September 2017: Les Misérables

«Les Misérables». Folketeateret/Scenekvelder. Av: Av: Alain Boublil og Claude-Michel Schönberg etter Victor Hugo, oversatt til norsk av Per-Olav Sørensen og Atle Halstensen. Med: André Søfteland, Hans Marius Hoff Mittet, Karin Park (i veksling med Haddy N'Jie), Marion Ravn, Jenny Langlo (i veksling med Amanda Louise K'Odingo), Lars Henrik Aarnes, Håvard Bakke, Dennis Storhøi, Mariann Hole, Andreas Hoff m.fl. Musikalsk ledelse: Atle Halstensen. Regi: Per-Olav Sørensen.

KOMMENTAR: Detaljrik storslagenhet.

TERNING: FEM

Den mektige mangfoldighet

Folkets sang består av mange stemmer. På Folketeatret høres de alle.

MUSIKAL: Det er begrenset hvor sterkt personlig særpreg en kunstner - regissør, musikalsk arrangør, skuespiller eller sanger - kan gi «Les Misérables». Skal en få tillatelse til å vise musikalen, må en først godta opphavsmennenes føringer. Tanken er at opplevelsen skal være mer eller mindre den samme hver gang en ser musikalen. Scenekvelder-teamet på Folketeatret har klart å møte disse gjenkjennelighetskravene, og samtidig sette sin egen signatur.

En i massen

Grunnlaget ligger i forståelsen for at mennesker i mengde reagerer som enkeltmennesker selv når de reagerer som masse. Folkets sang er flerstemt, og selv i alt vi deler, er der noe som skiller oss. Per-Olav Sørensen formidler dette i sin rikholdige regi, der de mange personene alle framstår med individuelle preg. Bakgrunnsbilder er aldri bare bakgrunn, også de er fylt med handling, mangfoldig mangesidige bylivsskildringer. Dette gir oppsetningen en visuell rikdom. Situasjonene blir komplekse og forståelsen for de ulike personene utvides. Atle Halstensen formidler den samme mangfoldighetsvissheten i sin bevisste bruk av orkesteret, i valgene om når instrumentene skal framstå som enkeltstemmer, når de skal ytre seg i dialog eller diskusjon, når de skal bygge hverandre opp, når de skal utfordre hverandre, og når de skal danne store, unisone fellesskap. Dette gir lydbildet variasjon, og samtidig blir uttrykket ofte mer intimt enn det en er vant til å høre «Les Misérables» i. Det gjør at en kommer skikkelsene nærmere gjennom sangen.

Ideelt valg

André Søfteland er den ideelle Jean Valjean. Han utstråler fysisk styrke, og kan bruke kreftene på å synliggjøre Jean Valjeans kamp for barmhjertighet, i og utenfor seg selv. Han viser ham som en mann som må kjempe for å holde på sin egen mentale overbevisning, men som finner mot i ømhet for andre mennesker. Motspilleren, Hans Marius Hoff Mittet, viser Javert som en forpint sjel, en mann med idealer det ikke er mulig - ikke for ham selv, ikke for noen andre - å leve etter. Kollegene i biroller gjør jevnt over utmerkede innsatser, de også.

Premieren var på Folketeateret 8. september 2017.

Februar 2015: De tre musketerer

«De tre musketerer». Folketeateret/Scenekvelder. Av Alexander Mørk-Eidem etter Alexandre Dumas, musikk av en lang rekke ulike 80-tallskomponister. Med: Benjamin Helstad, Mattis Herman Nyquist, Robert Skjærstad, Henrik Rafaelsen m.fl. Regi: Alexander Mørk-Eidem. Musikalsk ansvarlig: Andreas Utnem.
TERNING: FEM 

Referansetett 80-tallsfest.

Framover til fortiden

1980-tallet var ikke dødt. «De tre musketerer» rocker det til live.

MUSIKAL: Kitsch er smakløshet uten selvinnsikt. Camp er ironisk lek med den samme dårlige smaken. Med den demonstrerer en hvor god forståelse en har av kodene, samtidig som en tar det pinlige ut av «guilty pleasure». Bare fornøyelsen står igjen.
Dette er prinsippet «De tre musketerer»-musikalen bygger på. Dumas-intrigene er brukt som utgangspunkt og ramme for barokt overdådige musikknumre som hver kunne ha vært MTV-videoer i MTVs første tiår, i en 1980-tallskavalkade av de mest klisjéfråtsende referanselekne.

