September 2017: Closer

«Closer». POS Theatre Company i samarbeid med Østfold Kulturutvikling og Oslo Nye Teater, på Oslo Nye Centralteatret. Av: Patrick Marber, oversatt av Dagfinn Nordbø og Per-Olav Sørensen. Med: Nicolai Cleve Broch, Ester Grenersen, Andrea Bræin Hovig, Anders Danielsen Lie. Regi: Per-Olav Sørensen.

KOMMENTAR: Blandede følelser.

TERNING: FIRE.

Samlivets stollek

Mest interessant er «Closer» når den viser følelser som strir mot følelser.

TEATER: «R du ekte?», spør Larry (Nicolai Cleve Broch) den han tror er Anna (Andrea Bræin Hovig) i en sex-chat - typografisk utformet omtrent som en voksenversjon av «Skam». Dan (Anders Danielsen Lie), som sitter ved det andre tastaturet, bekrefter.

I Patrick Marbers «Closer» er spørsmålene om ekthet nøkkelspørsmål. Hvem er ekte? Hva er ekte? Hvilke følelser er ekte? Rollefigurene sliter med å finne ut hvem de selv kan føle seg mest ekte med. Er de mest tro mot seg selv i dette forholdet eller det neste?

Stollek

Handlingen i «Closer» utgjør et konsentrat av seriemonogami, eller, strengt tatt, av serie-nesten-monogami. Persongalleriet består av to kvinner og to menn i fire parkombinasjoner, en samlivets stollek, eller en oppdatert, litt forenklet «Runddans». Dette blir understreket av scenografien (ikke kreditert), som består av skiftende - vi kan alternativt kalle det utskiftbare - stoler, benker og sofaer, i kombinasjon med en bakskjerm som oppgir scenenummer, tidspunkt og sted. I avdelingen for pirk: Engelske «surgery» burde i dette tilfellet vært oversatt til «legekontor» heller enn «operasjonsstue». I avdelingen for mer pirk: Dette er ikke den eneste anglisismen som kunne vært luket ut av oversettelsen, og med det samme kunne en eventuelt også ha fjernet tidsmarkører som det at Anna - fotograf - ikke er på internett, eller at hun leverer fra seg negativer heller enn bildefiler.

Sammensatt

Tettest er dramaet og størst virkning har scenene når de viser ett menneskes blandede følelser for en og samme motpart, følelser i dynamisk utvikling, følelser som rollefigurene ikke nødvendigvis har full oversikt over, men som skuespillerne lykkes å formidle flertydigheten i. Dette skjer oftest i samspillet mellom Hovig og Broch, som paret i det mest dynamiske, mest sammensatte forholdet. Larry og Anna framstår som komplekse personer med komplekse følelser for hverandre, andre og seg selv. Anders Danielsen Lie (i det som for øvrig er hans teaterdebut, alle hans tidligere roller har vært for film eller TV) og Ester Grenersen har oftere en tøffere jobb, gjennom å skulle gi liv til skikkelser som på papiret er spinklere, men også disse to har scener der de klarer å utvide rollefigurene, å vise at de er mer enn replikkene deres forteller, og at de ser mer i den (eller de) andre enn ordene skulle tilsi.

Forestillingen hadde premiere på Parkteatret i Moss 18. september, under NonStop-festivalen. Anmeldelsen er skrevet ut fra Oslo-premieren på Centralteatret 27. september. Etter endt spilleperiode på Centralteatret skal den videre på turné.

Januar 2017: Religion

«Religion». Oslo Nye Centralteatret i samarbeid med iStage Entertainment AS. Av og med: Terje Sporsem med tekstbidrag fra André Jerman, Per-Olav Sørensen, Jonas Kinge Bergland, Stian Morten Pettersen, Dagfinn Nordbø. Regi: Per-Olav Sørensen.

KOMMENTAR: Skeptisk sans i latterens tjeneste.

TERNING: FEM

Humoristiske åpenbaringer

Priset være komikerens skarpe sans for megetsigende selvmotsigelser.

STAND UP: Logikken er religionens fiende. Logikken kan også være vitsens fiende, men det er den ikke i «Religion». Terje Sporsem bruker den rasjonelle tanke som verktøy, og setter sin skeptiske sans opp mot forunderligheter fra alle verdensreligionene, ateismen inkludert. Han stiller vitenskapelige fakta sammen med religiøs mytologi, moralske påbud og forbud med praktiske innvendinger og tilleggsideer, legender med regnestykker. Dette er fritenkning i praksis, fritenkning av det slag som sprer hikstlatter. «Religion» er en forestilling om motforestillinger mot religiøse forestillinger og vrangforestillinger.

