Oktober 2018: Bør Børson jr.

«Bør Børson jr.» Teater Innlandet. Av: Harald Tusberg (tekst) og Egil Monn-Iversen (musikk) etter Johan Falkberget. Med: Tom Styve, Anette Lauenborg Waaler, Marte Stolp, Per Tofte, Marit Synnøve Berg, Morten Rudå, Lars Jacob Holm, Mats Moe, John Nyutstumo, Liv-Ellen Kahrs og Thali M. Liberman. Regi: Lars Erik Holter. Musikalsk ansvarlig: Øyvind Åge Berg.

KOMMENTAR: Lekent, lunt og hjertelig.

TERNING: FEM.

 

Medbør

Møt Posør Posørson jr., nå også med hjerte.

MUSIKAL: «Ælt i væla, det har je», skryter Bør Børson jr på innlandsturné. Alt i verden skal en ikke påstå at Teater Innlandets «Bør Børson jr.» har, men en uvanlig underholdende versjon, det er dette. Lars Erik Holter har klart å kombinere det naive og det vitende, det uskyldig lette og det bevisst teatralske.

1959

Tom Styve bytter etter litt ut jeans, bukseseler, skogssko og butikkforkle, og tar på seg en dress som er gulere enn en amerikansk hentesveis. Det ville naturligvis ha vært fryktelig enkelt å koble skrythalsen Bør til en viss storkjeftet posør som er innehaver av en slik hentesveis. Handlingen er jo denne gang lagt til den tid det vises til, når det snakkes om å bli stort og flott igjen, den tid der den amerikanske drømmen også var en europeisk drøm om Amerika. 1959, uskyldens, optimismens og dobbeltmoralens tiår. Amerika-drømmen synes i Christine Lohres scenografi og i Jonas Digeruds koreografi, blant annet med Chevrolet-skrog, diner-kafé, hillbilly-frisyrer, og med henvisninger til amerikanske filmmusikaler i dansen, men Trump-referanser og tilsvarende aktualitetsstikk har Lars Erik Holter og co lykkeligvis holdt seg unna. I kostymene er det amerikanske trygt balansert opp mot innlandslokal jordnærhet, med kofter og støvler og fjøsdress, slik også bygdefolket rundt danner en fiffig kontrast til Bør og hans høytflyvende planer. Musikken har fått arrangementer som stemmer overens med tidsperioden.

Dessuten har Bør hjerte. Han er en kramkar som vil være storkar, men det er ikke noe vondt i ham, ikke her. Selv når raske penger går ham til hodet, når han dummer seg ut, svikter sin Josefine (en betagende Waaler) og sine venner, spiller Styve ham som en likandes, lettlurt guttunge som lar spontane innfall styre. Hans Bør er en bajas, men han er en velmenende bajas, en sjarmerende optimist som tror at hans egne krumspring skal ende til beste for alle, også dem som de går utover i første omgang.

Komediespill

Undertegnede har tidligere kommentert likheter mellom Bør Børson og Peer Gynt. Teater Innlandets oppsetning gjør det enkelt også å se forbindelser til bygdedyr og til «Trost i taklampa», og kanskje den hjemmekjære 91 Stomperud med. Dette skyldes ikke bare dialekten - dialog og sanger er helhetlig omdiktet til lokal språkdrakt av regissør Holter - eller miljømarkørene og de geografiske stedsnavnene, det skyldes også tonen i oppsetningen - de vektlegginger som gjøres underveis i de enkelte scenene, de stemninger som blir løftet fram i samspillet mellom de ulike skikkelsene. For Holter har heller ikke glemt resten av rollegalleriet i sin instruksjon. Her er mye godt komediespill også i de mindre rollene, og små lekne detaljer utvider underholdningsverdien i strekk som ellers fort kan bli nokså ensformige: Det første butikkbesøket fra Torsøien og Torsøia (Morten Rudå og Marit Synnøve Berg), John Nyutstumos ubetalelige elgfjes i granskogen, det altoppslukende, tida-står-stille-og-verden-krymper-til-bare-de-to-øyeblikket der Laura (Marte Stolp) og Nils (nyutdannede Mats Moe) møtes for første gang, alle de radioteateraktige lydeffektene som skuespillerne åpenlyst, en og annen gang til og med kommentert, skaper selv, eller måten hver skuespillers forskjellige rollefigurer knyttes sammen gjennom rollebyttene.

