Oktober 2018: Tusen takk teater

«Tusen takk teater». Det Norske Teatret. Av: Marco Reinertsen. Med: Renate Reinsve, Eivin Nilsen Salthe, Oddgeir Thune, Kjersti Dalseide og Christian Ruud Kallum. Regi: Angelina Stojčevska.

KOMMENTAR: Parodisk kryssklipping.

TERNING: FIRE

 

Så mange slags takk

Når internett-memet møter kunstteatret.

TEATER: Hva er tanken? Er «Tusen takk teater» kunstteater, eller er det satire over kunstteatret? Undertegnede vil helst si det siste, men ser langt fra bort fra at mange av tilskuerne også kan oppfatte det som det første. Det vi ser ligner kunstteater. Det vi hører er temmelig mye mer parodisk.

Liksominnsikter

Temaskiftene er mange og uforutsigbare, og kanskje kan en si at dette er en forestilling som søker å vekke motforestillinger. I den grad «Tusen takk teater» har ett felles overbyggende tema, er det nemlig «liksominnsikt som viser seg å være tulleinnsikt». Forestillingen er ikke oppbygd som en fortelling, og skuespillerne opptrer ikke som definerte personligheter. De er i stedet talerør for en ansamling tanker, følelser, innfall og ideer, som alle sammen er fjas forkledd som perspektiv. Slik blir dette en samling karikaturer på lettvint tenkning, med kunstnerisk ambisjonssvada, reklamenonsens og anmelderklisjeer inkludert. Strukturen kan minne om å åpne et høyt antall tilfeldige vinduer på internett, og så ukritisk følge alle lenker fra dem.

I teksten møtes tekstformer som stuntpoesi, selvhjelpslitteratur, ukebladenes livsstilsråd, julebrevet, egenoppfunnede visdomsord eller aforismer, motivasjonsforedraget, hverdagsanekdoter, tordentale og takketale, omtaler for frokostseminarer, substansløse sangtekster, politiske banaliteter og tilhørende sprøyt, her kunne vært nevnt mer. Punktlister, med mangel på intern sammenheng, og helst også uten noen form for tilforlatelig prioritering, er et flere ganger brukt virkemiddel. (En: De åpner helst noenlunde nær noe som kan virke rasjonelt, men de sporer av etter hvert. To: De inneholder påstander en kan kjenne igjen fra andre sammenhenger, men de er tatt ut av kontekst, og begrunnelsene for dem er i beste fall tvilsomme. Tre: De inneholder gjerne også en flåseprovokasjon eller flere. Fire: Hvert punkt i hver liste er langt lengre enn innholdet i denne parentesen skulle tilsi. Fem: Ord som «en», «to», «tre», «fire», og «sitat slutt» blir uttalt.)

Stilmiks

Også scenisk er «Tusen takk teater» en sammensetning av stilgrep og sjangerelementer. Blant dem er stumfilm, salongteater, samtidsdans der mennesker framstiller dyr, klassisk konsert, 1980-tallsmusikkvideo, kampsport (med flamencovifter som våpen), skriftgrafikk.

Katrin Bombes scenografi og kostymer går i nyanser av svart, her er rokokkomøbler, viktorianske kjoler (også på de mannlige skuespillerne), en enkel likkiste, samt hodeplagg som kan se ut som nylonparykker og medisinske hetter, men som også kan brukes som ninjakamuflasje. Lysdesignen - tilhørende Torkel Skjærven - er ofte en mørkedesign.

Premieren var på Det Norske Teatret 19. oktober 2018.

