Oktober 2017: Halve Norges Golden

«Halve Norges Golden». Latter/Stand Up Norge. Av og med Johan Golden, med tekstbidrag fra Vemund Vik, Peder Udnæs, Elisabeth Botterli, Askild Hagen, Jørgen Mehren, Christopher Pahle, Bård Tufte Johansen, Dagfinn Lyngbø, Ole Soo, Bjørn-Henning Ødegaard, Vidar Hodnekvam, Magnus Ravneberg og Elina Krantz. Regi: Vemund Vik.

KOMMENTAR: Raus utlevering.

TERNING: FEM

Treffende tendenskomikk

Skarp i blikket, rund i tonen.

SHOW: Der er raushet i Johan Goldens komikk. En tilgivende grunnholdning. Han ser menneskets dårskap, og han aksepterer den. Han utleverer den også, naturligvis, skarpt og vittig.

Samlet og splittet

«Halve Norges Golden» handler både om det som samler oss, og om det som splitter oss. Det handler om avvik og normaler. Om gruppen - små og store samfunn - og om individet i gruppen. Om måten vi alle både er en av mange, og bare en. Unik og allmenn. Outsider og innenfor.

Ett utgangspunkt - kanskje åpenbart ut fra tittelen - er krenkelseskultur, satt opp mot mobbekultur. Johan Golden opptrer som sannsiger på tvers av leire. Alt når ikke alle. Han aksepterer det også, tilsynelatende, i alle fall - han stresser det ikke om vitser ikke når hele publikum. I «Halve Norges - - » er jo selve aksepten for splittelsen et samlende element.

Stø kurs

Formen er tradisjonell stand up, særdeles velgjort, godt strukturert, og med jevnlige høydepunkter. Dialogen med publikum - en toleransetest - er dialog med publikum som gruppe. Den som vil, kan rope ut sitt svar. Ingen må, ingen plukkes ut, ingen får standardspørsmålene-fra-scenen. Om ingen svarer, er det greit det også. I dette, som i resten av showet, opptrer han samlet. Stødig, rolig, kontrollert. Med det får selv små variasjoner i tonen stor virkning.

Mye av stoffet er samfunnsrelatert sosialt, analyser av et nå. Ofte blir dette nå-et kontrastert mot anekdoter fra en annen tid, en barndom på 1980-tallet. Han håndterer begge deler med den samme observerende klarheten, der påstander om tendenser kobles sammen med de klokt valgte beskrivende detaljene som gjør det levende gjenkjennelig uten å gjøre det forutsigbart. Han har til og med et forslag til hvordan en kan løse klimakrisen.

 Premieren var på Latter 13. oktober 2017.

September 2017: Tusvik & Tønne på oppdragelsesreise

«Tusvik & Tønne på oppdragelsesreise». Latter. Av og med: Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne. Regi: Vemund Vik.

KOMMENTAR: Anti pyntelighet, anti skam.

TERNING: FIRE

Komikk som kampskrift

En protest mot pyntelighetspresset.

SHOW: Som duo har Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne utviklet et særpreg: Tilskueren skal ikke kunne vite hva de i neste nå skal kunne få seg til å si, og ikke om det vil være ment som en morsomhet eller en oppriktighet, eller kanskje begge deler. Selv når de tar for seg tankerekker vi burde kjenne godt nok fra før - som «hvem har ansvaret for å unngå voldtekt» - gjør de det med varsel om at en ikke skal kunne tro at en vet hva som kommer.

Anti-skam

Det er ikke alt i «Tusvik & Tønne på oppdragelsesreise» som er ment som invitasjon til latter. Noe er alvorsprat, noe er opprør. Noe er selvstendighetserklæring og noe er fellesskapserklæring. Mye er et krigsskrift mot ideen om pyntelighet - et krav om en pause fra perfeksjonspress. Tønne og Tusvik ber ikke om tillatelse til å ta plass, og ikke om unnskyldning for å ta plass. De holder fram noen av livets eklere realiteter - som utroskap, skader etter fødsel, eller sykdom - og behandler dem med en selvfølgelig direkthet som sier «sånt må bare takles» langt tydeligere enn om de faktisk hadde sagt «sånt må bare takles». Dette er oppdragelsesverdien i de tos oppdragelsesreise: Å finne verdighet i slikt som mange skjuler i skam. Anti-skam-agendaen, som har vært en drivkraft for podkastene og tidligere show, er fortsatt et hovedpoeng.

