September 2018: Phantom of the Opera

«Phantom of the Opera». Folketeateret/Scenekvelder. Av: Andrew Lloyd Webber, Richard Stilgoe og Charles Hart, oversatt av Atle Halstensen. Med: Espen Grjotheim, Mira Ormala, Carl Lindquist, Solveig Kringlebotn, Jannike Kruse, Hans Marius Hoff Mittet, Markus Bjørlykke, Øyvind Boye Løvold, Arvid Larsen, Charlotte Brænna, Trond Teigen, femten orkestermusikere m.fl. Regi: Stephen Barlow. Musikalsk ansvarlig: Atle Halstensen.

KOMMENTAR: Overdådig eventyr.

TERNING: FEM.

Påkostet prakt

«The Phantom of the Opera» er en storslått scenekveld.

MUSIKAL: Monumental musikk. Dunkel mystikk. Melankolsk romantikk. Skjebnetung, sentimental dramatikk. «The Phantom of the Opera», som skjønt den ikke kalles «Operafantomet» nå for første gang vises i norsk oversettelse, er en av de moderne musikalklassikere som både bærer med seg en tidløshet og en eim av en annen tid. Eventyret handler om utpresning, manipulasjon og oppofrelse, om utstøtelse, hevn, eiesyke og et savn etter skjønnhet. La det være nok sagt om handlingen, i «Phantom» er det ikke den som er poenget.

Stemmeprakt

Andrew Lloyd Webbers musikk, som blander innflytelser fra en lang rekke epoker i et umiskjennelig Lloyd Webbersk uttrykk, er både en 1980-tallstidsmarkør og en brobygger mellom tider. Hans komposisjoner gir meg alltid lyst til å bruke merkelappen «samtidsbarokk»: Musikken, som altså føyer sammen sjangre og tidsepoker, er svulstig, men samtidig harmonisk. Den er så rikt dekorert, for ikke å si utbrodert, med detaljer at den fort kan virke overlesset, men samtidig er den så melodisk, med så klare grunnlinjer at den beholder sin orden. På Folketeateret sørger lydmiksen for at sangerne får stjernerollen, og det høyst fortjent - de er ypperlige sangere, fra Espen Grjotheim i tittelrollen, via finske Mira Ormala som den inntagende Christine og svenske Carl Lindquist som hennes forelskede Raoul, Solveig Kringlebotn som furten diva og Markus Bjørlykke som hennes mannlige motstykke, Jannike Kruse som stram ballettmester med hemmelig kunnskap, Hans Marius Hoff Mittet som pengetellende operasjef og Øyvind Boye Løvold som hardt prøvet prøveleder. Ikke for det, musikerne får også sine anledninger til å skinne. Under Atle Halstensens musikalske ledelse har hvert av instrumentene (eller hver av instrumentgruppene partier der de får dominere lydbildet. Et orkester på femten musikere spiller live. Seks ballettdansere gir koloritt. Et operakor gir kraft til massescenene.

Bildedrakt

Bildene er velkomponerte, de også, godt balansert mellom hyllest til og parodi på operasjangerens egen svulstighet, elefant inkludert. Scenografien, en kjærlighetserklæring til gamle teaterbyggs eksentriske skjulesteder, er spesiallagd for Oslos Folketeateret, av Andrew Riley. Den har i seg stemningene fra West End-oppsetningen i London, men er ingen kopi. Det samme kan sies om Stephen Barlows regi og Ewan Jones' koreografi. Howard Hudsons lysdesign bør nevnes spesielt. Skyggevirkningene understreker det gotiske i grunnmaterialet, og gjør spøkelsestroen troverdig. Grjotheims operafantom er menneskelig, ikke overnaturlig, hans skader og de skader han påfører menneskene rundt seg stammer fra et levd liv i utstøtt ensomhet, men at omgivelsene kan tro at hans triks og skremsler oppstår i en åndeverden er fullt forståelig i disse mørke rommene med sine skyggesoner og skjulte irrganger.

Premieren var på Folketeateret 7. september 2018.

September 2017: Les Misérables

«Les Misérables». Folketeateret/Scenekvelder. Av: Av: Alain Boublil og Claude-Michel Schönberg etter Victor Hugo, oversatt til norsk av Per-Olav Sørensen og Atle Halstensen. Med: André Søfteland, Hans Marius Hoff Mittet, Karin Park (i veksling med Haddy N'Jie), Marion Ravn, Jenny Langlo (i veksling med Amanda Louise K'Odingo), Lars Henrik Aarnes, Håvard Bakke, Dennis Storhøi, Mariann Hole, Andreas Hoff m.fl. Musikalsk ledelse: Atle Halstensen. Regi: Per-Olav Sørensen.

KOMMENTAR: Detaljrik storslagenhet.

TERNING: FEM

Den mektige mangfoldighet

Folkets sang består av mange stemmer. På Folketeatret høres de alle.

MUSIKAL: Det er begrenset hvor sterkt personlig særpreg en kunstner - regissør, musikalsk arrangør, skuespiller eller sanger - kan gi «Les Misérables». Skal en få tillatelse til å vise musikalen, må en først godta opphavsmennenes føringer. Tanken er at opplevelsen skal være mer eller mindre den samme hver gang en ser musikalen. Scenekvelder-teamet på Folketeatret har klart å møte disse gjenkjennelighetskravene, og samtidig sette sin egen signatur.