September 2018: Sykle i snøstorm

«Sykle i snøstorm». Hålogaland Teater. Av: Liv Heløe. Med: Isak Bakli Aglen, Geir Martin Damsgård, Ingrid Mikalsen Deinboll, Emilie Elstad, Kristian Fr. Figenschow, Tove Oppegård Flæsen, Tuva Frydenlund, Jørn Fuller-Gee, Frida Lydia Hansen, Jennifer van der Hart, Kristine Cornelie Margrete Hartgen, Liv Hanne Haugen, Ludvig Herstad, Ketil Høegh, Guri Johnson, Inge Kolsvik, Sigmund Lahn, Vera Østbye Lysnes, Harald Bakkeby Moe, Bao André Nguyen, Nasra Omar, Bodil Onsøien, Peder Emil Sandøy, Mariama Fatou Kalley Slåttøy, Marita Isobel Solberg, Åsne Storli, Frida Mathea Sørbøe, Hege Holte Østbye, Ingvild Emilie Østgård

Regi: Petter Næss og Un-Magritt Nordseth.

KOMMENTAR: Problemer i praksis.

TERNING: TRE

Ikke et forskningsfunn

Som kunstnerisk utforskning er «Sykle i snøstorm» en misbrukt mulighet.

TEATER: I teorien handler det om kunnskap og kunnskapsutvikling i Nord-Norge, om sammenhengene mellom å bygge viten og å bygge samfunn. I teorien. I praksis sliter «Sykle i snøstorm» med å finne balansen mellom konkret og abstrakt. Hvilke utvalgte detaljer kan gi liv til et større bilde? Hva kan løftes opp og gjøres til en felles ramme?

Sett under ett blir innholdet både for lettvint og for vagt, og samtidig for ivrig etter å gjenta gamle myter om forskere som asosiale, språklig klossete og distré mennesker uten interesse for verden utenfor akademia.

Happening

Som event eller happening, «høstens opplevelse», som det heter på reklamespråk, kan nok «Sykle i snøstorm» ha sin funksjon. Hvor og når kan en ellers bruke en mørk høstkveld på å stå (trygt innrammet av høye gelendre både foran og bak) på en fiskemerd som flyter på fjorden, mens en ser dansere opptre på en flytebryggescene i midten, og i vannet i sirkelen merden danner? Lysene fra byen og lysene i Øystein Heitmanns lysdesign deler oppmerksomheten med lyd av sang og trommer. Dette er avslutningsdelen i «Sykle i snøstorm», og kveldens mest minneverdige innslag. Det kommer etter tulipanplanting på dugnad fulgt av fire innendørssekvenser i ulike deler av teaterbygningen.

«Sykle i snøstorm» begynner (etter plantingen) med en todelt fellesleksjon i storsalen. Publikum sitter i trapper på det som vanligvis er scenen, mens skuespillere og dansere bruker salen til å framføre forenklede høydepunkter fra Universitetet i Tromsøs tilblivelseshistorie. En distriktspolitisk historietime blandet med lokalpatriotisme, med snev av festtale, som går over i en kollasj av vitnemål fra nåtidsstudenter, med mer enn et snev av festtale. Deretter går publikum videre inndelt i tre grupper, der fargen på armbåndet en har fått utdelt avgjør hvilken rekkefølge en opplever de neste tre delene i.

