September 2017: Les Misérables

«Les Misérables». Folketeateret/Scenekvelder. Av: Av: Alain Boublil og Claude-Michel Schönberg etter Victor Hugo, oversatt til norsk av Per-Olav Sørensen og Atle Halstensen. Med: André Søfteland, Hans Marius Hoff Mittet, Karin Park (i veksling med Haddy N'Jie), Marion Ravn, Jenny Langlo (i veksling med Amanda Louise K'Odingo), Lars Henrik Aarnes, Håvard Bakke, Dennis Storhøi, Mariann Hole, Andreas Hoff m.fl. Musikalsk ledelse: Atle Halstensen. Regi: Per-Olav Sørensen.

KOMMENTAR: Detaljrik storslagenhet.

TERNING: FEM

Den mektige mangfoldighet

Folkets sang består av mange stemmer. På Folketeatret høres de alle.

MUSIKAL: Det er begrenset hvor sterkt personlig særpreg en kunstner - regissør, musikalsk arrangør, skuespiller eller sanger - kan gi «Les Misérables». Skal en få tillatelse til å vise musikalen, må en først godta opphavsmennenes føringer. Tanken er at opplevelsen skal være mer eller mindre den samme hver gang en ser musikalen. Scenekvelder-teamet på Folketeatret har klart å møte disse gjenkjennelighetskravene, og samtidig sette sin egen signatur.

En i massen

Grunnlaget ligger i forståelsen for at mennesker i mengde reagerer som enkeltmennesker selv når de reagerer som masse. Folkets sang er flerstemt, og selv i alt vi deler, er der noe som skiller oss. Per-Olav Sørensen formidler dette i sin rikholdige regi, der de mange personene alle framstår med individuelle preg. Bakgrunnsbilder er aldri bare bakgrunn, også de er fylt med handling, mangfoldig mangesidige bylivsskildringer. Dette gir oppsetningen en visuell rikdom. Situasjonene blir komplekse og forståelsen for de ulike personene utvides. Atle Halstensen formidler den samme mangfoldighetsvissheten i sin bevisste bruk av orkesteret, i valgene om når instrumentene skal framstå som enkeltstemmer, når de skal ytre seg i dialog eller diskusjon, når de skal bygge hverandre opp, når de skal utfordre hverandre, og når de skal danne store, unisone fellesskap. Dette gir lydbildet variasjon, og samtidig blir uttrykket ofte mer intimt enn det en er vant til å høre «Les Misérables» i. Det gjør at en kommer skikkelsene nærmere gjennom sangen.

Ideelt valg

André Søfteland er den ideelle Jean Valjean. Han utstråler fysisk styrke, og kan bruke kreftene på å synliggjøre Jean Valjeans kamp for barmhjertighet, i og utenfor seg selv. Han viser ham som en mann som må kjempe for å holde på sin egen mentale overbevisning, men som finner mot i ømhet for andre mennesker. Motspilleren, Hans Marius Hoff Mittet, viser Javert som en forpint sjel, en mann med idealer det ikke er mulig - ikke for ham selv, ikke for noen andre - å leve etter. Kollegene i biroller gjør jevnt over utmerkede innsatser, de også.

Premieren var på Folketeateret 8. september 2017.

September 2016: Singin' in the Rain

«Singin' in the Rain». Folketeateret. Av: Adolph Green, Betty Comden, Arthur Freed og Nacio Herb Brown, oversatt av Lars Jacobsen. Med: Atle Pettersen, Stian Blipp, Charlotte Brænna, Siren Jørgensen, Hilde Lyrån, Lars Jacobsen, Nils Vogt, Øyvind Boye Løvold, Ida Holten Worsøe m.fl. Musikalsk ansvarlig: Atle Halstensen. Regi: Bjarte Hjelmeland og Lars Jacobsen.

KOMMENTAR: Fin flyt.

TERNING: FEM.

Vital vannlek

«Singin' in the Rain» er både en virkelighetsflukt og en hyllest til filmens virkelighetsflukt.

MUSIKAL: De er unge. De er livlige, og de drømmer om å gjøre det stort i showbiz. Cosmo Brown (Stian Blipp), Don Lockwood (Atle Pettersen) og Kathy Selden (Charlotte Brænna) er trioen i sentrum av høstens humørfylte scenedagdrøm. «Singin' in the Rain» er en vital fantasi om en tid som vel aldri egentlig var, i alle fall ikke så harmonisk som den er her, så energisk og så munter, så sjarmerende og så leken.

Blipp er stjerna

Showfaktoren er høy, og sterkest skinner stjerneglansen fra Stian Blipp. Fra skuldre til fingertupper, fra isse til tær, behersker han dansescenene, tilsynelatende uanstrengt. Han trekker til seg oppmerksomheten i talescenene og han synger med flyt.

