted.

TEATER: Hvordan ser Solveig dramaet om Solveig og Peer Gynt? Malmfrid Hovsveen Hallum har sett for seg en moderne kvinne i et moderne samfunn, der Peer - om Peer i det hele tatt finnes - er en biperson, og der Solveig selv tar Solveigs valg. (Det gjør hun for øvrig også hos Ibsen, men det er en annen historie.) Hallums Solveig har 2017-kvinnens rettigheter, men som sin formor fra 150 år tidligere, blir hun i hjembygda mens mulighetene går henne forbi.

Faktiske og metaforiske bilder

«Å se for seg» er i det hele tatt et godt begrep å bruke for den som skal beskrive «Solveigs 2. sang». I NRK Radioteatret sendes den som tradisjonelt radioteater, og lytteren skaper sine egne bilder. På Centralteatret, og på turné i Innlandet-fylkene, avspilles radioteateropptaket i samspill med bilder som allerede er skapt. Publikum hører skuespillernes stemmer, men uten skuespillere i rommet. Regissør Mathias Calmeyer og scenograf-fotograf Kristin Bengtson har satt sammen radioopptaket med fotografier, film og lyseffekter til en kunstopplevelse som befinner seg et sted mellom rominstallasjon, teater og litteratur. Vi kan kalle det «multimedialt radioteater». Formen er både konsentrasjonskrevende og dvelende. Teaterteksten er rik på bilder, men de bilder den skaper, stemmer ikke overens med de bilder øyet blir vist. Med det avsløres Solveig - lydens, bildets, eller begge delers - som minst like mye av en løgner som Peer er.

Stemmene vi hører tilhører kjente skuespillere, godt matchet og med tradisjonelt tydelig Radioteatret-diksjon og poengtering. Eli Anne Linnestad og Charlotte Frogner gir stemmer til henholdsvis den eldre og den unge Solveig, og lykkes i å lyde som samme menneske i ulike faser av livet. Bildene viser personer bare et fåtall tilskuere vil kjenne fra før; Anne Grinden og Nora Theodora Grinden (tante og niese) opptrer som den eldre og yngre, med fysiske likheter som gir troverdig før-og-nå-virkning. Også mannen i fotografiene - Darryl Walters - er uten kjent-ansikt-bagasje, mens stemmen tilhører Dennis Storhøi - en erfaren Peer. Blant birollene er Kjersti Fjeldstad som en fantasiversjon av Liv Ullmann og Espen Beranek Holm som en fantasiversjon av Alex Rosén. Solveig begrenser seg med andre ord ikke til fantasier om Peer.

Fantasiliv

M H Hallum har stokket om på Ibsens fortellerrekkefølge, og begynner sin «Solveigs 2. sang» (teatrene skriver det slik, de bruker ikke «andre») omtrent der Ibsen slutter sin fortelling om Peer. Objektet er subjekt. Hun ser tilbake til opplevelser hun har hatt - eller har innbilt seg. For Hallums Solveig, som for Ibsens Peer, er grensene mellom fantasi og virkelighet uklare. Hun er en av prestasjonssamfunnets akterutseilte, et menneske som sliter med selvfølelsen og med å sette grenser for seg selv og andre, en som ikke helt klarer å ta valg eller ta konsekvensene av de valg hun har tatt, og som vekselvis tiltrekkes og frastøtes av en mann (eventuelt alternativt menn, eller kanskje bare en innbilt mann) som hun ikke har godt av å være sammen med. Hun er selvdestruktiv, muligens ruser hun seg, og trolig tilhører hun NAV-statistikken for «psykiske helseproblemer».

Ibsen-sitatene er sjelden ordrette, og når de er det, er de gjengitt i korthet. Samtidig har svært mange av Hallum-replikkene paralleller hos Ibsen. Kjennere kan more seg med referanselek og å matche Hallum-ord og Ibsen-formulering, som når «aske, skodde, støv for vinden» er blitt til «og vinden strør aske skodde støv utover havet». Referansene tilhører ikke bare «Peer Gynt». Her er også allusjoner til «Brand», som i «Men det verste tapet er ikke det reelle», og til «Terje Vigen», og skal tro om ikke variasjonene over «hjertet er lammet» er en hentydning til en annen selvopptatt dikter, en som fortsatt er forfatter i 2017.