Tekniske lydproblemer skjemmet premierevisningen. Forhåpentlig kan de løses før nye publikummere inntar salene.

Premieren var på Teater Innlandet 18. oktober 2018.

September 2018: Mio, min Mio

«Mio, min Mio». Teatret Vårt og Nordland Teater. Av: Astrid Lindgren, dramatisert av Hilde Brinchmann. Med: Iver Innset, Amalie Sofie Ibsen Jensen og Dagfinn Tutturen (erstattes av Rune Storsæther Løding i Nordland). Regi: Hilde Brinchmann.

KOMMENTAR: Både enkelt og overdådig.

TERNING: FEM.

Teater som trøst

Ut av boka, inn i livet.

TEATER: Når Hilde Brinchmann tar «Mio, min Mio» til teatret kommer fortellingen løpende og ridende ut av boksidene og inn til menneskene. Bokstavelig talt. Scenograf Paul Garbers har nemlig lagd Landet i det fjerne av plansjer som ser ut som brettede boksider, med Astrid Lindgrens ord skrevet over bakker, berg og broer. Landet utenfor, når det kommer til syne, viser seg å være nesten likedan, bare snudd den andre veien, og med hvitt på svart i stedet for svart på hvitt. De voksne, som husker hvordan fotografier ble tatt og framkalt før digitalkameraene ble funnet opp, vil kjenne igjen måten positiver og negativer viser det samme motivet. Helena Andersson, som har tegnet kostymene, har også funnet inspirasjon i bøker. Hun har brukt brettet papir, men uten ord på, i mange av klærne. Pappa kongens kongekappe er lagd av papir, med et bokomslag i nakken. Mios og Jum-Jums hår er av papir. Selv fuglene, som slår med vingene i lufta, gir fra seg lyden av blafrende papir. Dette er enkelt, men det er også overdådig. Det er levd litteratur. Eirik Myhr har lagd musikk som flytter handlingen gjennom tider og steder og lar den skje her og nå og der og da samtidig.

Fantasi

Som så ofte i Lindgrens bøker, og i teater etter hennes bøker: Dette er en verden der fantasien bestemmer hva som er mulig. Fantasien gjør fri. Fantasien gjør trygg, og fantasien gir trøst. Trøsten kan trenges, for livet er ikke alltid enkelt i fantasiverdenen heller. Der er hindringer, men hindringene er til for at menneskene skal komme over dem.

Det samme kan sies om Hilde Brinchmanns teater for barn. Både i Tigerstadsteatret, der hun er en av grunnleggerne og skaper teater fra grunnen av, med hjelp av oslobarns hverdagsliv og oslobarns fantasier, og på oppdrag, blant annet for Brageteatret og Teater Vårt, har hun også tidligere gitt barn teater der de kan være med på å dikte videre, der de selv kan bidra til å forstå og forklare det som skjer. Hun gjør tilskuerne delaktige. I «Mio, min Mio» hender det at publikumsbarn får oppdrag, som det å holde lyskuler eller si replikker som skuespillerne hvisker dem i øret. Noen ganger stiller skuespillerne spørsmål det er meningen at barna skal svare på. Også resten av tiden viser skuespillerne at de vet at vi er der, at vi hører hva de har å fortelle og at vi ser hva de har å vise oss. De følger med på reaksjonene.

Barnekraft

Tre skuespillere spiller alle rollene. Iver Innset (Bo/Mio) og Amalie Sofie Ibsen Jensen (Benka/Jum-Jum, pluss flere voksenroller) er overbevisende som barn, som dels forteller og dels spiller ut historien om Mio, han som først heter Bo og som bor hos Tante Edla og onkel Sixten. Edla og Sixten liker egentlig ikke barn, men de har likevel hentet Bo på barnehjemmet for at han skal være hos dem. En dag forsvinner han. Han drar til Landet i det fjerne, og der møter han sin egentlige pappa. «Mio, min Mio», sier pappa stadig. Som den snille pappakongen viser Dagfinn Tutturen med hele ansiktet og hele kroppen at voksne kan være like barnslige, like hemmelighetsfulle, like redde og like modige som barna. Når samme skuespiller er den slemme ridder Kato er ansiktet hans skjult, for det er ikke meningen at han skal sees som negativversjonen av den positive.

