«Griseflaks – Stilett forteller oljeeventyret» av Hanne T. Asheim. Oslo Nye Teaterkjelleren. Med: Kabaretgruppa Stilett. Regi: Karina Aase.
Politisk latterbrøl.
TERNING: FEM
Et stort stykke Norge
I oljeeventyret er kabaretgruppa Stilett prinsessene som ingen kunne målbinde.
KABARET: Hva skal Norge leve av den dagen oljen tar slutt? Vel, si det. Kabaretkvinnene i Stilett burde i alle fall ikke ha problemer med å skaffe seg arbeid: Dette er tenkende artister med timing, tæl og talenter.
Godt samarbeid
Stilett er et samarbeidsprosjekt med høyere ambisjoner enn hæler. De sju damene står på like fot og opptrer vekselvis som soloartister, i duokonstellasjoner, triokonstellasjoner og så videre opp til septetten. Hege Eide Vik, Johanne Hagen, Anne Cecilie Røsjø Kvammen, Liv Anna Hagen, Karin Kilden, Anna-Karin Lindgren og Anne Marte Slinning er alle sammen profesjonelle sangere med musikkutdanning. Det høres, men i «Griseflaks» viser de også skuespillertalenter.
Regissør Karina Aase har komisk teft og evne til å veksle mellom det tydelige og det tvetydige, og det imponerer hvor mye hun kan få rom for på Teaterkjellerens intime scene.
Men den som skal ha aller størst ære for «Griseflaks» er forfatteren. Komiprisvinner Hanne T. Asheim, som også tidligere har skrevet for Stilett og dessuten blant annet for Lene Kongsvik Johansen, Simon & Stig og Linn Skåber, har skapt et veldreid manus med god dramaturgisk utvikling og mye moro, innbakt relevante fakta og refleksjon.
Norsk på nytt
«Griseflaks» handler om Norge, rike, selvtilfredse, bortskjemte Norge, eller, som damene synger: «Verdens beste land å bli på tjukken i». Det handler om luksusproblemer og om problematisk luksus i landet som eksporterer olje og Fredrik Skavlan, og som importerer bananskrellere. Ja, så oppdatert er det.
Vi snakker om humor i slekt med «Nytt på nytt», Simon & Stig, Opplysningskontoret, Are Kalvø og Else Michelet: Samfunnssatire med slagkraft og uten frykt for tøv. Monty Python spores i kabaretens fattigfarfarharselas og og i andre innslag kan man se for seg tøffe, tydelige damer som Anne-Kat Hærland, Kvinner på Randen, Ingrid Bjørnov og Asbjørnsen & Joh.
Faktatetthet, kloke skråbetraktninger, musikalske prestasjoner og absurde tåpeligheter konkurrerer ikke, men samarbeider i å gjøre «Griseflaks» til den festlige fulltrefferen den er. Det skyldes absolutt ikke flaks. Det skyldes store evner og hardt arbeid.
Premiere var på Oslo Nye Teater, Centralteatret, Teaterkjelleren 17.02.2011.
Thursday, February 24, 2011
Monday, February 14, 2011
Februar 2011: Peder Påske
«Peder Påske» av Gunnar Staalesen. Den Nationale Scene. Med: Bjørn Willberg Andersen, Frode Rasmussen, Jon Ketil Johnsen, Eirik del Barco Soleglad, m.fl. Regi: Svein Sturla Hungnes. Musikk av: Atle Halstensen, Karianne Jæger og Tarjei Vatne.
Lokalt og vel så det.
Bergen, Europa
Bergen er en by i Europa. «Peder Påske» hyller både egenarten og fellesskapet.
TEATER: Bergenskomedien er en egen sjanger i norsk teater. Den er som regel lagt til den tid da handelsbyen Bergen var Norges økonomiske kraftsenter. Grunnholdningen er en blanding av nostalgi, initiativ, mindreverdighetskompleks og stormannsgalskap. Rollegalleriet tilhører borgerskapet, inkludert utskudd som enten ikke forstår kodene eller ikke vil gjøre det. Målgruppa er alle som mener norgeshistoriens største tabbe var å legge hovedstaden til Oslo. Vokabularet er frodig og humoren går seg fra det allmenne via Holberg-hyllester til referanser som er så lokale at man helst bør skarre på r-ene for å få fullt utbytte av dem.
