Kommentarartikkel april 2018: Tigerbussen kommer

Teater på hjul

Det oppsøkende teatret var ikke dødt.

SIGNALER: Det lyder 1970-talls: Om ikke folket kommer til teatret, skal teatret komme til folket. Det skjer igjen nå. Denne uka ruller Tigerstadsteatrets flyttbare teater Tigerbussen i gang. Den skal besøke oslobarn i nærmiljøet. Barna skal få se nylagd teater om temaer de er opptatt av. De fleste av forestillingene blir gratis, for målet er at alle barn i Oslo skal kunne se tigerne spille teater. Først skal kompaniet besøke områdene der flest fattige barn bor.

Det oppsøkende teatret hadde sin storhetstid på 1970-tallet. Forestillingene var ofte politiske, med tyngdepunkt til venstre, formater var små og enkle, og produksjonskostnadene måtte holdes lave. Utbyggingen av regionteatre og større teaterhus, økte forventninger til teknikk, og en politisk motreaksjon - jappetiden - gjorde formen mindre viktig, og dessuten ofte latterliggjort. Helt forsvant det ikke, verken her til lands eller andre steder. Selv i Donald Trumps fødeby, New York, driver The Public Theater fortsatt en ambulerende enhet som besøker blant annet fengsler, sykehjem og overnattingssteder for hjemløse med oppsetninger. I Norge virker tanken atter en gang ny, og Kulturrådet og Oslo kommune mener den er så god at de har bidratt med til sammen to millioner kroner for å få det til. Oslo Nye Teater, Det Andre Teatret og Redd Barna er også samarbeidspartnere. I forsøksperioden spiller Tigerstadsteatret også enkelte betalforestillinger, for publikum som ikke har forhåndsreservert.

I fjor fylte det samme kompaniet selve rådhussalen i Oslo Rådhus med en interaktiv teaterinstallasjon, «Tigerstadskids». Den gang kom barn fra alle kanter av byen for å kunne delta. Kunstnerne benyttet sjansen til å spørre barna hva de vil se teater om. De lyttet og noterte. Tigerstadsteatret bruker intervjuer som en del av idéarbeidet og tester også ut prosjektene på barn underveis. Blir det kunst av slikt? Eller ender det opp som et slags formålsparagraf-styrt sosialpolitisk omfordelingstiltak? Begge deler er naturligvis mulig, men dette er kunstnerne som allerede har bevist at de vet hva de gjør.

Også før Tigerstadsteatret ble stiftet hadde regissør Hilde Brinchmann arbeidet med interaktivt teater. Hennes tolkning av «Trollmannen fra Oz» for Brageteatret fikk Heddaprisen for beste barne- og ungdomsforestilling i 2015. Samme år sto Riksteatrets «Peer, du lyver!» på nominasjonslista, med manus av Tiger-kollega Toril Solvang. Året etter vant Hålogaland Teaters «Den sommeren pappa ble homo» prisen, også den med manus av Solvang. Produsent Wenche V. Paulsen har lang erfaring med å sende teateroppsetninger ut på veien. For Riksteatret har hun organisert turneer landet rundt. Dette blir annerledes: Bussen er i seg selv teatret, med et scenerom på 6 x 10 meter. Stort er det ikke, men fordi det er flyttbart, vil det likevel dekke store områder.

Kommentaren sto på trykk i Dagbladet 17. april 2018. Premieren på «Tigerbussen kommer» var 20. april.

 

April 2018: 1980 - Aker brygge

«1980 - Aker Brygge». Statsteatret i samarbeid med Oslo Nye Teater, Hordaland Teater og Rogaland Teater. Av: Yngve Sundvor i samarbeid med ensemblet. Med: Gard B. Eidsvold, Per Kjerstad, Cato Skimten Storengen og Kim Sørensen. Regi: Yngve Sundvor.

KOMMENTAR: Rik avkastning.

TERNING: FEM

Store verdier

Statsteatret er en norsk nasjonalskatt.

TEATER: Grådighet gjør godt, og gutta fra Grefsen vil være Gordon Gekko. Mor synes heller at de skal samles i sofaen og ha det koselig. I familien Kielland skal ingen spise alene. Statsteatrets norgeshistoriske teaterserie har nå nådd 1980-tallet og åttende episode - handlingen i «1980 - Aker Brygge» går fra 1986 til 1990 - og familien arver plutselig en hel masse penger. De skal selvfølgelig investeres. Kapitalismen er inne i en gullalder. Ordet «krakk» er det ingen som tenker på. Mor Agnes (Per Kjerstad) og sønnene Einar (Gard B. Eidsvold), Wilhelm (Kim Sørensen) og Alexander (Cato Skimten Storengen) er utstyrt med noe ulike ressurser fra naturens side, og har dessuten noe ulike verdisyn. Dermed er det duket for verdikamp.

