Tuesday, March 3, 2015

Februar 2015: Trollmannen fra Oz



«Trollmannen fra Oz». Hålogaland Teater. Av: Jon Tombre etter Lyman Frank Baum, med sangtekster av Tale Næss og musikk av Hans Magnus «Snah» Ryan, Anneli Drecker, Per Kristian Fox Trollvik og Kristine Henriksen. Med: Agnete Johnsen, Anneli Drecker, Svein Harry Schöttker Hauge, Kristian Fr. Figenschow jr., Per Kristian Trollvik, Espen Bråten Kristoffersen, Kristine Henriksen, Rebekka Nystabakk, Veslemøy Mørkrid og Inge Kolsvik. Regi: Jon Tombre. Musikalsk ansvarlig: Hans Magnus «Snah» Ryan.
TERNING: FEM
Luft i svevet, beina på bakken.

Oz og videre

«Trollmannen fra Oz» knytter sammen drømmen og gjennomføringskraften: Luftig fantasi, og evnen til å realisere det en ønsker.

MUSIKAL: Dorothy (Agnete Johnsen) og hennes venner Toto (Anneli Drecker), fugleskremselet (Espen Bråten Kristoffersen), blikkmannen (Rebekka Nystabakk) og løven (Kristine Henriksen) kjenner sine egne svakheter - tror de. Men av og til kan mennesker, og løver, og fugleskremsler, og blikkmenn, undervurdere seg selv og sine evner.
Når Jon Tombre revitaliserer «Trollmannen fra Oz» er det magien i å finne sine egne løsninger som er det sentrale.
Drømmeklang
Lydbildet bruker Harold Arlen-sangene som er kjent fra filmklassikeren som grunnlags- og inspirasjonsmateriale for egne komposisjoner. Menneskelige stemmer er hovedinstrumenter, og klanger trekkes ofte ut, som drømmende, dvelende, trolske og fantasivekkende meditasjoner over de situasjoner skikkelsene står i. Innimellom kjenner vi igjen innflytelser fra joik. Kanskje er her også påvirkninger fra fjorårets «Hundre hemmeligheter», som ble skapt i samarbeid mellom Trøndelag Teater, Cirka Teater, Riksteatret og Trondheim Voices. Men Dorothy, her også kalt Dory, er fortsatt i Kansas, hun har ikke forflyttet seg til Finnmark. Hålogaland Teaters trollmann er rik på referanser tilbake til filmen, i rolletolkninger så vel som i kostymer og masker (designet av Katrine Tolo). Men den har samtidig et lekent forhold til sin opprinnelse. Løvens forhistorie har tatt opp i seg en annen filmklassiker også, og kjønnsbytter understreker eventyrpreget i flere av personene. De er ikke ment å være realistiske, de er fantasifigurer.
Luftige landskap
Lawrence Malstafs scenografi er tett knyttet mot elementet luft. Heksene (Kristian Fr. Figenschow jr. og Svein Harry Schöttker Hauge) beveger seg på hjul som er skjult under kjolene, og de ser ut til å sveve. Fargede lysbokser (lysdesign: Kristin Bredal) senkes fra taket og danner både den gule brosteinsveien og andre landskap. Tekstilstrukturer, gradvis fylt av luft eller flagrende over bakken, skaper skiftende miljøer, og utgjør også det fysiske uttrykket for stormen som tar Dorothy hjemmefra.
Samtidig som «Trollmannen fra Oz» har luft i svevet, har den også beina plassert på bakken. Her møter tankens flukt og viljens hjemkomst. Tombres sluttscene understreker at å drømme ikke er nok, en må også bestemme seg for å handle, om en skal få sine drømmer oppfylt.

Premieren var på Hålogaland Teater 26. februar 2015.