Dypt og vidt
Disse sjangerkravene er oppfylt også i «Peder Påske», som Gunnar Staalesen har basert på Hans Wiers-Jenssens «Krøniker fra den gamle by». Men Staalesens påskesaga går både dypere og bredere enn Wiers-Jenssens bergenske lystspill «Jan Herwitz», som ble satt opp på DNS i 2009. I sitt persongalleri har «Peder Påske» inkludert et frieri til oss som er geografisk forpliktet til å påpeke at bergensborgerskapet baserte sin rikdom på fisk nordfra – Harstad-familien Dundas (som i Ad...). Her er også en spansk frue, en tjuvaktig spåkone, en tjuagutt med kunstnerambisjoner og en harlekinsk trubadurfigur, så utskuddkvoten er mer enn tilstrekkelig fylt opp. Dette – og hendelser vi ikke skal røpe - gjør det sosiale perspektivet i «Peder Påske» videre og dypere enn man kan vente av sjangeren.
Europeisk
Svein Sturla Hungnes regi låner fritt fra europeiske gateteatertradisjoner, noe som på en og samme tid oppleves som oppdatert, (Hansa)tidsriktig og som en markør på Bergens spesielle stilling som Norges mest europeiske by; «eg e’kje fra Norge, eg e’fra Bergen». Den samme kosmopolitiske holdningen gjenspeiles i Atle Halstensen, Karianne Jæger og Tarjei Vatnes musikk. Men uttrykket trekker også «Peder Påske» noe vekk fra den jordnære bergenssjarmen Gunnar Staalesens manus har. Ikke alle skuespillerne finner seg til rette med en så teatralsk stil, og et flertall framstår som stive og manierte. Frode Rasmussen (med sin Dario Fo-erfaring), Eirik del Barco Soleglad (med store gjøglertalenter) og Bjørn Willberg Andersen (en helstøpt Harlekin) løfter nivået.
Premiere var i Bergen 12.02.2011
Lokalt og vel så det.
Bergen, Europa
Bergen er en by i Europa. «Peder Påske» hyller både egenarten og fellesskapet.
TEATER: Bergenskomedien er en egen sjanger i norsk teater. Den er som regel lagt til den tid da handelsbyen Bergen var Norges økonomiske kraftsenter. Grunnholdningen er en blanding av nostalgi, initiativ, mindreverdighetskompleks og stormannsgalskap. Rollegalleriet tilhører borgerskapet, inkludert utskudd som enten ikke forstår kodene eller ikke vil gjøre det. Målgruppa er alle som mener norgeshistoriens største tabbe var å legge hovedstaden til Oslo. Vokabularet er frodig og humoren går seg fra det allmenne via Holberg-hyllester til referanser som er så lokale at man helst bør skarre på r-ene for å få fullt utbytte av dem.
Dypt og vidt
Disse sjangerkravene er oppfylt også i «Peder Påske», som Gunnar Staalesen har basert på Hans Wiers-Jenssens «Krøniker fra den gamle by». Men Staalesens påskesaga går både dypere og bredere enn Wiers-Jenssens bergenske lystspill «Jan Herwitz», som ble satt opp på DNS i 2009. I sitt persongalleri har «Peder Påske» inkludert et frieri til oss som er geografisk forpliktet til å påpeke at bergensborgerskapet baserte sin rikdom på fisk nordfra – Harstad-familien Dundas (som i Ad...). Her er også en spansk frue, en tjuvaktig spåkone, en tjuagutt med kunstnerambisjoner og en harlekinsk trubadurfigur, så utskuddkvoten er mer enn tilstrekkelig fylt opp. Dette – og hendelser vi ikke skal røpe - gjør det sosiale perspektivet i «Peder Påske» videre og dypere enn man kan vente av sjangeren.
Europeisk
Svein Sturla Hungnes regi låner fritt fra europeiske gateteatertradisjoner, noe som på en og samme tid oppleves som oppdatert, (Hansa)tidsriktig og som en markør på Bergens spesielle stilling som Norges mest europeiske by; «eg e’kje fra Norge, eg e’fra Bergen». Den samme kosmopolitiske holdningen gjenspeiles i Atle Halstensen, Karianne Jæger og Tarjei Vatnes musikk. Men uttrykket trekker også «Peder Påske» noe vekk fra den jordnære bergenssjarmen Gunnar Staalesens manus har. Ikke alle skuespillerne finner seg til rette med en så teatralsk stil, og et flertall framstår som stive og manierte. Frode Rasmussen (med sin Dario Fo-erfaring), Eirik del Barco Soleglad (med store gjøglertalenter) og Bjørn Willberg Andersen (en helstøpt Harlekin) løfter nivået.