En i massen

Grunnlaget ligger i forståelsen for at mennesker i mengde reagerer som enkeltmennesker selv når de reagerer som masse. Folkets sang er flerstemt, og selv i alt vi deler, er der noe som skiller oss. Per-Olav Sørensen formidler dette i sin rikholdige regi, der de mange personene alle framstår med individuelle preg. Bakgrunnsbilder er aldri bare bakgrunn, også de er fylt med handling, mangfoldig mangesidige bylivsskildringer. Dette gir oppsetningen en visuell rikdom. Situasjonene blir komplekse og forståelsen for de ulike personene utvides. Atle Halstensen formidler den samme mangfoldighetsvissheten i sin bevisste bruk av orkesteret, i valgene om når instrumentene skal framstå som enkeltstemmer, når de skal ytre seg i dialog eller diskusjon, når de skal bygge hverandre opp, når de skal utfordre hverandre, og når de skal danne store, unisone fellesskap. Dette gir lydbildet variasjon, og samtidig blir uttrykket ofte mer intimt enn det en er vant til å høre «Les Misérables» i. Det gjør at en kommer skikkelsene nærmere gjennom sangen.

Ideelt valg

André Søfteland er den ideelle Jean Valjean. Han utstråler fysisk styrke, og kan bruke kreftene på å synliggjøre Jean Valjeans kamp for barmhjertighet, i og utenfor seg selv. Han viser ham som en mann som må kjempe for å holde på sin egen mentale overbevisning, men som finner mot i ømhet for andre mennesker. Motspilleren, Hans Marius Hoff Mittet, viser Javert som en forpint sjel, en mann med idealer det ikke er mulig - ikke for ham selv, ikke for noen andre - å leve etter. Kollegene i biroller gjør jevnt over utmerkede innsatser, de også.

Premieren var på Folketeateret 8. september 2017.

September 2016: Singin' in the Rain

«Singin' in the Rain». Folketeateret. Av: Adolph Green, Betty Comden, Arthur Freed og Nacio Herb Brown, oversatt av Lars Jacobsen. Med: Atle Pettersen, Stian Blipp, Charlotte Brænna, Siren Jørgensen, Hilde Lyrån, Lars Jacobsen, Nils Vogt, Øyvind Boye Løvold, Ida Holten Worsøe m.fl. Musikalsk ansvarlig: Atle Halstensen. Regi: Bjarte Hjelmeland og Lars Jacobsen.

KOMMENTAR: Fin flyt.

TERNING: FEM.

Vital vannlek

«Singin' in the Rain» er både en virkelighetsflukt og en hyllest til filmens virkelighetsflukt.

MUSIKAL: De er unge. De er livlige, og de drømmer om å gjøre det stort i showbiz. Cosmo Brown (Stian Blipp), Don Lockwood (Atle Pettersen) og Kathy Selden (Charlotte Brænna) er trioen i sentrum av høstens humørfylte scenedagdrøm. «Singin' in the Rain» er en vital fantasi om en tid som vel aldri egentlig var, i alle fall ikke så harmonisk som den er her, så energisk og så munter, så sjarmerende og så leken.

Blipp er stjerna

Showfaktoren er høy, og sterkest skinner stjerneglansen fra Stian Blipp. Fra skuldre til fingertupper, fra isse til tær, behersker han dansescenene, tilsynelatende uanstrengt. Han trekker til seg oppmerksomheten i talescenene og han synger med flyt.

Premierekvelden kunne det virke som om Atle Pettersen forsøkte å spare stemmen, som om han holdt litt igjen i sangen (forkjølet?), men filmstjerneglamouren hadde han likevel i behold - både i stumscener og tale.

Charlotte Brænna matcher ham godt, stemmene kler hverandre, og romansen mellom de to får vokse fram med en fin balanse mellom det uttrykte og det tilbakeholdte. Som Lina Lamont skingresynger og skrikesnakker Siren Jørgensen med glød og iver. Å høre på henne er en gru, og det er en fryd.

Morsomme er også Hilde Lyråns hamskiftende rollebytter underveis i forestillingen.

Tidens merke

Terry Parsons' scenografi - med preg av art deco - er danskimportert, opprinnelig tegnet for Det Ny Teater i København, av Terry Parsons. Det kunne man ikke ha gjettet. Formene virker skapt for Folketeaterets scene, samtidig som de fanger en tidskoloritt fra 1920-tallets Hollywood, både den glamorøse siden og siden bak kulissene. Palmer og neon etablerer Los Angeles-varme, mens trekk- og skyvekulisser minner om den tid handlingen er lagt til. En lang rekke visuelle elementer fra film og kino blir ikke bare miljømarkører, men også henvisninger til film som eskapisme, og en slags takk til musikalfilmen som teaterversjonen opprinnelig er basert på. Koreograf Thea Bay lar danserne bruke scenens fulle bredde og fulle dybde, ofte med bakgrunnsdetaljer som gir tilleggsinformasjon til handlingen.

Regissør Bjarte Hjelmeland tar en Orson Welles og dukker selv opp i en minibirolle i filmet versjon.

Premieren fant sted på Folketeateret 2. september 2016.