Februar 2015: Vi som føler annleis



«Vi som føler annleis». Det Norske Teatret. Av: Carl Johan Karlson. Med: Ola G. Furuseth, Gard Skagestad, Paul-Ottar Haga, Ingunn B. Øyen og Bernhard Ramstad. Regi: Carl Johan Karlson.
Teater som empatisk essay.

Skrått blikk på skeivt liv

«Vi som føler annleis» har innsikt og gir innsikt.

TEATER: «I kveld skal vi ta for oss temaet homofili», erklæres det fra scenen. Fem skuespillere, for øyeblikket som forskere, forbereder sitt publikum. De skal ikke snakke om de lesbiske (men det gjør de, om bare litt), ikke om den internasjonale situasjonen (men det gjør de også, om også bare litt). De skal ikke diskutere statistikker (men opplyser «fem prosent»). Hva skal de?
De skal vise oss det spesifikke i de(n) homofile mannserfaringen(e). De skal også komme til å formidle hvor mye disse erfaringene har felles med andre kjærlighetserfaringer.
Klokt og klart
«Vi som føler annleis» kan beskrives som et scenisk essay om menn som elsker menn. Det er et humoristisk, klokt, empatisk og vitalt essay. Det er begrepsbevisst og formidlingsorientert. Det er personlig og mangfoldig. Det redegjør til og med for sitt eget kildemateriale.
Forestillingen starter med Bernhard Ramstad som døende, tilbakeskuende 51-åring i 1888: Pontus Wikner, homofil mann gift med en forståelsesfull kvinne, melankolsk reflekterende. I resten av forestillingen er det unge mannlige homofiles erfaringer i det moderne Skandinavia som står i sentrum, fra førpubertal fase til ung voksenalder. Kanskje som en naturlig følge av dette handler forestillingen mer om ensomheten enn om tosomheten, mer om jeg-et - altså identiteten - enn om vi-et, fellesskapet. Lengselen etter kjærligheten har fått større plass enn den faktiske kjærligheten.
Forestillingen framføres innenfor Scene3-formatets minimalistiske, skuespiller-fokuserte ramme. Gard Skagestads Ole og Ola G. Furuseths Lars er en slags gjennomgangsfigurer, i to adskilte hovedhistorier. Raske rolleskifter og intelligente redigeringer mellom disse og flere andre, mindre og mer episodiske innslag, gir et inntrykk av større erfaringsbredde enn det «Vi som føler annleis» strengt tatt inneholder.
Temabredde
Det handler om natur og kultur, innenforskap og utenforskap. Underveis berøres temaer som religion og rettigheter, aksept, selvaksept og falsk aksept, forholdet mellom barn og foreldre, selvmordstanker, aversjonsterapi, homofobi og skrekkpropaganda, miljøinterne statusforskjeller, imagebygging og subtile signaler, hemmelighold og hatvold, ulike former for konformitet og ulike former for avvik. Positive (tenk «homser er så kreative og så gøyale») og negative (tenk «AIDS og analvorter») fordommer belyses. Menneskelige stereotyper og stereotypiske miljømarkører (Melodi Grand Prix, Pride-kostymer) behandles med humor. Små formdetaljer har stor virkning. Tenåringens forelskelse har lydfølge av popmusikk, noen-og-tjueåringens representeres av lyden av hjerteslag.

Premieren var på Det Norske Teatret 21. februar 2015.

Februar 2015: I einsemda på bomullsmarkene


«I einsemda på bomullsmarkene». Det Norske Teatret. Av: Bernard-Marie Koltès, oversatt av Sylfest Lomheim, musikk av Lady Hardanger. Med: Lasse Kolsrud og Hallvard Holmen. Regi: Tormod Carlsen. Ensom avstand.

Skam til salgs

Dehumaniserende distanseringsgrep dyrkes i «I einsemda på bomullsmarkene».