Premiere var i Bergen 12.02.2011
Februar 2011: I gode og galne dager
«I gode og galne dager» av Kingsley Day og Philip Lazebnik, oversatt av Pål Magnor Kvammen. Stavangeren. Med: Christine Hope og Dag Schreiner. Regi: Torfinn Nag og Pål Magnor Kvammen.
Masete moro.
TERNING: FIRE
Farse i full fart
«I gode og galne dager» er en hektisk hinderløype gjennom humorklisjeenes hotellrom.
FARSE: To skuespillere, ti roller, åtte parykker og 74 kostymeskift gjør «I gode og galne dager» (originaltittel «Tour de farce») til en svingdørfarse med svært høyt tempo.
Timingen er ikke helt uten problemer, men skiftene går stort sett smertefritt, ofte assistert av at dialog finner sted i korridor, skap, på bad eller under seng – der vi ikke kan se den som snakker, men må identifisere ut fra dialekt og stemmebruk. Andre forhalingstaktikker er også velbrukt – noen ganger med det resultat at komikken øker, andre ganger at den tværes ut – men både Christine Hope og Dag Schreiner har kondisjon og bredde til å holde styr på de ti rollefigurene i de to timene farsen varer.
Stedet er et hotellrom, møblert med en dobbeltseng og et skap, og med dører til bad, korridor og tilstøtende rom. Her bor ekteparet Åse (Hope) og Arne Lycke (Schreiner). Han har vært så opptatt med å skrive bok om det perfekte ekteskap at han har glemt å pleie sitt eget. Nå er paret på skilsmissens rand, men later som ingenting for å tjene penger på boka. Det hjelper ikke at hennes ekskjæreste statsråden (Schreiner) har fått naborommet, at en skruppelløs tv-journalist (Hope) bor tvers over gangen, at en kameramann (Schreiner) gjemmer seg i skapet, eller at hotellstaben (Hope & Schreiner) knapt er i stand til å utføre de enkleste oppgaver. En statsrådelskerinne (Hope), en statsrådfrue (Schreiner) og en nonne (Hope) gjør ensemblet – og komplikasjonene - komplett.
Manus er kyndig oversatt til norsk av Kvammen, og har unngått de største platthetene, selv om «I gode og galne dager» heller ikke kan kalles elegant. Til det er skikkelsene for grunne og problemene for karikerte. Farsens største sjangerproblem er at det er lettere å utvikle innviklede forviklinger enn å avvikle de samme forviklingene. Avsløringen blir sjelden like morsom som forsøkene på tilsløring. «I gode og galne dager» løser problemet gjennom å holde tempoet like hektisk hyperaktivt gjennom hele forestillingen, helt fram til en heller brå avslutning.
Premiere var på Stavangeren 09.02.2011.
Masete moro.
TERNING: FIRE
Farse i full fart
«I gode og galne dager» er en hektisk hinderløype gjennom humorklisjeenes hotellrom.
FARSE: To skuespillere, ti roller, åtte parykker og 74 kostymeskift gjør «I gode og galne dager» (originaltittel «Tour de farce») til en svingdørfarse med svært høyt tempo.
Timingen er ikke helt uten problemer, men skiftene går stort sett smertefritt, ofte assistert av at dialog finner sted i korridor, skap, på bad eller under seng – der vi ikke kan se den som snakker, men må identifisere ut fra dialekt og stemmebruk. Andre forhalingstaktikker er også velbrukt – noen ganger med det resultat at komikken øker, andre ganger at den tværes ut – men både Christine Hope og Dag Schreiner har kondisjon og bredde til å holde styr på de ti rollefigurene i de to timene farsen varer.