Grenseløst

Ingen setter Statsteatret i et hjørne - eller i en boks. Gruppa har klart å fornye virkemidlene sine for hver enkelt forestilling som har gått, samtidig som de har beholdt sin grunnsignatur. De lager historietimer med samtidsrelevans, utført i et lekent og fartsfylt formspråk som hver gang låner stilgrep fra populærkultur i de tider forestillingene er lagt til (blant dem: westernfilm, mafiafilm, film noir, radioteater). De skaper underholdningsteater - svært underholdende underholdningsteater - med alvorlig klangbunn. I «1980 - Aker Brygge» er det ikke én sjangerfamilie stilgrepene er hentet fra, vi har da nådd postmodernismen. I stedet er referanserikdommen vid og bred og høy og lav - med linjer blant annet til amerikansk film (fra «Wall Street» til «Rain Man» og «Pretty Woman»), musikkvideoer, hitlistelåter og Oslos (og Ibizas) uteliv. (Uten å røpe hvordan kan vi si at her også er lånt fra et klassisk amerikansk skuespill fra 1949, med problemstillinger som igjen ble relevante fra 80-tallet og inn i vår tid - også «En handelsreisendes død» handler om kostnaden av økonomisk mentalitetsforandring.) Detaljene er velvalgte, talende.

«1980 - Aker Brygge» inneholder noen av de sleskeste øyeblikk undertegnede kan huske å ha sett i norsk teater, så skamløst vulgære at de kun overgås av reelle forhold i amerikansk 2018-politikk, men selv disse er gjort med slik avvæpnende fantasifullhet at det ikke er annet å gjøre enn å la seg sjarmere av galskapen, og gi seg over i latter, selv når en krymper seg.

Å stille spørsmål

Pengebegjæret skal vise seg å bli farlig, og kostnaden blir høy, for mer enn en av de involverte. «Generasjonsmotsetninger» er et sentralt stikkord for «1980 - Aker Brygge», slik at det også var det for «1349 - Pesten» (om fremmedfrykt og utstøtelse) og «1880 - Aker Brygge» (om integrering og utenforskap). I «1980» handler det altså om motsetningen mellom en generasjon som har vært vant til å leve nøysomt og en generasjon som drømmer om kunne å fråtse uten begrensning. For Alexander, og til dels også for Wilhelm, er det slik at alt kan prissettes, pantsettes og selges. En av dem føler skam ved det, men gjør seg likevel delaktig i utviklingen. Den andre har nok ikke evnen, skjønt han vet at han burde late som, av strategiske grunner. Hva som er «verdier» blir noe tilskueren får rik anledning til å tenke igjennom selv, etter hvert som intrigene eskalerer, og den enkle Einar - han som blir berørt av HVPU-reformen - blir den som fremstår som den mest komplekse i persongalleriet, den som er i stand til å stille spørsmål ved alt det som i markedsøkonomien blir sett som selvfølgeligheter, og den som representerer et ord vi vel knapt har hørt bli sagt med ettertrykk siden tidsperioden: Skamvett.

Premieren var på Oslo Nye Centralteatret 20. april 2014, og «1980 - Aker Brygge» blir etter endt spilleperiode der vist over hele Norge.

April 2018: Aniara

«Aniara». Nationaltheatret på Torshovteatret. Av ensemblet med tekster av Harry Martinson, oversatt av Espen Stueland og Johann Grip, og musikk av Ingvild Langgård. Med: Herman Bernhoft, Ellen Horn, Birgitte Larsen og Håkon Ramstad. Regi: Tatu Hämäläinen.

KOMMENTAR: Reell kommunikasjon.

TERNING: FIRE

Rom for undring

Undringen er nær, kommunikasjonen genuin og diktene distanserte.

TEATER: «Hvor lang er en evighet?», spør kunstnerne bak Nationaltheatret «Aniara». Eller kanskje det er Nationaltheatrets markedsavdeling som spør - formuleringen står i infomateriellet på teatrets hjemmeside. Spørsmålene som ligger uuttalte under «Aniara» er både mer avgrensede og mer vidtrekkende enn det. Hvordan kan vi som mennesker på en og samme tid forholde oss til det uendelige og til enden? For å si det på en annen måte: Hvordan lever vi med vissheten om at vår tid vil ende, og samtidig, med at visse forhold i og forutsetninger for våre liv vil uforanderlige inntil da?

