«Pietà». Oslo Nye Centralteatret. Av Astrid Saalbach,
oversatt av Vivi Sunde. Med: Linn Skåber. Regi: Kim Bjarke.
Utagerende nyansert.
Full fart på fylla
Under «Pietà»s underholdning ligger en utfordring: Er
fylliken en komisk eller en tragisk figur?
TEATER: Marie er alkoholiker - av den typen som setter
likhetstegn mellom fyll og fest, rus og moro. Etter hvert som futten har gått
ut av festen, og moroa har forsvunnet fra livet, har Marie økt inntaket. Nå er
hun for lengst over i avhengighet.
I det «Pietà» begynner, er hun på et hotellrom. Ved siden av
henne i sengen ligger en mann hun ikke kjenner igjen. Han er død. De neste åtti
minuttene skal publikum få se nøyaktig hvor nær bunnen Marie befinner seg - og
hvor uvillig hun er til å gjøre noe med det.
Raske skifter
For skuespilleren er dette en kraftprøve. Uttrykket som er
valgt er utagerende høyrøstet. Linn Skåber holder seg lojalt til rollefigurens
personlighet - hennes vulgaritet, hennes oppmerksomhetsbehov, hennes uro,
hennes miks av irrasjonalitet og rasjonalisering - gjennom alle hennes
humørsvingninger.
Ensomheten. Bajaseriet. Fornektelsen.
Selvrettferdiggjøringen. Forvirringen. Sårheten. Fortvilelsen. Fantasiene.
Raseriet. Pågangsmotet. Selvmedlidenheten. Øyeblikkene av oppriktighet.
Besluttsomheten og tvilen. Galgenhumoren. Sarkasmen. Nervene. Ikke i den rekkefølgen.
Nyansene er ikke subtile, men er mange, og de skifter raskt.
Linn Skåber framstiller rollefigurens stigende rus - med utleverende, oftest
komiske gester - men viser samtidig mennesket bak misbruket. Hun får en til å
lure på hvor lenge det er siden denne kvinnen har hatt noen å snakke åpent med,
en som var villig til å lytte - og som hun var villig til å snakke, og lytte,
til.
Talende detaljer
Lise Fjeld har funnet den riktige balansen mellom forretningskvinne-dempet
og oppkomling-skrikende i garderobedetaljene: Den åpne klaffen og den
utringningsvennlige toppskjæringen i undertøysbodyen, gullinnslagene på
skohælene, den nedadhengende plastkanten på stay-up-strømpene.
Den døde Jorge - Marie uttaler det «shårsh», nok en
velplassert sosial markør - blir nærmest en rekvisitt i hotellrommets generiske
anonymitet (scenografi ved Even Børsum), han også. I løpet av spilleperioden
blir han framstilt både av Renzo Cortez og Sveinung Stølsnes Rørvik.
Pietà betyr nåde. Det vuggende sluttbildet er en referanse
til Michelangelo-skulpturen i Peterskirken. Vekker så «Pietà» publikums medfølelse?
Det avhenger nok mest av om de enkelte kvelders publikum ønsker å føle
barmhjertighet, eller om de føler seg tryggere i latteren.
Bjarke og Skåber presenterer både det tragiske og det
komiske i bildet av Marie - kanskje med størst vekt på det siste, men uten å
glatte over det første. De, og dramatiker Astrid Saalbach, har formet rollen
slik at hun kan ses ned på. Men hun kan også føles empati med.
Premieren var på Centralteatret 5. februar 2015.
No comments:
Post a Comment