Stedet er et hotellrom, møblert med en dobbeltseng og et skap, og med dører til bad, korridor og tilstøtende rom. Her bor ekteparet Åse (Hope) og Arne Lycke (Schreiner). Han har vært så opptatt med å skrive bok om det perfekte ekteskap at han har glemt å pleie sitt eget. Nå er paret på skilsmissens rand, men later som ingenting for å tjene penger på boka. Det hjelper ikke at hennes ekskjæreste statsråden (Schreiner) har fått naborommet, at en skruppelløs tv-journalist (Hope) bor tvers over gangen, at en kameramann (Schreiner) gjemmer seg i skapet, eller at hotellstaben (Hope & Schreiner) knapt er i stand til å utføre de enkleste oppgaver. En statsrådelskerinne (Hope), en statsrådfrue (Schreiner) og en nonne (Hope) gjør ensemblet – og komplikasjonene - komplett.
Manus er kyndig oversatt til norsk av Kvammen, og har unngått de største platthetene, selv om «I gode og galne dager» heller ikke kan kalles elegant. Til det er skikkelsene for grunne og problemene for karikerte. Farsens største sjangerproblem er at det er lettere å utvikle innviklede forviklinger enn å avvikle de samme forviklingene. Avsløringen blir sjelden like morsom som forsøkene på tilsløring. «I gode og galne dager» løser problemet gjennom å holde tempoet like hektisk hyperaktivt gjennom hele forestillingen, helt fram til en heller brå avslutning.
Premiere var på Stavangeren 09.02.2011.
Tuesday, February 8, 2011
Februar 2011: The Producers
«The Producers» av Mel Brooks og Thomas Meehan. Oslo Nye Centralteatret. Med: Anders Hatlo, Jan Martin Johnsen, Hilde Louise Asbjørnsen m.fl. Regi: Anders Algaard.
Glam, glede, glød og gøy.
TERNING: FEM
Hemningsløs Hitlerhumor
Det finnes ingenting man ikke kan fleipe med. Når man gjør det så godt som dette.
MUSIKAL: En regnskapsfører og en teaterprodusent med pengeproblemer legger en innviklet plan: De skal sette opp en musikal som garantert vil gå med gedigent underskudd. Slik kan de lure til seg penger og bli rike. Det de ikke har regnet med er at homohumormusikalen «Det våres for Hitler» skal slå an.
New York, New York
Undertegnede så originalmusikalen på Broadway, der den var en enorm suksess - og det med god grunn. Ikke bare ble den spilt av et uvanlig kompetent ensemble ledet av Nathan Lane og Matthew Broderick, i en regi som var akkurat passe frodig og akkurat passe stram. Miljøet og skikkelsene i musikalen kunne heller ikke vært funnet i noe annet sted i verden. Som new yorkeren og komikeren Lenny Bruce en gang sa det; er du fra New York er du jødisk, selv om du ikke er det. Han kunne like gjerne ha sagt at om du hører til New Yorks teaterverden, er du homofil mann, selv om du verken er homofil eller mann. Referansene er så innbakt i byens kultur at metanivåene blir åpenbare. Balansen mellom politisk korrekt og lite politisk korrekt gir fallhøyde og snert og det er for eksempel klart for hver eneste publikummer at også provokasjonsprodusent Max Bialystock (Hatlo) selv er jødisk. Denne kulturforståelsen blir ikke med når «The Producers» krysser Atlanteren. Det demper satiredimensjonen og tar vekk sjokkeffekt.
Herlig, herlig
Utover dette lykkes regissør Anders Algaard i å flytte Broadway til intime Oslo Nye. Typetegning, scenografi, kostymer og vitser er i tråd med den opprinnelige utgaven, og et ensemble i storform spiller musikalen som lystig komedie. Jan Martin Johnsen er herlig nyansert som nevrotikerkarikatur. Anders Hatlo viser herlig kynisme som showbizkarikatur. Hilde Louise Asbjørnsen er herlig fortryllende som deiligkarikatur, Geir Kvarme herlig vidunderlig overdådig som homokarikatur og Ivar Nørve bare tvers igjennom herlig som forrykt nazistdramatiker. Med eget dueslag. For mye av det gode blir bare bedre og bedre.
Premiere var på Oslo Nye Teater 03.02.2011.
Glam, glede, glød og gøy.
TERNING: FEM
Hemningsløs Hitlerhumor
Det finnes ingenting man ikke kan fleipe med. Når man gjør det så godt som dette.
MUSIKAL: En regnskapsfører og en teaterprodusent med pengeproblemer legger en innviklet plan: De skal sette opp en musikal som garantert vil gå med gedigent underskudd. Slik kan de lure til seg penger og bli rike. Det de ikke har regnet med er at homohumormusikalen «Det våres for Hitler» skal slå an.