Premieren var på Teatret Vårt 20. september 2018. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 25. september.

Januar 2018: Satellitter på himmelen

«Satellitter på himmelen». Brageteatret. Av: Kristofer Grønskag. Med: Ellen Andreassen, Martha Kjørven, Espen Mauno, Henrik Hoff Vaagen. Regi: Hilde Brinchmann.

KOMMENTAR: Tøft og poetisk.

TERNING: FEM

Indre rom

Et menneskelig romeventyr.

TEATER: Joni har et sort hull i magen, et hull som ødelegger glede og gjør livet vanskelig for henne og for menneskene rundt henne. Dette vet publikum, for det har hun selv fortalt. Joni er helt sikker på at noe er feil med henne. Det forstår hun fra måten mamma og pappa behandler henne på, og det forstår hun fordi hun selv føler seg dratt mot å gjøre slikt hun vet hun ikke skal eller bør. Å knuse tallerkener og å kalle gjestene for «idiot». Og verre, farligere: Å leke med bensin, og å tenne på. Å tenke på å skade seg selv.

Balanse

«Satellitter på himmelen» veksler mellom gjenfortelling - der Joni deler hvordan hun opplever livet sitt - og utspilte scener - som også blir sett fra Jonis ståsted. Det bokstavelige og det billedlige glir over i hverandre. For eksempel: Når pappa blir sint, kan hun, og publikum, høre hva han sier når han begynner å kjefte. Etter en liten stund hører hun, og publikum, bare «utropstegn, utropstegn». Kristofer Grønskags tekst har mange fine, finurlige detaljer som dette, slikt som forbinder det som er allment med det som er spesielt for Joni. Også Hilde Brinchmanns regi har funnet fram til en god balanse mellom det spesifikke og det universelle, mellom det som underholder og det som tar på alvor, mellom det som er tøft og energisk, og det som er poetisk og ettertenksomt.

Ofte brukes verdensrommet, både et indre og ytre univers, som bilde. I ordene som brukes om Jonis tanker og i videodesignen (som er lagd av Anton Andersson) blir mennesket sammenlignet med verdensrommet, samtidig som det er tydelig at mennesket er en del av verdensrommet, en bittebitteliten del av noe enormt stort. Vi har alle et univers inni oss, og et univers utenfor oss, og «Satellitter på himmelen» viser både de mulighetene og den ensomheten som ligger i dette.

Mange sider

Som Joni utstråler Ellen Andreassen kraft og sårbarhet, fortvilelse og sinne. Joni er en person med mange sider. Hun er forvirret, og hun er oppfinnsom, hun er rampete, og hun er snill, hun er veldig oppmerksom på hva andre synes om henne, og hun er veldig opptatt av seg selv.

Det er tydelig, i «Satellitter på himmelen», at Jonis problemer er større enn bare det å ha en dårlig dag, eller en serie av dårlige dager. Det synes gjennom episodene som til sammen utgjør handlingen, og det synes gjennom reaksjonene Joni møter hos mamma (Martha Kjørven), pappa (Henrik Hoff Vaagen) og lillebror (Espen Mauno). De tre nevnte skuespillerne har også andre roller i Jonis fantasi. Problemene får likevel ingen merkelapp eller forklaring, utover «hull i magen». Dette er en styrke. Det gjør at tilskuerne kan sammenligne hennes vansker med ulike problemer i ulike alvorlighetsgrader. Følelsene Joni har blir gjenkjennelige for flere enn de ville ha blitt om de hadde vært koblet mot for eksempel en diagnose. At mamma og pappa kunne ha gjort en langt bedre jobb som mamma og pappa, og at lillebror tar en for stor del av ansvaret for at de andre tre skal føle seg bedre, blir også klart, uten at dette gjøres til lettvint forklaring.

Det er noe trøstende i denne åpenheten, på samme måte som det er noe trøstende i Jonis utforskningstrang, pågangsmotet hun møter selv den dypeste fortvilelsen med. Det er noe trøstende i slutten, også. Grønskag har tort å velge en litt åpen avslutning, der Jonis vansker ikke blir løst, men der hun likevel oppdager noe som gjør dem litt lettere å bære.

Forestillingen har målgruppe fra femte til sjuende klasse.

Premieren var på Brageteatret 26. januar 2018. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven, spilt på dagtid dagen før.