Oktober 2018: Bør Børson jr.

«Bør Børson jr.» Teater Innlandet. Av: Harald Tusberg (tekst) og Egil Monn-Iversen (musikk) etter Johan Falkberget. Med: Tom Styve, Anette Lauenborg Waaler, Marte Stolp, Per Tofte, Marit Synnøve Berg, Morten Rudå, Lars Jacob Holm, Mats Moe, John Nyutstumo, Liv-Ellen Kahrs og Thali M. Liberman. Regi: Lars Erik Holter. Musikalsk ansvarlig: Øyvind Åge Berg.

KOMMENTAR: Lekent, lunt og hjertelig.

TERNING: FEM.

 

Medbør

Møt Posør Posørson jr., nå også med hjerte.

MUSIKAL: «Ælt i væla, det har je», skryter Bør Børson jr på innlandsturné. Alt i verden skal en ikke påstå at Teater Innlandets «Bør Børson jr.» har, men en uvanlig underholdende versjon, det er dette. Lars Erik Holter har klart å kombinere det naive og det vitende, det uskyldig lette og det bevisst teatralske.

1959

Tom Styve bytter etter litt ut jeans, bukseseler, skogssko og butikkforkle, og tar på seg en dress som er gulere enn en amerikansk hentesveis. Det ville naturligvis ha vært fryktelig enkelt å koble skrythalsen Bør til en viss storkjeftet posør som er innehaver av en slik hentesveis. Handlingen er jo denne gang lagt til den tid det vises til, når det snakkes om å bli stort og flott igjen, den tid der den amerikanske drømmen også var en europeisk drøm om Amerika. 1959, uskyldens, optimismens og dobbeltmoralens tiår. Amerika-drømmen synes i Christine Lohres scenografi og i Jonas Digeruds koreografi, blant annet med Chevrolet-skrog, diner-kafé, hillbilly-frisyrer, og med henvisninger til amerikanske filmmusikaler i dansen, men Trump-referanser og tilsvarende aktualitetsstikk har Lars Erik Holter og co lykkeligvis holdt seg unna. I kostymene er det amerikanske trygt balansert opp mot innlandslokal jordnærhet, med kofter og støvler og fjøsdress, slik også bygdefolket rundt danner en fiffig kontrast til Bør og hans høytflyvende planer. Musikken har fått arrangementer som stemmer overens med tidsperioden.

Dessuten har Bør hjerte. Han er en kramkar som vil være storkar, men det er ikke noe vondt i ham, ikke her. Selv når raske penger går ham til hodet, når han dummer seg ut, svikter sin Josefine (en betagende Waaler) og sine venner, spiller Styve ham som en likandes, lettlurt guttunge som lar spontane innfall styre. Hans Bør er en bajas, men han er en velmenende bajas, en sjarmerende optimist som tror at hans egne krumspring skal ende til beste for alle, også dem som de går utover i første omgang.

Komediespill

Undertegnede har tidligere kommentert likheter mellom Bør Børson og Peer Gynt. Teater Innlandets oppsetning gjør det enkelt også å se forbindelser til bygdedyr og til «Trost i taklampa», og kanskje den hjemmekjære 91 Stomperud med. Dette skyldes ikke bare dialekten - dialog og sanger er helhetlig omdiktet til lokal språkdrakt av regissør Holter - eller miljømarkørene og de geografiske stedsnavnene, det skyldes også tonen i oppsetningen - de vektlegginger som gjøres underveis i de enkelte scenene, de stemninger som blir løftet fram i samspillet mellom de ulike skikkelsene. For Holter har heller ikke glemt resten av rollegalleriet i sin instruksjon. Her er mye godt komediespill også i de mindre rollene, og små lekne detaljer utvider underholdningsverdien i strekk som ellers fort kan bli nokså ensformige: Det første butikkbesøket fra Torsøien og Torsøia (Morten Rudå og Marit Synnøve Berg), John Nyutstumos ubetalelige elgfjes i granskogen, det altoppslukende, tida-står-stille-og-verden-krymper-til-bare-de-to-øyeblikket der Laura (Marte Stolp) og Nils (nyutdannede Mats Moe) møtes for første gang, alle de radioteateraktige lydeffektene som skuespillerne åpenlyst, en og annen gang til og med kommentert, skaper selv, eller måten hver skuespillers forskjellige rollefigurer knyttes sammen gjennom rollebyttene.

Tekniske lydproblemer skjemmet premierevisningen. Forhåpentlig kan de løses før nye publikummere inntar salene.

Premieren var på Teater Innlandet 18. oktober 2018.

Oktober 2018: Georgs magiske medisin

«Georgs magiske medisin». Riksteatret, Haugesund Teater og Sogn og Fjordane Teater. Av: Roald Dahl, dramatisert av Morten Joachim og med musikk av Gunnar Eiriksson og Espen Mauno. Med: Espen Mauno, Ulla Marie Broch, Ellen Andreassen, Kristian Winther, musiker Tore Thorvaldsen Sandbakken i veksling med Anders Bratlie. Regi: Morten Joachim.

KOMMENTAR: Georgs musikalske medisin.

TERNING: FEM

Sprell som gjør vel

Tar barnas parti mot voksen idioti.

TEATER: Georg (Espen Mauno) er kanskje rampete. Men bestemor (Ulla Marie Broch) er slem. Det finnes neppe noen forfatter som har lært så mange barn om forskjellen mellom de to ordene som Roald Dahl har, og det slik at en ikke bare forstår den, men føler den. Hans slemminger er hensynsløst slemme, og de fortjener den straffen de får. På akkurat dette punktet er bøkene hans formellitteratur: Person X, som egentlig skal ta vare på person Y, vil ikke person Y vel. Person Y må rydde opp. Underveis trengs mot, oppfinnsomhet og rampestreker. Og rampestrekene, det vet vi, er der ingenting formelfast ved. De går viltre og varierte veier.

