Oktober 2018: Georgs magiske medisin

«Georgs magiske medisin». Riksteatret, Haugesund Teater og Sogn og Fjordane Teater. Av: Roald Dahl, dramatisert av Morten Joachim og med musikk av Gunnar Eiriksson og Espen Mauno. Med: Espen Mauno, Ulla Marie Broch, Ellen Andreassen, Kristian Winther, musiker Tore Thorvaldsen Sandbakken i veksling med Anders Bratlie. Regi: Morten Joachim.

KOMMENTAR: Georgs musikalske medisin.

TERNING: FEM

Sprell som gjør vel

Tar barnas parti mot voksen idioti.

TEATER: Georg (Espen Mauno) er kanskje rampete. Men bestemor (Ulla Marie Broch) er slem. Det finnes neppe noen forfatter som har lært så mange barn om forskjellen mellom de to ordene som Roald Dahl har, og det slik at en ikke bare forstår den, men føler den. Hans slemminger er hensynsløst slemme, og de fortjener den straffen de får. På akkurat dette punktet er bøkene hans formellitteratur: Person X, som egentlig skal ta vare på person Y, vil ikke person Y vel. Person Y må rydde opp. Underveis trengs mot, oppfinnsomhet og rampestreker. Og rampestrekene, det vet vi, er der ingenting formelfast ved. De går viltre og varierte veier.

Slik Georg ser det

I «Georgs magiske medisin» er det, selvfølgelig, Georg som rydder gjennom rampestreker. Han bytter ut bestemors medisin med et brygg han har laget selv. Det har virkninger han ikke kunne ha sett for seg. Slik Morten Joachim og hans teaterlag forteller historien, er Georg en temmelig grei gutt, som heller vil prøve å gjøre både bestemor, mamma (Ellen Andreassen) og pappa (Kristian Winther) fornøyde enn å gjøre opprør. Men det er ikke så greit å være grei når en voksen er slem og de to andre voksne er for travelt opptatt, og for grådige, til å følge med på hvordan barnet har det. Publikum, derimot, får se og høre akkurat hvordan Georg opplever livet sitt. Store deler av historien fortelles gjennom musikk. Når Mauno og kollegene synger og spiller, er det Georgs ståsted det synges fra, selv når resten også synger og spiller med. Sangtekstene er skrevet av Gunnar Eiriksson, musikken av samme mann og av Mauno. Tonene er rocka, lekne og livlige, mens tekstene er nære og direkte. I dem tar Georg styring.

Folk og dyr

Ulla Marie Broch spiller bestemor herlig heslig og herlig nifs, med en passe uforutsigbar blanding av gammel-dame-langsomhet og mer spretne sprell. Stemmen hennes er gjort særlig skummel. Espen Mauno klarer å være guttaktig myk og samtidig akkurat passe hengslete i sine bevegelser. Hans Georg har et uttrykksfullt ansikt og en uttrykksfull kropp, og tilskuerne kan forstå akkurat hva Georg tenker akkurat når han tenker det. I løpet av forestillingen blir tilskuerne også kjent med noen av dyrene som bor på bondegården til Georg og familien. Gjermund Andresen har lagd eventyrlig parodiske dyrekostymer. Bondegårdshuset har noen magiske hemmeligheter, det også, med rotete rom som brett-ut-paneler i veggene. Hvordan det ser ut utenfra, vises i et oversiktsbilde som lar den forstørrede utgaven av bestemor bli kjempesvær.

Det hele går fort unna. Selv med tjue minutters pause tar forestillingen bare halvannen time, og kanskje hadde det vært vel så bra om pausen var kuttet og fortellingen gitt i ett.

Premieren var på Riksteatret 4. oktober 2018.

August 2018: Tung tids tale

«Tung tids tale». Av Olaug Nilssen, i en dramatisering av Toril Solvang, Olaug Nilssen og Marit Moum Aune. Riksteatret og Det Norske Teatret i samarbeid med Kilden Teater. Med: Julie Moe Sandø, Jon Bleiklie Devik, Siren Jørgensen og Marianne Krogh. Regi: Marit Moum Aune.

KOMMENTAR: Ansvar og empati.

TERNING: FEM

Heretter heter det vi

Direkte og uredd, nær og sterk, bygger «Tung tids tale» fellesskap.

TEATER: «Det heiter ikkje: eg - no lenger. Heretter heiter det: vi». Slik åpner Halldis Moren Vesaas-diktet «Tung tids tale». Grensene mellom jeg-et og vi-et, ansvaret og fellesskapet, er også temaer i Olaug Nilssens svært sterke Brageprisen-belønnede bok med samme tittel. Beretningens jeg-person, Olaug, er mor til et autistisk barn, Daniel. Familiens kamp for å klare byrden, omsorgen og kjærligheten, den intense ensomhetsfølelsen og den intense fellesskapsfølelsen gjengis med nådeløs ærlighet og nådeløs kjærlighet.

Politisk og personlig

Nå er beretningen blitt teater. Ordene lyder som de gjorde på boksidene. Redigert og i utvalg, men fortsatt fortellinger fra jeg-et. Fire skuespillere gir fortellingen kropp. De er alle Olaug. De er alle Daniel. Slik viser de at alle vi, tilskuerne, også kunne vært Olaug. Vi kunne også vært Daniel. Hennes vitnesbyrd, intenst personlig, spesifikt og situasjonsbetinget, angår fellesskapet. Hvor skal grensene gå, mellom det ansvar hun og hennes familie bærer og må bære, og det samfunnet, det store vi, kan hjelpe med? Situasjonen er uløselig. Slitet er uten ende. Det betyr ikke at der ikke finnes hjelp eller trøst eller muligheter til å lette børen.