Premierekvelden kunne det virke som om Atle Pettersen forsøkte å spare stemmen, som om han holdt litt igjen i sangen (forkjølet?), men filmstjerneglamouren hadde han likevel i behold - både i stumscener og tale.

Charlotte Brænna matcher ham godt, stemmene kler hverandre, og romansen mellom de to får vokse fram med en fin balanse mellom det uttrykte og det tilbakeholdte. Som Lina Lamont skingresynger og skrikesnakker Siren Jørgensen med glød og iver. Å høre på henne er en gru, og det er en fryd.

Morsomme er også Hilde Lyråns hamskiftende rollebytter underveis i forestillingen.

Tidens merke

Terry Parsons' scenografi - med preg av art deco - er danskimportert, opprinnelig tegnet for Det Ny Teater i København, av Terry Parsons. Det kunne man ikke ha gjettet. Formene virker skapt for Folketeaterets scene, samtidig som de fanger en tidskoloritt fra 1920-tallets Hollywood, både den glamorøse siden og siden bak kulissene. Palmer og neon etablerer Los Angeles-varme, mens trekk- og skyvekulisser minner om den tid handlingen er lagt til. En lang rekke visuelle elementer fra film og kino blir ikke bare miljømarkører, men også henvisninger til film som eskapisme, og en slags takk til musikalfilmen som teaterversjonen opprinnelig er basert på. Koreograf Thea Bay lar danserne bruke scenens fulle bredde og fulle dybde, ofte med bakgrunnsdetaljer som gir tilleggsinformasjon til handlingen.

Regissør Bjarte Hjelmeland tar en Orson Welles og dukker selv opp i en minibirolle i filmet versjon.

Premieren fant sted på Folketeateret 2. september 2016.

September 2015: Mary Poppins

«Mary Poppins». Folketeateret. Av Julian Fellowes etter P. L. Travers, med musikk og sangtekster av Robert B. Sherman og Richard M. Sherman, George Stiles og Anthony Drewe, oversatt av Inger Andersson Hancock, Atle Halstensen og Lars Jacobsen. Med: Heidi Ruud Ellingsen, Mads Ousdal, Jan Martin Johnsen, Siren Jørgensen, Mari Maurstad, Lars Jacobsen, Knut Lystad m.fl. Regi: Linn Olsen. Musikalsk ansvarlig: Atle Halstensen.

Godt og varmt om barndommens betydning.

TERNING: FEM

Barndomsmagi

«Mary Poppins» gjør barndom - og voksenliv - til tider der alt er mulig.

MUSIKAL: Det finnes magi i hverdagen. Det finnes magi i fantasi. Det finnes til og med magi i disiplin. «Mary Poppins» gjør familielivet hos familien Banks til et eventyr, men det er et eventyr med lærdommer både for voksne og barn. Den aller viktigste lærdommen: Ikke undervurder noen, heller ikke deg selv.

Stor skala

Historien burde være kjent, fra bøker og film. Men musikalen er ny i Norge. Den har dimensjoner - et orkester på elleve, femten dansere - og den er gjennomført profesjonelt satt opp. Miljøet tilhører London, i filmatisk fleksibel scenografi (Petr Hlousek og Maria Ducasse), fotografert med dybdevirkninger, og med et fleretasjes dukkehus i menneskelig størrelse som familiehjemmet i Kirsebærveien.

Heidi Ruud Ellingsens Mary Poppins har noe av superkvinnen over seg, men hennes svakheter - forfengelighet, og en litt for sterk motvilje til å la Bert (Mads Ousdal) få ta den plassen han egentlig har i hennes liv - gjør henne også menneskelig. Enda mer menneskelig blir etter hvert også familien Banks, etter en innledning der de framstår mest som typer - den strenge far (Jan Martin Johnsen), den ettergivende mor (Siren Jørgensen), de ustyrlige barn (premierekvelden spilt av Oscar Stålhand Arnø og Johanna Kjus Skippervold). Skuespillerne viser oss hvordan barndommen former den voksne. Alle voksenfigurene har i seg de barn de en gang var.

Fart i fotan

Forestillingens aller største høydepunktet er koreografisk, en real steppesekvens på Londons tak med «fart i fotan» (ett av den nordnorsktalende og -syngende Poppins-ens favorittuttrykk). Thea Bay kombinerer ulike stiler og ulike tidsepoker i sin koreografi, med særlig schwung over massescenene. En parkscene i første akt, og dansen som hører til «Superoptikjempefantafenomenalistisk» er også eksempler på det. Sanglig står høydepunkter i kø. Ruud Ellingsen er selv mester for et flertall av dem, men også Siren Jørgensen som fru Banks får sine skinnende øyeblikk.

Premieren var på Folketeateret 17. september 2015.