Slik Georg ser det

I «Georgs magiske medisin» er det, selvfølgelig, Georg som rydder gjennom rampestreker. Han bytter ut bestemors medisin med et brygg han har laget selv. Det har virkninger han ikke kunne ha sett for seg. Slik Morten Joachim og hans teaterlag forteller historien, er Georg en temmelig grei gutt, som heller vil prøve å gjøre både bestemor, mamma (Ellen Andreassen) og pappa (Kristian Winther) fornøyde enn å gjøre opprør. Men det er ikke så greit å være grei når en voksen er slem og de to andre voksne er for travelt opptatt, og for grådige, til å følge med på hvordan barnet har det. Publikum, derimot, får se og høre akkurat hvordan Georg opplever livet sitt. Store deler av historien fortelles gjennom musikk. Når Mauno og kollegene synger og spiller, er det Georgs ståsted det synges fra, selv når resten også synger og spiller med. Sangtekstene er skrevet av Gunnar Eiriksson, musikken av samme mann og av Mauno. Tonene er rocka, lekne og livlige, mens tekstene er nære og direkte. I dem tar Georg styring.

Folk og dyr

Ulla Marie Broch spiller bestemor herlig heslig og herlig nifs, med en passe uforutsigbar blanding av gammel-dame-langsomhet og mer spretne sprell. Stemmen hennes er gjort særlig skummel. Espen Mauno klarer å være guttaktig myk og samtidig akkurat passe hengslete i sine bevegelser. Hans Georg har et uttrykksfullt ansikt og en uttrykksfull kropp, og tilskuerne kan forstå akkurat hva Georg tenker akkurat når han tenker det. I løpet av forestillingen blir tilskuerne også kjent med noen av dyrene som bor på bondegården til Georg og familien. Gjermund Andresen har lagd eventyrlig parodiske dyrekostymer. Bondegårdshuset har noen magiske hemmeligheter, det også, med rotete rom som brett-ut-paneler i veggene. Hvordan det ser ut utenfra, vises i et oversiktsbilde som lar den forstørrede utgaven av bestemor bli kjempesvær.

Det hele går fort unna. Selv med tjue minutters pause tar forestillingen bare halvannen time, og kanskje hadde det vært vel så bra om pausen var kuttet og fortellingen gitt i ett.

Premieren var på Riksteatret 4. oktober 2018.

Seotember 2018: Bestefar

«Bestefar». Chateau Neuf/Aller Live og Thorsson Produktion AB. Av: Bjarni Haukur Thorsson. Med: Sven Nordin. Regi: Bjarni Haukur Thorsson.

KOMMENTAR: Pessimistisk undertone.

TERNING: FIRE

Nedgangstider

Når generasjoners gang blir generasjoners nedgang.

SHOW: Barnebarn er livets dessert, heter det seg, men i «Bestefar» er det snarere tid for å rydde bordet. Showet handler mindre om forholdet mellom bestefar og barnebarn enn om det å eldes og å se konturene av sin egen dødelighet. Dette er komikk med en pessimistisk undertone, slett ikke uten skarpe observasjoner, treffende bemerkninger eller muligheter for rungende latter, men likevel, med et resignert drag.

Livsløp

«Bestefar» er tredje show i en livsløptrilogi, skrevet og regissert av Thorsson. Alle de tre tekstene har vært spilt av ulike skuespillere og i flere land, hvert sted tilpasset lokale forhold og med personliggjørende detaljer. I Norge er alle tre framført av Sven Nordin. Først ute var «Hulemannen» med norsk premiere i 2001, fulgt av «Pappa» i 2010. Begge ble langvarige suksesser, spilt av og på over flere år. Men der «Hulemannen» og «Pappa» begge ga inntrykk av å være en miks av allment og personlig - lett gjenkjennelige felleserfaringer iblandet fargeleggende detaljer fra (i alle fall tilsynelatende) skuespillerens eget liv, virker «Bestefar» mer distansert og mer generell - i større grad ferdigskrevet, og kanskje helst ferdigskrevet for en eldre, slitnere og mindre vital skuespiller enn det Sven Nordin er. På mange måter står den nærmere «En mann ved navn Ove» etter Fredrik Backmans roman - også den regissert av Thorsson og framført av Nordin, i 2016 - enn de to som den offisielt hører sammen med. Kanskje skyldes det at livsfasen ennå er et stykke unna manusforfatterens eget liv, kanskje skyldes det innflytelsen fra «Ove», men det er uansett et misforhold mellom den mann teksten forteller om, og den mann som står på scenen. Samtidig er også andre beskrivelser, av personer og situasjoner, så karikerte at de blir livsfjerne.

En annen tid

Generasjonsforståelsen tilhører på mange vis en annen generasjon, en tid der gjennomsnittlig levealder var kortere, og der alderdom, helseproblemer og besteforeldrestatus hang tettere sammen. Jeg sier «på mange vis», for dette er ikke helt konsekvent. Teksten ser på en og samme tid på bestefar som gammel og utslitt, og på bestefar som aktiv og interessert. Naturligvis finnes bestefedre i begge grupper, og naturligvis kan ett og samme menneske veksle mellom å se seg selv som det ene eller det andre, men slik «Bestefar» er oppbygd, tett knyttet opp mot et forteller-jeg som filosoferer over sitt liv mens han står ved ett og samme hull på golfbanen, virker dette som et mentalt sprik heller enn som en nyansering.

Premieren var på Chateau Neuf 6. september 2018.