Dette er ett av flere underliggende budskap, i fortellingen, vi kan godt kalle det for den politiske delen av det - uttrykt gjennom telefonsamtaler med forvaltningen. Et annet handler om styrken i kjærligheten, styrken i båndet og styrken i det å kunne og å ville ta ansvar, den menneskelige, private delen. Ingen av disse budskapene trenger å forklares. De lar seg umiddelbart forstå.

Nært og symbolsk

«Tung tids tale» gjengir og utleverer voldsomt tunge situasjoner, vonde og vanskelige hverdagsinnsikter. Den ekspressive iscenesettelsen bringer dem nært, samtidig som den lar dem få lov til å bli symboler, synliggjøringer av at realiteten er enda større og enda mer omfattende enn dette. Formen, kraftfullt fysisk - Silas Henriksen er kreditert for koreografisk assistanse - skaper situasjoner som på en og samme tid framstår som forstørret og forminsket, sammenlignet med virkeligheten. Even Børsums scenografi, en kontainerlignende boks med dører og luker, hard og kantete, bidrar til det samme. I den er Olaugs seng en bratt diagonal trapp. Selv hvilen er ikke hvile, ansvaret er der alltid. Barnet, med voksen kropp, er mektig og ustyrlig. Blikkene, også når skuespillerne framstiller kvinnen, og hjelpeapparatet, stirrer ofte ut i rommet, lukket inne og samtidig søkende - men som regel uten å møte den andres blikk i kontakt. «Tung tids tale» sørger i seg selv likevel for kontakten. Den bygger et felles rom for felles opplevelse av felles ansvar. Dette er teater som utfordrer til å vise empati, forståelse og respekt.

Premieren var på Riksteatret 24. august 2018.

Mai 2018: Andvake

«Andvake». Hordaland Teater og Den Nationale Scene på Logen. Av: Jon Fosse i en dramatisering av Torkil Sandsund, med musikk av Trio Mediæval, Erlend Apneseth, Sungji Hong og Arve Henriksen. Med: Anne Wiig, Karl-Vidar Lende, Ragnhild Gudbrandsen, Sigmund Njøs Hovind, Erlend Apneseth, Magne Håvard Brekke og Susann Kambestad. Regi: Torkil Sandsund.

KOMMENTAR: Desperasjon sett innenfra.

TERNING: FIRE

 

Skyggeliv

«Andvake» vil så gjerne være bevegende teater.

TEATER: De er småfolk, og de lever under store vanskeligheter. Etter at Jon Fosse for noen år siden gjorde det klart at han så seg ferdig med å skrive for teater, har vi sett en bølge av dramatiseringer av hans romaner: «Morgon og kveld», «Det er Ales», og nå «Andvake»-trilogien. Den består av bøkene «Andvake», «Olavs draumar» og «Kveldsvævd». Disse dramatiseringene har mye felles seg imellom, og mye felles med Fosses øvrige forfatterskap. Det handler om savn og lengsler, om overganger mellom liv og død, om det usagt innforståtte og det fortidde uforståtte.

Både og

Teaterforestillingen i Bergen åpner lovende, og utvikler seg både i positiv og negativ retning. Den har inderlige, sterke øyeblikk, men den har også øyeblikk som insisterer så sterkt på sin følsomhet at det er det påtatte i dem som blir synligst. I enkelte scener ropes det så høyt og så lenge at oppmerksomheten blir trukket vekk fra det som faktisk blir sagt. Parodien er nær og rykker stadig nærmere. Disse scenene reduserer gjennomslaget til de scener som i seg selv er helstøpte. «Andvake» har mange vakre bilder. Portrettene av det unge paret Alida og Asle er ømt tegnet, med fine, antydende nyanser som forteller mye om dem som personer, om familiene de stammer fra, og om vilkårene de lever under. Samspillet mellom Karl-Vidar Lende og Anne Wiig viser den trøst og det fellesskap de to ensomme menneskene har i hverandre, noe som i seg selv understreker hvor utsatte de er hver for seg. Båndene mellom Asle og Alida er fint og varsomt formidlet, og kontrastene til det de møter fra andre mennesker er store, så store at flere av rollene rundt dem virker i overkant forenklet.

Kommunikasjon

Det har vært sagt om Fosses skikkelser at de sliter med å forstå hverandre, men også at de sliter fordi de forstår hverandre for godt. Dette gjelder også persongalleriet i «Andvake». Paret i sentrum er to unge, sårbare og nokså naive mennesker som er så lette å lese at de blir enkle ofre for manipulatorer og utnyttere. Nøden fører dem inn i desperasjon, og inn i impulsive, farlige valg. Trilogien går fra en tid da Bergen fortsatt ble kalt Bjørgvin, i tiden kort før barnet Sigvalds fødsel, til Alidas datter Ales - Sigvalds halvsøster - er blitt en gammel kvinne. Som i så mange av Fosses øvrige verker, er skiftene mellom det levde og det åndelige, minnene og nåtiden glidende og musikalsk sammenvevde. Sandsund lar innledningen spilles som gjennom et filter av Lygre, med handlingsbeskrivende replikker i slekt med sceneanvisninger. Trinnvis går skuespillerne over i en mer handlende, gjengivende opptreden, men også senere brukes beskrivelser aktivt, som en utvidelse av det vi ser.

Dordi Strøms scenografi er fleksibelt minimalistisk, med materialer, farger og former som viser hvor sterkt forankret i kystmiljøene handlingen og dens personer er. Lysdesignen, av Arne Kambestad, tar også opp i seg farger fra havgap og fjorder.

Felespillet fra Erlend Apneseth omgir Asle og Alida med musikk å hvile i, og musikk å våkne av.

Premieren var på Hordaland Teater i Logen 23. mai 2018.