Nærhet og avstand

Harry Martinsons «Aniara» er post-apokalyptisk poesi, en diktsyklus om livet etter planetens undergang, med blikk på fortid, fremtid, nåtid. Jeg-et og åttetusen andre befinner seg i et romskip som har mistet retningen, og som for alltid vil fortsette sin reise. Totalt inneholder verket 103 dikt. Torshov-kunstnerne har valgt ut et femtitall, og slipper dermed unna noe som lett kunne blitt et problem - vi unngår at kildeteksten oppleves som datert, en fremtidsvisjon med et fortidsståsted. Martinson var født i 1904, og «Aniara» ble utgitt i 1957. Diktene bærer et visst preg av sin tid, blant annet i måten de omtaler kvinner.

I forestillingen er dikttekstene fordelt mellom fire jeg, som samtidig er ingen jeg, de er ikke identifisert med tekstenes jeg. Undringen, fortellingene og analysen skuespillerne deler med sitt publikum mellom diktene gjøres nær og personlig, i en flerveiskommunikasjon som virker oppriktig interessert og lyttende. Diktene gjøres distanserte, fremmedgjorte, mystifiserte.

Utenfor tiden

Følger så handlingsgangen den samme rekkefølgen som i diktsyklusen? Det er et spørsmål undertegnede ikke kan svare på. Jeg glemmer å stille det underveis i fremføringen, og etterpå, når jeg prøver å tenke igjennom det, har jeg problemer med å huske hva som kommer før og etter hva i forestillingen, selv om jeg også er temmelig sikker på at den er strukturert som et livsløp (med døden som slutt-tema). Tidsbegreper som «før», «etter», «så», «så lenge» blir underveis opplevd uviktige. «Aniara» løser opp tidsforståelsen, både gjennom virkemidler som forlenger opplevelsen av tid, og virkemidler som forkorter den. Det gjelder i lysskiftene og det gjelder i skuespillernes tempo og rytme i bevegelser, det gjelder i måtene diktsitatene deles opp, av og til så stakkato at sammenhengene blir vanskelige å ta inn, selv om hvert ord er greit å oppfatte, og det gjelder i musikkbruken. Ofte må ordene i diktene konkurrere med musikk, men musikk brukes også separat, som adskilt og selvstendig opplevelse. Ingvild Langgårds komposisjon bruker lange, uttrukne tonerekker som, om en ikke lytter bevisst, kan bli oppfattet en og samme tone som er trukket ut i tid. Der finnes variasjoner i frekvenser i disse lange løpene, men overgangene er langsomme og skiftene subtile. Som en etterligning av tinnitus? Assosiasjoner over adjektivet «utomjordisk»? Referanser til den musikk som brukes i planetarier? Mulig, mulig og mulig. Flere ganger er volumet satt så høyt at det ikke er behagelig, men heller ikke så høyt at det blir virkelig plagsomt. Insisterende er kanskje det mest dekkende ordet.

Siste forestilling

«Aniara» er sluttoppsetningen i Torshovgruppas science fiction-prosjekt. Slik undertegnede ser det, er den også den mest vellykkede av oppsetningene i prosjektet. Her lykkes kunstnerne i å gjøre undringen konkret, uten at den med det mister sin karakter av undring. De blander science og fiction, med mest vekt på det siste, de balanserer nærhet og avstand, og de berører med innsikt både det levde og det ulevde. Spørsmålet som ligger til grunn for all empati («hvordan ville livet være hvis - - ?») gjennomstrømmer hele opplevelsen, som i seg selv fremstår som empatisk, et reelt sosialt møtested for felles, delt undring og forundring. Vi kan godt kalle det for pre-apokalyptisk teaterpoesi, men det er samtidig teater som samtale rundt leirbålet - åpen kommunikasjon mellom kunstnere og det publikum som har oppsøkt dem.

Premieren var på Torshovteatret 19. april 2018. 

I denne anmeldelsen mistenker jeg for øvrig at jeg har gjort en feil, og oppvurdert tallet på dikt som er inkludert. Der og da hadde jeg opplevelsen av at rundt halvparten av Martinsons bok var med. I ettertid tror jeg det må være snakk om færre dikt. Dette har jeg så langt ikke sjekket. Korreksjon kommer, om så.