TEATER: Moralen er: En kan ikke kjøpe verdighet. Men en kan både kjøpe og selge seg inn i fornedrelse.
To menn møtes: Selgeren, spilt av Lasse Kolsrud, kjøperen, spilt av Hallvard Holmen. Begge ønsker noe fra den andre. Det får dem begge til å føle ydmykelse og gjør dem begge aggressive. Men fordi hver trenger den andre for å få sitt ønske oppfylt, fortsetter forhandlingen.
Retorisk reduksjon
Selgerens motiv er penger. Hva er varen? Det får ikke publikum vite, men vi vet at transaksjonen er skamfylt for begge. Sex, dop, våpen, drap på bestilling? Alt er mulig. Tormod Carlsen har plantet hint om ulike alternativer. En sekvens med grilling og spising av marshmallows kan tolkes som en antydning om dop. At Kolsrud legger hånda på Holmens kne og beveger den oppover mens han snakker om maskulinitet og kjønn kan ses som en pekepinn om sex. En pistol i en Rema-pose og den samme posen brukt som angrepsmiddel, kan være en indikasjon på våpen eller drap. Det er ikke det viktige. «I einsemda...» konsentrerer seg om selve forhandlingssituasjonen.
Stykket kan tolkes som et bilde på klassekamp mellom mennesker med ulik tilgang til økonomiske ressurser, og som en posisjonskamp mellom etnisiteter. I flere tidligere oppsetninger har selgeren vært spilt av en svart mann, kjøperen av en hvit. Teksten indikerer ujevn sosial status de to imellom: Kjøperen er velstående, selgeren ikke. Kjøperen er vel ansett, selgeren ikke. Begge er intellektuelt oppegående, strategisk bevisste og veltalende.
I Det Norske Teatrets versjon av stykket er ytre statusmarkører - og med dem, signaler om at dette kan være ment som en samfunnsmetafor - i stor grad fraværende. Samtidig demper tidsforskyvende distanseringsgrep aspektene av psykologisk drama og begrenser situasjoner til retorikk.
Avstandsgrep
Både for regissør Tormod Carlsen og for scenograf/kostymedesigner/lysdesigner Heidi Dalene er forestillingen en diplomoppgave: Han er nær ferdigutdannet ved registudiet på Kunsthøgskolen i Oslo, hun ved scenografistudiet ved Akademi for Scenekunst i Østfold. Begge har valgt løsninger der teatralitet påpekes, men også forsøkes oppløst. I spill og scenografi er en lang rekke fremmedgjøringsvirkemidler lagt inn. At skuespillerne vender seg mot publikum heller enn hverandre, slik at replikker blir til prekener mer enn forsøk på gjensidig kommunikasjon, er et formgrep vi ofte har sett i bruk de siste årene. Her videreføres samme tankegang i en symbolsk badmintonkamp der ingen prøver å sentre til den andre. I stedet sprer de badmintonfluer i scenearealet rundt seg.
Miljørammen kan minne om en ikke-realistisk gjengivelse av et pauseareal på et kjøpesenter, med en lenestol, flere høyttalere og vifter. I bakgrunnen henger et Rema-skilt. Kjøpesentermotivet brukes også i dramaturgiske brudd når reklamelignende lydannonseringer avspilles over høyttaleranlegget. To ganger trilles en drikkevogn inn på scenen, og publikum oppfordres til å komme fram for å få seg noe å drikke. Slikt forstyrrer tidsoppfatningen. Det signaliserer at mer tid har passert mellom kjøper og selger enn mellom publikum og aktører. Men også miljøet motsier og oppløser seg selv. I bakre del av scenen, mellom en ansamling vifter, stiger brå utbrudd av røyk flere ganger fra en røykmaskin. I strid med sin utforming viser en høyttaler seg å fungere som grill. Haiformede, fjernstyrte ballonger svever inn over scenen fra hver sin kant.
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor kjøper og selger føler behov for å distansere seg fra hverandre, og fra den intime delingen av en hemmelighet den transaksjonen de skal inngå innebærer. Hvorfor Carlsen og Dalene mener at så mange og så sterke distanseringsgrep trengs i forestillingen er ikke like klart.