New York, New York
Undertegnede så originalmusikalen på Broadway, der den var en enorm suksess - og det med god grunn. Ikke bare ble den spilt av et uvanlig kompetent ensemble ledet av Nathan Lane og Matthew Broderick, i en regi som var akkurat passe frodig og akkurat passe stram. Miljøet og skikkelsene i musikalen kunne heller ikke vært funnet i noe annet sted i verden. Som new yorkeren og komikeren Lenny Bruce en gang sa det; er du fra New York er du jødisk, selv om du ikke er det. Han kunne like gjerne ha sagt at om du hører til New Yorks teaterverden, er du homofil mann, selv om du verken er homofil eller mann. Referansene er så innbakt i byens kultur at metanivåene blir åpenbare. Balansen mellom politisk korrekt og lite politisk korrekt gir fallhøyde og snert og det er for eksempel klart for hver eneste publikummer at også provokasjonsprodusent Max Bialystock (Hatlo) selv er jødisk. Denne kulturforståelsen blir ikke med når «The Producers» krysser Atlanteren. Det demper satiredimensjonen og tar vekk sjokkeffekt.
Herlig, herlig
Utover dette lykkes regissør Anders Algaard i å flytte Broadway til intime Oslo Nye. Typetegning, scenografi, kostymer og vitser er i tråd med den opprinnelige utgaven, og et ensemble i storform spiller musikalen som lystig komedie. Jan Martin Johnsen er herlig nyansert som nevrotikerkarikatur. Anders Hatlo viser herlig kynisme som showbizkarikatur. Hilde Louise Asbjørnsen er herlig fortryllende som deiligkarikatur, Geir Kvarme herlig vidunderlig overdådig som homokarikatur og Ivar Nørve bare tvers igjennom herlig som forrykt nazistdramatiker. Med eget dueslag. For mye av det gode blir bare bedre og bedre.
Premiere var på Oslo Nye Teater 03.02.2011.
Februar 2011: Jungelboken
«Jungelboken» av Rudyard Kipling, dramatisert av Vidar Magnussen, Chat Noir/DNS/Taran. Med: Geir Morstad, Kjærand Moe, Erik Wenberg Jacobsen, Hilde Lyrån m.fl. Regi: Trond Lie. Musikalsk ansvarlig: Øystein Lund Olafsen.
Hygge i jungelen.
TERNING: FIRE
Frodig jungel
2011-utgaven av «Jungelboken» er et jungeleventyr med mye å se på og mindre å tenke over.
MUSIKAL: Hans Petter Harboes eventyrlige kulisser, Lisbeth Naruds fantasifulle kostymer og dansegruppa Absences spreke dans er de tre aller beste grunnene til å se «Jungelboken» på Chat Noir. Både dans, kostymer og scenografi kan beskrives som frodige, detaljrike og lekne jungelplanter som gir øynene mye å hygge seg med. Ørene får også sitt gjennom en musikalsk hitsamling med (i hovedsak) kjente melodier og nyskrevne tekster. Teksten virker mindre gjennomarbeidet, og mange av replikkene er direkte stive.
På forhånd var det annonsert at denne «Jungelboken» skulle ta for seg miljøperspektivet. Shere Khan er slett ikke lenger jungelens farligste dyr; det er det mennesket som er, med sin inngripen og sine ødeleggelser. Poenget gjentas flere ganger gjennom forestillingen, men det oppleves likevel som underspilt og lite vesentlig i historiens gang. Fortellingen om Mowgli følger, i stor grad, samme mal som i Disney-tegnefilmen, og overraskelsene er få.
Når det er sagt, er dette en underholdende «Jungelbok». Tre unge gutter bytter på rollen som Mowgli: Skage Lem, Eiric Mubarak Lien og Alex Bermann. Lem hadde oppgaven under premieren, og han klarte seg mer enn fint mot voksne, profesjonelle skuespillere, med sjarm og koordinasjon og innlevelse. Kameleonen Keme (en overbevisende irriterende Sturla Berg Johansen) er en ny figur, lagt til av dramatiker Magnussen og fulgt tett opp av regissør Lie, og han fungerer som en komisk effekt både i kroppsbruk og ordbruk. Det samme gjør de to sultne og til tider grinete gribbene spilt av Simon Andersen og Hilde Lyrån, som er tildelt de morsomste og mest utvungne av replikkene i forestillingen, samt den mest konsekvente kroppsbruken. Geir Morstad er elskelig som bjørnen Baloo, og samspillet mellom ham og Kjærand Moes panter Bagheera utgjør en kostelig bihistorie vi godt kunne fått sett enda mer til.