Den som ikke bryr seg om tekstmøter av denne typen, vil uansett kunne ha utbytte av historien i seg selv. «Solveigs 2. sang» er en saga om tapte muligheter, om valg som ikke kan velges om, og om fantasiliv som foretrekkes fremfor levd liv. Hvis dette minner deg om et visst Ibsen-drama, har du tatt poenget.

Premieren var på Oslo Nye Teater 16. juni 2017. Radioteatret sendte lydversjonen av forestillingen samme helg.

Februar 2017: Fire forsøk på å gjøre en forskjell

«Fire forsøk på å gjøre en forskjell». Teater Innlandet. Av: Mikkel Bugge. Med: Marit Synnøve Berg, Ester Grenersen, Tom Styve og Terje Ranes. Regi: Gard B. Eidsvold.

KOMMENTAR: Store spørsmål i stikkordsform.

TERNING: FIRE.

Forsøk på relevans

Viljen til å si noe viktig er klar. Valget om hva har nok vært vanskeligere.

TEATER: Cathrine (Marit Synnøve Berg) og Ylva (Ester Grenersen) er søstre. Cathrine er gift med Tommy (Terje Ranes), Ylva er kjæreste med Jesper (Tom Styve). Alle har jobber der de, hver på sitt vis, har i oppgave å hjelpe andre: Cathrine, Ylva og Tommy arbeider henholdsvis som bistandsadministrator, helsearbeider i Leger uten grenser og fredsmekler i Afrika, Jesper arbeider på NAV på Hamar.

Sjekklister

«Fire forsøk på å gjøre en forskjell» er Teater Innlandets forsøk på å skape betydningsfullt teater om livet som hjelpearbeider, og samtidig, å analysere ønsket om å hjelpe. Det handler om den personlige kostnaden ved en tilværelse utenfor standardrammene, og det handler om flukten fra standardrammene og inn i tilværelsen utenfor dem. Det handler om profesjonsperspektiver og om å føle seg alene i sin forståelse av verden, om følelsen av at andre ikke kan ha de samme innsiktene, når de ikke har de samme erfaringene.

«Du aner ikke», sier Cathrine. «Du forstår ikke hva det innebærer», sier Ylva.

Det handler dessuten om prinsipielle syn på å hjelpe, personlig og felles ansvar, makt, mulighet, påvirkning og egen vinning, ønsket om en bedre verden, og uenighet om hva en bedre verden er eller hva som skal til for at en skal kunne komme fram til den.

Puslespillbrikkene er mange, og hver for seg gir de relevante innganger til tematikken. Forsøkene på å forbinde dem virker likevel noe forserte, som om Bugge, Eidsvold og ensemblet har hatt foran seg to separate punktlister over slikt de ville ha med: En liste over personlige årsaker til, og konsekvenser av, valget om et liv som hjelpearbeider. En liste over synspunkter som skal ytres.

Stykkevis

Fortellingen finner sted i et land i Afrika, i huset der Cathrine og Tommy bor. De to har problemer i ekteskapet. Ylva og Jesper, som ikke har sett hverandre på lenge, er på besøk. Konflikten Tommy megler i kommer nærmere, og brått er det ikke lenger trygt å gå ut.

Gjennom korte, episodiske scener - forestillingen er i sin helhet bare en time og ett kvarter lang - tegnes grunnskisser av de fire personenes individuelle problemer, traumer og skader, forholdene mellom to og to av dem, den utrygge samfunnssituasjonen de sammen befinner seg i, og de diskusjonene de har seg imellom om grunnsyn og hvordan en best kan gjøre en innsats. Scenen mørklegges mellom de ulike sekvensene, for å understreke at der går tid og skjer andre ting mellom dem, skjønt dette framgår også av dialogen, og av hendelsene.

«Fire forsøk på å gjøre en forskjell» forsøker ikke å skape et utfyllende eller helhetlig bilde. Hver scene peker utover seg selv, med antydninger og forklaringer om situasjoner og diskusjoner som går dypere og videre enn det som der og da blir vist. Det samlede inntrykket de etterlater seg, blir likevel nokså oppstykket og til dels overfladisk.

Premieren var på Hamar 9. februar 2017. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 12. februar, på Lillehammer.