«De tre musketerer» morer seg, og oss, med et gjensyn med 1980-tallskulturen - reflektert gjennom vårt eget tiårs metamoro-i-retromoro-blikk. Humoren gir seg uttrykk i kostymer - skapt av Maria Gyllenhoff, med stor sans for motehistoriens fortidsfadeser - i tekst og i fysisk framstilling - ofte med billige sexpoenger og nesten like ofte ironiserende over eller tøysende med billige sexpoenger.

Målgruppe
Jeg sier 1980-tallet. En og annen nyere låt er her også. Men den fremste målgruppa for musikalen er nok oss som er eldre enn Benjamin Helstad (D'Artagan) og yngre enn Robert Skjærstad (Porthos). «De tre musketerer» er en jukeboksmusikal - tidsperioden tatt i betraktning burde en kanskje si en opptakskassettmusikal - som bruker allerede kjente låter til å fortelle historien. Det er snakk om listetopper og nesten-listetopper. Blant dem, «Material Girl», «Uptown Girl», «Like a Virgin», «Time after Time», «Born to be Wild», «London Calling», «Carrie». Pop-folk og rockere kjemper om makten, i noenlunde forent front mot punkrockerne, og hver sang er plassert i tilstrekkelig relevant kontekst til å utvide situasjonstegningen enda litt mer enn det de noe episodiske scenene i seg selv rekker over.
Men referanseleken er ikke bare musikalsk. Den får mest ut av forestillingen, den som er i riktig aldersgruppe til å kjenne igjen elementer i koreografi (Roine Söderlundh), kostymer (som nevnt: Gyllenhoff), sminke (maske og parykker av Haakon Sitje) og sceneoppbygging (Alexander Mørk Eidem er ansvarlig både for dramatisering og regi) - og å knytte dem sammen med de riktige filmene, musikkvideoene, kjendishistoriene, tv-programmene og resten av 1980-tallskulturen.
Mye moro
Det er underholdende. Tempoet oppleves som høyt, med hurtig handlingsutvikling gjennom konspirasjoner og kjærlighet, maktkamp og moralske dilemmaer. Dumas' plottproblemer og mer melodramatiske vrier får sitt tilsvar gjennom såpeoperavirkemidler og forklarende - eller uforstående - sidekommentarer fra aktørene. Sluttresultatet kunne likevel, med fordel, ha vært strammet noe inn. «De tre musketerer» bruker drøye tre timer (iregnet premiereforsinkelser, tre timer og ett kvarter) og utdrag eller komplette framføringer av drøyt femti sanger på å fortelle sin historie.
I skuespill og i sang er kvalitetsnivået høyt. Det er ikke bare de fire sentrale rollene - D'Artagan (Helstad) og bandkompisene (altså, musketerene) Porthos (Robert Skjærstad), Aramis (Mattis Herman Nyquist) og Athos (Henrik Rafaelsen) - gjenkjennbart typete hver på sitt vis - som oppleves som viktige. Nesten like sentrale er Eindride Eidsvolds konspiratoriske Michael Jackson-kardinal og hans sidekicks Mylady (Ellen Dorrit Petersen) og Rochefort (Nader Khademi), som alle sammen også ville ha passet ypperlig inn i en parodi på James Bond-skurker. Khademi utmerker seg med naturlig avslappet kontakt med salen.

Dronningen (Kjersti Botn Sandal) og hennes kammerpike, D'Artagans kjærlighet Caroline (Andrea Bræin Hovig) er begge tegnet som aktivt handlende typer, og Trond Høvik og Trond Fausa Aurvåg tolker to distinkte komedieroller hver, sistnevnte med en slik overflod av skrullevirkemidler at det i en annen sammenheng kunne blitt for mye. Her oppleves det som kurant. Det er jo 1800-tallsmelodrama i 1980-tallsdrakt det er snakk om.

Premieren var på Folketeateret 11. februar 2015.