Premiere var på Chat Noir 02.02.2011. En tidligere versjon med andre skuespillere har vært vist på DNS i Bergen.
Hygge i jungelen.
TERNING: FIRE
Frodig jungel
2011-utgaven av «Jungelboken» er et jungeleventyr med mye å se på og mindre å tenke over.
MUSIKAL: Hans Petter Harboes eventyrlige kulisser, Lisbeth Naruds fantasifulle kostymer og dansegruppa Absences spreke dans er de tre aller beste grunnene til å se «Jungelboken» på Chat Noir. Både dans, kostymer og scenografi kan beskrives som frodige, detaljrike og lekne jungelplanter som gir øynene mye å hygge seg med. Ørene får også sitt gjennom en musikalsk hitsamling med (i hovedsak) kjente melodier og nyskrevne tekster. Teksten virker mindre gjennomarbeidet, og mange av replikkene er direkte stive.
På forhånd var det annonsert at denne «Jungelboken» skulle ta for seg miljøperspektivet. Shere Khan er slett ikke lenger jungelens farligste dyr; det er det mennesket som er, med sin inngripen og sine ødeleggelser. Poenget gjentas flere ganger gjennom forestillingen, men det oppleves likevel som underspilt og lite vesentlig i historiens gang. Fortellingen om Mowgli følger, i stor grad, samme mal som i Disney-tegnefilmen, og overraskelsene er få.
Når det er sagt, er dette en underholdende «Jungelbok». Tre unge gutter bytter på rollen som Mowgli: Skage Lem, Eiric Mubarak Lien og Alex Bermann. Lem hadde oppgaven under premieren, og han klarte seg mer enn fint mot voksne, profesjonelle skuespillere, med sjarm og koordinasjon og innlevelse. Kameleonen Keme (en overbevisende irriterende Sturla Berg Johansen) er en ny figur, lagt til av dramatiker Magnussen og fulgt tett opp av regissør Lie, og han fungerer som en komisk effekt både i kroppsbruk og ordbruk. Det samme gjør de to sultne og til tider grinete gribbene spilt av Simon Andersen og Hilde Lyrån, som er tildelt de morsomste og mest utvungne av replikkene i forestillingen, samt den mest konsekvente kroppsbruken. Geir Morstad er elskelig som bjørnen Baloo, og samspillet mellom ham og Kjærand Moes panter Bagheera utgjør en kostelig bihistorie vi godt kunne fått sett enda mer til.
Premiere var på Chat Noir 02.02.2011. En tidligere versjon med andre skuespillere har vært vist på DNS i Bergen.
Wednesday, February 2, 2011
Januar 2011: Haugtussa
«Haugtussa» av Arne Garborg, dramatisert av Sigrid Strøm Reibo, Aleksander Manotskov og Njål Helge Mjøs. Rogaland Teater. Med: Maria Dommersnes Ramvi, Mads Sjøgård Pettersen, Gretelill Tangen m.fl. Regi: Sigrid S. Reibo. Ny musikk av: Aleksander Manotskov.
Lyrisk og leken.
Den ene alene
Som teater er «Haugtussa» en stemningsfull saga om ensomhet.
MUSIKKTEATER: Rogaland Teater kaller det en «skillingsviseopera». De har satt sammen rundt tjue av Garborgs dikt fra diktsyklusen om Veslemøy (Ramvi), den synske jenta som ikke passer inn blant menneskene (her representert ved koret) og som trives bedre alene, ute på de åpne heiene (billedgjort gjennom bruk av jærstoler). Så forelsker hun seg, og plutselig er ikke naturen nok. Med kjærlighetssorgen kommer også en sorg over den ensomheten hun tidligere trivdes i, og hennes motvilje mot å lære seg de sosiale kodene blir til desperasjon over at hun ikke kan dem.