Tre leksjoner

I en av disse tre (kalt «Rettigheter») viser Kristian Fr. Figenschow og fire sangere fra Vokal Nord en i dobbel betydning animert framstilling av en gruvekonflikt i et bygdesamfunn, der ordfører, gruvegründer, naturverner, reindriftsame, forsker, fisker, anonym innbygger og diverse direktorater og andre offentlige etater forsøker å avgjøre om gruven skal bygges ut og hvor avfallet skal gjøres av. Alle roller spilles som utvendig typekomikk i en enmannsrevy av Figenschow, bortsett fra kollektiver som for eksempel kommunestyret, som synges av sangerne. Bakveggen er fylt av pedagogiske tegninger projisert i hvitt på mørkt grått. I neste rom («Klima») filosoferer Guri Johnson og dansere over et tverrfaglig tokt med forskningsskip. Faggruppene presenteres gjennom fysisk typetegning, der marinbiologen, fysikeren, geologen, meteorologen, toksikologen, kjemikeren og matematikeren alle har kjennetegn fra sine forskningsdisipliner, og de sammen utgjør et miljø som forsker på miljø. Gjennom kostymer og videodesign farges rommet i pastelltoner fra havet. Koreografien tilhører Un-Magritt Nordseth, og Sabina Jacobssons video skiller seg sterkt fra den hun bruker i den samfunnsvitenskapelige bygdekommunen - i dette rommet er den naturpoetisk. Det forsøker også teksten å være, ispedd faktainformasjon om fag og skipsfellesskap. Tredje rom er omgjort til pub («Ressurser»), der Ketil Høegh, Kristine Hartgen, Jørn-Bjørn Fuller-Gee og joikjazzband serverer drikke, musikk og myter om forskere og teaterkunstnere. I alle deler har Liv Heløe brukt intervjuer som grunnlag for sitt manus, og en må anta at fargeleggende eksempler er fra reelle mennesker, men litt for ofte virker de like fullt pregløse, enten klisjéfylte eller uten personliggjørende kjennetegn.

Premieren var på Hålogaland Teater 15. september 2018.

Mai 2018: Essay om Vinge/Müller og PaniniBoys-Room

Henrik Ibsens samplede verker

For Vegard Vinge og Ida Müller er for mye av det gode som regel litt for lite.

SCENEKUNST: En kan vel ikke kalle noe for stormannsgalskap, når mål en kunne trodd var for store blir nådd.

Likevel: I Vegard Vinge og Ida Müllers teater er detaljene så mange, innholdet så gjennomtenkt, arbeidet så langsiktig og totalomfanget så enormt, at ord som «massivt», «monumentalt», «monstrøst», «totalteater» eller til og med «multimegamassivmonumentalmonstrøstotalteater» blir for små.

DE TO ARBEIDER i langt større formater enn noen andre frie teaterkunstnere i Norge. En kan til og med si at de arbeider i større formater enn de fleste institusjonene. Unntaket er Den Norske Opera, men så var det også der de møttes. Müller var scenografiassistent og Vinge regiassistent på 2002-forestillingen «Lohengrin», da de ble enige om å gå sammen. Etter noen år med forsøk i det små viste de sitt første Ibsen-prosjekt i 2006. Resten er, som det heter, historie.

Duoen har i tolv år påvirket en lang rekke europeiske scenekunstnere, fra norske, internasjonalt turnerende Verk Produksjoner til hyperlokale Det Foldalske Teatr (Oslo, Grünerløkka) og The Great Pretenders (Otta), til den islandske regicelebriteten Thorleifur Örn Arnarsson, som neppe kunne skapt sin «Enemy of the Duck» (Ibsenfestivalen 2016) uten dem som forløpere.

I år har de nådd sitt åttende monumentalprosjekt, alle basert på Ibsen. Denne gang er «Byggmester Solness» grunnlaget, og hovedpersonen er basert på Ragnar Brovik, den unge, undertrykte mannen som sammen med faren Knut arbeider i byggmesterens firma. Sjefen mobber og overser dem, og nekter dem faglig utvikling.

I BERGEN TOLKES handlingen i «Solness» gjennom et filter av «Peer Gynt». Far Brovik er en kastrert, grotesk mor Åse, en overgriper. Forholdet mellom unge Brovik og Kaja Fosli, hans forlovede og søskenbarn, speiler forholdet mellom Peer og Solveig. Men kanskje er den voldsomme, utagerende Hilde Wangel den som er ment som hans frelser.

Der finnes jo, som der gjerne gjør hos Ibsen, minst to unge kvinner som konkurrerer om oppmerksomheten, en som lokker og lurer, og en som støtter og lindrer. I «Panini-BoysRoom» (de skriver det slik) er dessuten noen ekstra kvinnemennesker med, slike som er ment for å forbrukes, og slike som har passert den alder der de regnes som aktuelle for sånt. Dette er heller ikke uvanlig hos Ibsen.