Snurrig erfaring

Framføringstonen er godlynt kontrollert. Sporsem viser nysgjerrighet og undring, innsikt, innlevelse og kunnskap. Han stiller godt forberedt. Også i «Krig» (2013, også regissert av Sørensen) gjorde han seg betraktninger om såkalt fredselskende religioners rolle i konflikter. «Religion» virker som en naturlig forlengelse, og en kan mistenke at ideene har vært samlet og sortert helt siden da. I mellomtiden har han dessuten rukket å bli truet av fundamentalistiske salifister etter en homoflørtende musikkvideo om ISIS-lederen Abu Bakr al-Baghdadi. Dette er han innom i showet, og han får også det til å virke som en snurrig erfaring, omtrent på linje med de vansker han ser for seg profeten Muhammed må ha hatt med å nekte sine barn å tegne ham. Disse eksemplene viser noe av «Religion»s bredde. Materialet er variert og velformulert, smart og særpreget. Teksten, med sin flyt og sine brudd, sine brå og overraskende vendinger og sine mer forutsigelige opp-plukking av tidligere tråder, berører mange sider av livet og av de historier som er blitt til tro.

Slik lyder alvorsordet

På ett tidspunkt går han så langt inn i alvoret at undertegnede - og trolig flere med - tenker at «dette kommer han seg ikke ut av, han kan ikke gå tilbake til humor nå». Men det, viser det seg, kan han. Overgangen fra dypt engasjerte alvorsord om kvinnelig omskjæring til norske politikeres selvidentifikasjon med Jesus er ikke av «Religion»s best flytende, men dette er en komiker så stø og så rutinert at han takler omstillingen.

Premieren var på Centralteatret 26. januar. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen dagen etter.

November 2016: En mann ved navn Ove

«En mann ved navn Ove». Oslo Nye Centralteatret i samarbeid med Riksteatret og Thorsson Produktion. Av: Fredrik Backman i en dramatisering av Marie Persson Hedenius, Johan Rheborg og Emma Bucht. Med: Sven Nordin. Regi: Bjarni Thorsson.

KOMMENTAR: Hel ved.

TERNING: FEM

Karslig varme

Han er en mann av de sjeldne. Og han er svært gjenkjennelig.

TEATER: Han heter Ove. Noen ville nok sagt at han er en grinebiter. Andre at han er en mann med integritet. Ove selv bruker ikke ord som «integritet», det måtte være om han skulle være spydig. Det er ikke at Ove har noe imot å være spydig. Det er vel heller det at Ove har mye imot jål. Ove mener at rett skal være rett, at regler er til for å følges, og at alt som er verd å gjøre, er verd å gjøre skikkelig. Om Ove hadde vært av de mennesker som siterer Sartre, kunne han nok ha sagt at «helvete er de andre». Ove er ikke av de mennesker som siterer Sartre. Når «En mann ved navn Ove» begynner, er han 59 år, enkemann og førtidspensjonert mot sin vilje. For første gang i sitt liv er han hjemme på dagtid, og han må forholde seg til alle de naboer han tidligere bare har irritert seg over på avstand.

Aksept

Sven Nordin spiller Ove. Han spiller også alle naboene. Ikke nødvendigvis slik de er, men slik Ove ser dem. For selv om det er de andre menneskene som forandrer Ove, som gir ham nye formål og ny mening, er dramatiseringen av «En mann ved navn Ove» gjort som monolog. Som Ove gjenforteller Nordin, som Ove spiller han ut situasjonene. Han opptrer stiv i gangen og bratt i ryggen, med et ansikt som holder mer tilbake enn det forteller (det er som Ove, som naboene er han - og altså med det også Ove - særdeles uttrykksfull). Gester og reaksjoner tilhører den stivbeinte mannen, med et hjerte som, symbolsk tydelig, er for stort for kroppen. Disse er ikke de eneste symbolske overtydelighetene i «En mann ved navn Ove», men de oppleves ikke som klossete, eller som demonstrative. Fordi karslig knapphet er så utbredt i denne fortellingen, og fordi sentimentale utbrudd så raskt punkteres med barsk humor og stoisk pragmatisme, er det lett å godta, fra «En mann ved navn Ove», sånt som en ellers kunne sett som emosjonelt spekulativt. Det blir enkelt å akseptere at dette er en «hjertevarm historie», og at Ove er en mann som jevnt over fortjener mer respekt enn det han får.

Naturlig Nordin

Denne aksepten skyldes altså dels den bevisste oppbyggingen i bok og teaterforestilling, balansen mellom det barske og det lune, det direkte og det underforståtte. Den skyldes dels Nordins spill, som aldri virker påtatt folkelig, arbæier-sosiolekt til tross, og som heller ikke gjør rollefiguren til mer av en bygdeoriginal enn han trenger å være. Nordin gir Ove respekt. Han lar komikken utvikle seg uten å måtte påpeke den, understreke den, eller forklare den. Han går sin rollefigur i møte, han levendegjør og naturliggjør. Kroppsbruk, ansiktsbruk og stemmebruk stemmer overens med den personlighet historien handler om.

Det hjelper nok også at Ove er en person av det slag vi sjelden møter i teatret, men som de fleste av oss, på ett eller annet tidspunkt, har møtt i det virkelige liv.

«En mann ved navn Ove» vises på norgesturné med Riksteatret i 2017.

Premieren fant sted på Oslo Nye Centralteatret 10. november 2016. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen 23. november.