Regissør Sigrid Strøm Reibo, som selv har dramatisert diktsyklusen ved hjelp av Njål Helge Mjøs og komponist Aleksander Manotskov, har klokelig valgt en fysisk fortellerform der døren til diktene åpnes gjennom dans. Oleg Glusjkovs poetiske koreografi formidler følelsene i Veslemøy og de stemningene hun møter i samspill med de andre; et mangehodet samfunnssymbol i form av et dansende kor der få individuelle særtrekk har gjennomslag. Kontrasten til hovedpersonens insisterende individualitet er stor. Maria Dommersnes Ramvi har den riktige utstrålingen for rollen, en miks av skjør sårbarhet og trass, drivhusblomst og villfugl.
Veslemøys annerledeshet understrekes gjennom en uvanlig instrumentkombinasjon av trekkspill, bratsj og perkusjon. Musikken de framfører er nyskrevet av Aleksander Manotskov, og den er original også i ordets andre betydning; med inspirasjon dels fra skillingsvisene, dels fra norsk og russisk folkemusikk, dels fra samtidsmusikken. Glusjkovs koreografi er samtidig tvers igjennom, informasjonsrik, følsom og multifasettert, ispedd komikk og klovneri.
Premiere var på Rogaland Teater 29.01.2011.
Lyrisk og leken.
Den ene alene
Som teater er «Haugtussa» en stemningsfull saga om ensomhet.
MUSIKKTEATER: Rogaland Teater kaller det en «skillingsviseopera». De har satt sammen rundt tjue av Garborgs dikt fra diktsyklusen om Veslemøy (Ramvi), den synske jenta som ikke passer inn blant menneskene (her representert ved koret) og som trives bedre alene, ute på de åpne heiene (billedgjort gjennom bruk av jærstoler). Så forelsker hun seg, og plutselig er ikke naturen nok. Med kjærlighetssorgen kommer også en sorg over den ensomheten hun tidligere trivdes i, og hennes motvilje mot å lære seg de sosiale kodene blir til desperasjon over at hun ikke kan dem.
Regissør Sigrid Strøm Reibo, som selv har dramatisert diktsyklusen ved hjelp av Njål Helge Mjøs og komponist Aleksander Manotskov, har klokelig valgt en fysisk fortellerform der døren til diktene åpnes gjennom dans. Oleg Glusjkovs poetiske koreografi formidler følelsene i Veslemøy og de stemningene hun møter i samspill med de andre; et mangehodet samfunnssymbol i form av et dansende kor der få individuelle særtrekk har gjennomslag. Kontrasten til hovedpersonens insisterende individualitet er stor. Maria Dommersnes Ramvi har den riktige utstrålingen for rollen, en miks av skjør sårbarhet og trass, drivhusblomst og villfugl.
Veslemøys annerledeshet understrekes gjennom en uvanlig instrumentkombinasjon av trekkspill, bratsj og perkusjon. Musikken de framfører er nyskrevet av Aleksander Manotskov, og den er original også i ordets andre betydning; med inspirasjon dels fra skillingsvisene, dels fra norsk og russisk folkemusikk, dels fra samtidsmusikken. Glusjkovs koreografi er samtidig tvers igjennom, informasjonsrik, følsom og multifasettert, ispedd komikk og klovneri.
Premiere var på Rogaland Teater 29.01.2011.
Januar 2011: We Will Rock You
«We will rock you» av Ben Elton med musikk av Queen, Folketeateret. Med: Reidun Sæther, Mari Haugen Smistad, Espen Grjotheim m.fl. Regi: Ben Elton.
Grenseløst sanseangrep.
TERNING FIRE.
Tilbake til framtiden
«We will rock you» er et sanseangrep som sprenger vei tilbake til 1985.
MUSIKAL: At en musikal bygd rundt Queens svulstige rockeballader blir et angrep på alle sanser, er som forventet. «We will rock you» fråtser i vulgærestetikk, med brutal bassbruk og et voldelig volum. Lyssettingen skjærer en i øynene. Scenebildet er en blanding av nypunk, neonreklame, tegnefilmvirkemidler og tidlig Spice Girls. På mange måter er det fraskrekkende.
Likevel er «We will rock you» på sin egen, forunderlige måte, underholdende. Av og til litt underholdende, av og til særs underholdende. Det er underholdende på den samme måten et filmmøte mellom Austin Powers og James Bond ville ha vært det. Mye av moroa ligger i å vurdere hvor klisjeen slutter og parodien begynner. Hvor går grensen mellom ironi og å gjøre narr av ironi? «We will rock you» balanserer på denne grensen. Noen ganger går virkemidlene i klisjeens favør, andre ganger i parodiens. Det hele er, kan man gjerne si, i Queens ånd.