Hos Vinge og Müller er det gjort bevisst uklart om det er den aktive eller den passive av de unge kvinnene som gjør den unge mannen størst skade. At den eldre, aktive kvinnen er farlig for ham, er bom sikkert.

GRUNNKONSEPTET er det samme som i kunstnerduoens forrige prosjekt, «Nationaltheater Reinickendorf», som ble vist under Berliner Festspiele i fjor. Da ble «Solness» filtrert gjennom «Hamlet», ikke «Peer Gynt». Men verken i Berlin eller i Bergen er teaterklassikerne alene i tolkningen. Sentralt står også operaens «Tosca», filmens «Taxi Driver» og fotballens 1982-VM.

Tittelordet «Panini» viser til italienskproduserte fotballkort. «Boys» kan tolkes både som fotballspillerne, og som guttene som samler på kortene, mens «Room» peker mot minst tre rom: Panini-katedralen, der veggene er dekket av A4-store håndmalte fotball plakater, samt hele det scenerommet som nå fyller bassengrommet i Sentralbadet. Katedraldelen er midtskipet i et hus, som på en og samme tid virker som Peer-Ragnars barndomshjem, og som et byggverk han har reist for at han selv, hans plagsomme forelder og hans barndomsminner skal kunne bo sammen.

Katedralen var en del også av Berlin-forestillingen. Rommene rundt er dels gjenbrukt og dels bygd for bergensprosjektet. Under Festspillene inviteres publikum til å gå inn i huset, både under forestilling, og adskilt fra den - som installasjonskunst på utstilling.

Å VANDRE i Ida Müllers rom er å gå på skattejakt i et evig voksende idéarkiv. Bøkene i bokhylla, regningene i postkassen, vaskemiddelet på badet og videofilmene på gutterommet, maleriene ved gyngestolen og motorsagen på ytterveggen, støvsugeren i gangen og proteinpulveret på kjøkkenet - alt har meningslag, og alt peker videre til noe annet. Alt er utformet, malt og dekorert for hånd.

Også i spillet - som ved et overfladisk blikk kan se ut som en orgie i bajaseri - finnes mange lag. I form og i innhold er Vinge og Müllers teater en rebussamling for voksne, der spørsmålet er «hvor mange referanser tar du?». De blander finkultur og fankultur, film, populærmusikk, opera, fotball og teater, søppel-TV, reklame, litteratur, dokumentarisme, arkitektur og billedkunst.

Ofte er referansene forankret i en felles fortid, omtrent på den tid kunstnerne selv var barn og unge. Som hos Ibsen, er rollefigurene skadd gjennom sin oppvekst. Om formen er en miks av ett og alt, er innholdet en helhet.

KOMPANIETS EGEN historie er også gitt plass. En stabel pappkasser merket «søknad» viser til pengestrid med Kulturrådet. Siden 2011 har Vinge/Müller mottatt basisstøtte, en ordning som skal sette frikompanier i stand til å drive langsiktig arbeid. Tross kompaniets posisjon og åpenbare planleggingsbehov - hvert prosjekt krever år med forberedelser - fikk de i fjor avslag på søknaden om en ny støtteperiode.

Utvalgsleder Thorbjørn Gabrielsen antydet i intervjuer at avslaget skyldtes kompaniets arbeid i Berlin. «Panini-BoysRoom» er Vinge/Müllers første prosjekt i Norge siden 2010, med «Vildanden del 2 - Director's Cut» på Black Box Teater i Oslo. Den var en oppfølger til den mye omtalte Festspillene i Bergen-forestillingen «Vildanden» fra året før - som daværende festspilldirektør Per Boye Hansen grep inn og stanset klokken tre om natten, da spillet hadde vart i flere timer mer enn det som på forhånd var avtalt.