Premieren var på Det Norske Teatret 20. februar 2015.

Februar 2015: Mor Courage



«Mor Courage». Det Norske Teatret. Av: Bertolt Brecht, oversatt av Arnljot Eggen. Musikk av: Morten Bergeton Iversen. Med: Ane Dahl Torp, Therese Slob, Joachim Rafaelsen, Oddgeir Thune m.fl. Regi: Lars-Ole Walburg. 
Brutal billedgjøring.

Hard Courage

Krigens ukontrollerbare kynisme settes under et skarpt, grelt lys i Det Norske Teatrets «Mor Courage».

TEATER: Mor Courage er krigsprofitør i det små. Fra en vogn hun kjører til frontlinjene (her: en litt sliten campingvogn) driver hun sin handel. Hun selger til priser hun ikke kunne ha krevd i fredstid. Men krigen koster henne også dyrt. Den korrumperer henne. Den tar fra henne alle hun er glad i.
Slik har Brecht gjort henne til en dobbel politisk metafor. Mor Courage er både krigens årsak og krigens konsekvens. Hun er kapitalismen. Hun representerer vinningen, men også tapet, pågangsmotet (som hun har fått sitt tilnavn fra), men også maktesløsheten.
«Spis eller bli spist», sier det faste uttrykket. «Mor Courage» er eksemplet på at dette ikke er et enten-eller, men et både-og.
Kynisme
I Ane Dahl Torps rolletolkning formidles kynismens beskyttende skall, men hun demonstrerer også den visshet som ligger under skallet, vissheten om beskyttelsesbehovet. I dette viser metaforen sin menneskelighet, i en oppsetning som ellers er mest opptatt av det umenneskelige. Et annet mykhetssymbol finnes i danseren Therese Slob, som framstiller den stumme datteren Kattrin. Hun viser en spastisk uttrykksrikdom i kommunikasjonen med andre, og en mer dvelende, drømmende langsomhet i sine ordløse monologer.
«Mor Courage» er, som seg hør og bør en Brecht-forestilling, rik på fremmedgjøringsgrep, kjølig gjenfortellende, og med det intellektualiserende. Ofte pågår flere parallelle handlinger, ubemerket av rollefigurene, opplysende for publikum. Krigens mangel på kontroll og krigens absurde logikk markeres gjennom utleverende humoristiske innstikk.
Mein Volk
Det kunstneriske laget - regissør Lars-Ole Walburg, scenograf Robert Schweer, kostymedesigner Nina Gundlach og lysdesigner Heiko Wachs - er tysk, og arbeider som en mer eller mindre fast konstellasjon. I «Mor Courage» viker de ikke unna bevisstheten om sitt eget lands krigshistorie. Forestillingen er fortsatt lagt til 1600-tallets trettiårskrig, men den åpner med Eivin Nilsen Salthe i naziuniform, med hakekors på armen, sidelugg i pannen, og Hitler-bart under nesen. «Danke schön», sier han. «Mein Volk», sier han. Den brune uniformsskjorta beholder han gjennom skiftene utover i forestillingen, noen ganger synlig, andre ganger ikke, og det skal vise seg at han har et forråd av Hitler-barter på lomma, også.
Musikken er spesialskrevet for forestillingen av Morten Bergeton Iversen, som også er kjent som Teloch, gitarist i svartmetallbandene Mayhem og Nidingr. Den fungerer dels som lydkulisse, en lydliggjøring av krigens maskinelle brutalitet og ustoppelighet, men den er faktisk også meningsbærende, tekstformidlende. For at ordene ikke skal gå tapt i musikkpartiene vises de i de fleste sangscener også som teksting på et banner i scenografien.

Premieren var på Det Norske Teatret 13. februar 2015.