«We will rock you» finner sted en gang i framtiden. Queen-musikken er, i alle fall for undertegnede, en klar fortidsmarkør. Også framtidsvisjonene er klart hentet fra en gang i fortiden. Det globale samfunnet den finner sted i kalles Gaga og er uten forbindelse til ladyen med samme navn. Da «WWRY» hadde sin opprinnelige premiere i London i 2002 var det fortsatt ingen som hadde hørt om henne og navnet henviser til åpningslåta «Radio Gaga». Her er levende musikk forbudt, og trolig er god smak også en forbrytelse ved lov. Dobbeltbunnede replikker, popkulturelle referanser, selvimotsigende historiefortelling og karakterutvikling like grunn som motsetningen mellom tegneseriehelt og –skurk, derimot, er ikke bare lov, men oppmuntret. Heri ligger en god del sjangerlek og mye av oppsetningens sjarm.
Oslo-versjonen av musikalen har fått visse norske teksttilpasninger, noe som styrker den. En styrke er også et ungt og entusiastisk ensemble der mange har sine første store roller. Espen Grjotheim (fra «Mamma Mia», «La Cage Aux Folles» og «I blanke messingen», blant annet) er det nærmeste man kommer en musikalveteran på scenen. Hans motspiller Mari Haugen Smistad kommer rett fra den svenske versjonen av «We will rock you», og det samme gjør flere av de øvrige aktørene. De virker godt samkjørte og viser alle stor entusiasme for musikken de framfører.
Premiere var på Folketeateret 27.01.2011
Grenseløst sanseangrep.
TERNING FIRE.
Tilbake til framtiden
«We will rock you» er et sanseangrep som sprenger vei tilbake til 1985.
MUSIKAL: At en musikal bygd rundt Queens svulstige rockeballader blir et angrep på alle sanser, er som forventet. «We will rock you» fråtser i vulgærestetikk, med brutal bassbruk og et voldelig volum. Lyssettingen skjærer en i øynene. Scenebildet er en blanding av nypunk, neonreklame, tegnefilmvirkemidler og tidlig Spice Girls. På mange måter er det fraskrekkende.
Likevel er «We will rock you» på sin egen, forunderlige måte, underholdende. Av og til litt underholdende, av og til særs underholdende. Det er underholdende på den samme måten et filmmøte mellom Austin Powers og James Bond ville ha vært det. Mye av moroa ligger i å vurdere hvor klisjeen slutter og parodien begynner. Hvor går grensen mellom ironi og å gjøre narr av ironi? «We will rock you» balanserer på denne grensen. Noen ganger går virkemidlene i klisjeens favør, andre ganger i parodiens. Det hele er, kan man gjerne si, i Queens ånd.
«We will rock you» finner sted en gang i framtiden. Queen-musikken er, i alle fall for undertegnede, en klar fortidsmarkør. Også framtidsvisjonene er klart hentet fra en gang i fortiden. Det globale samfunnet den finner sted i kalles Gaga og er uten forbindelse til ladyen med samme navn. Da «WWRY» hadde sin opprinnelige premiere i London i 2002 var det fortsatt ingen som hadde hørt om henne og navnet henviser til åpningslåta «Radio Gaga». Her er levende musikk forbudt, og trolig er god smak også en forbrytelse ved lov. Dobbeltbunnede replikker, popkulturelle referanser, selvimotsigende historiefortelling og karakterutvikling like grunn som motsetningen mellom tegneseriehelt og –skurk, derimot, er ikke bare lov, men oppmuntret. Heri ligger en god del sjangerlek og mye av oppsetningens sjarm.
Oslo-versjonen av musikalen har fått visse norske teksttilpasninger, noe som styrker den. En styrke er også et ungt og entusiastisk ensemble der mange har sine første store roller. Espen Grjotheim (fra «Mamma Mia», «La Cage Aux Folles» og «I blanke messingen», blant annet) er det nærmeste man kommer en musikalveteran på scenen. Hans motspiller Mari Haugen Smistad kommer rett fra den svenske versjonen av «We will rock you», og det samme gjør flere av de øvrige aktørene. De virker godt samkjørte og viser alle stor entusiasme for musikken de framfører.
Premiere var på Folketeateret 27.01.2011
Subscribe to:
Posts (Atom)