I årene imellom har de skapt tre store berlinerprosjekter, ofte med norske kunstnere - som komponist Trond Reinholdtsen - involvert. Gabrielsen, i likhet med tidligere festspilldirektør Per Boye-Hansen og Berlin-teatret Volksbühnes nye (og allerede avgåtte) ledelse, blir gjort narr av og framstilt både som korrupte og rigide i «Panini-BoysRoom»s handling.

MYE HAR VÆRT SAGT om provokasjoner fra Vinge/Müller og om provokasjoner fra Ibsen. Stadig blir det påpekt at sjokkeffekter over tid taper sin sjokkeffekt. Vi vet at Nora går. Vi vet at Hedvig skyter seg. Vi vet at Vegard Vinge tisser inn i munnen på seg selv, og at han gjør aktivt bruk av analåpningen. Vi vet at det vil finnes sexscener, som ofte også er overgrepsscener. Vi vet at Ida Müllers tegninger vil vise peniser, i tissende og/eller stående tilstand, ikke sjelden er en enkelt mannsfigur utstyrt med to sett utstyr, og vi vet at hun også tegner sine nakenfigurer med avføring stikkende ut av rumpa.

Vinge/Müller bruker de samme faste provokasjonene, og provokasjonen er neppe i seg selv poenget. Poenget er moralen under: At den som ser seg blind på det groteske i form, samtidig overser det groteske i innhold: Overgrep mot forsvarsløse barn.

For Vinge og Müller, som for Ibsen, er slike overgrep et gjennomgangstema. Som Ibsen, tar også Vinge/Müller for seg de konsekvenser det får, når disse barna selv vokser opp til å bli overgripere. Den som tar større anstøt av bæsjen enn forbrytelsen gjør seg til medskyldig når spiralen fortsetter.

FAKTA:

Vinge/Müller

Stiftelsen Vinge/Müller består av Vegard Vinge (født i Norge i 1971) og Ida Müller (født i Hamburg i 1977). I Brønnøysundregistret er stiftelsen registrert med adresse i Oslo, og det samme er hvert av kunstnernes enkeltpersonsforetak, men kompaniet har de siste åtte årene arbeidet i Berlin.

Mottok basisstøtte fra Norsk Kulturråd fra 2011 til i år. Da de i fjor søkte om å få denne forlenget til 2021, fikk de avslag. Saken er fortsatt omstridt.

Vegard Vinge arbeider i duoens prosjekter som regissør, skuespiller og scenografisk medskaper. Ida Müller er utdannet scenograf, og arbeider i duoens prosjekter som scenograf, skuespiller og regi-medskaper.

Vinge/Müller har sammen skapt forestillingene «Et dukkehjem» (Grusomhetens Teater i Oslo 2006, også vist i Italia), «Gengangere» (Black Box Teater i Oslo 2007), «Vildanden» og «Vildanden del 2 - Director's Cut» (Festspillene i Bergen 2009 og Black Box Teater i Oslo 2010), «John Gabriel Borkman» (Theatertreffen i Berlin 2011), «12-Spartenhaus» (), «Nationaltheater Reinickendorf» (2017) og nå «Panini-BoysRoom» (Sentralbadet i Bergen under Festspillene i år). Samtlige prosjekter er basert på Ibsens verker. «Gengangere» mottok Kritikerprisen, og Müller var i 2007 nominert til Heddaprisen for scenografi og kostymedesign til «Et dukkehjem». Som kompani var Vinge/Müller nominert til prisene for årets forestilling og for særlig kunstnerisk innsats i 2010, for «Vildanden del 2 - Director's Cut».

Premieren på 'Panini-BoysRoom' var på Sentralbadet i Bergen under Festspillene 2018. Første visning var 25. mai, mens utstillingsprosjektet åpnet for publikum 28. mai. Jeg gjør oppmerksom på at Vegard Vinge også hadde utført et betydelig antall av tegningene og maleriene som var del av prosjektet.