Anti-pyntelighet

Virkemidlene de bruker er helst anti-pyntelige og med det også anti-skam, de også. Tusvik og Tønne bryter tabuer. De bruker aggresjon, ofte satt sammen med absurditet, både i ord og i kroppsspråk. Noen ganger forstørrer de detaljer til groteske dimensjoner. Noen ganger forminsker de spørsmålsstillinger. De kombinerer synspunkter i perspektivkollisjoner der ubalansen er selve målet, som om ett eller flere alternative budskap er holdt på vent. Dette settes sammen med komikk - fleip, lek og påpekninger om at kjendiserikulturens keisere ikke nødvendigvis har klær på, de heller. Slik blir «Tusvik & Tønne på oppdragelsesreise» både oppdragende og en protest mot det oppdragende, dobbeltkommunikasjon og protest mot dobbeltkommunikasjon.

Premieren var på Latter 6. september 2017.

Januar 2017: Religion

«Religion». Oslo Nye Centralteatret i samarbeid med iStage Entertainment AS. Av og med: Terje Sporsem med tekstbidrag fra André Jerman, Per-Olav Sørensen, Jonas Kinge Bergland, Stian Morten Pettersen, Dagfinn Nordbø. Regi: Per-Olav Sørensen.

KOMMENTAR: Skeptisk sans i latterens tjeneste.

TERNING: FEM

Humoristiske åpenbaringer

Priset være komikerens skarpe sans for megetsigende selvmotsigelser.

STAND UP: Logikken er religionens fiende. Logikken kan også være vitsens fiende, men det er den ikke i «Religion». Terje Sporsem bruker den rasjonelle tanke som verktøy, og setter sin skeptiske sans opp mot forunderligheter fra alle verdensreligionene, ateismen inkludert. Han stiller vitenskapelige fakta sammen med religiøs mytologi, moralske påbud og forbud med praktiske innvendinger og tilleggsideer, legender med regnestykker. Dette er fritenkning i praksis, fritenkning av det slag som sprer hikstlatter. «Religion» er en forestilling om motforestillinger mot religiøse forestillinger og vrangforestillinger.

Snurrig erfaring

Framføringstonen er godlynt kontrollert. Sporsem viser nysgjerrighet og undring, innsikt, innlevelse og kunnskap. Han stiller godt forberedt. Også i «Krig» (2013, også regissert av Sørensen) gjorde han seg betraktninger om såkalt fredselskende religioners rolle i konflikter. «Religion» virker som en naturlig forlengelse, og en kan mistenke at ideene har vært samlet og sortert helt siden da. I mellomtiden har han dessuten rukket å bli truet av fundamentalistiske salifister etter en homoflørtende musikkvideo om ISIS-lederen Abu Bakr al-Baghdadi. Dette er han innom i showet, og han får også det til å virke som en snurrig erfaring, omtrent på linje med de vansker han ser for seg profeten Muhammed må ha hatt med å nekte sine barn å tegne ham. Disse eksemplene viser noe av «Religion»s bredde. Materialet er variert og velformulert, smart og særpreget. Teksten, med sin flyt og sine brudd, sine brå og overraskende vendinger og sine mer forutsigelige opp-plukking av tidligere tråder, berører mange sider av livet og av de historier som er blitt til tro.

Slik lyder alvorsordet

På ett tidspunkt går han så langt inn i alvoret at undertegnede - og trolig flere med - tenker at «dette kommer han seg ikke ut av, han kan ikke gå tilbake til humor nå». Men det, viser det seg, kan han. Overgangen fra dypt engasjerte alvorsord om kvinnelig omskjæring til norske politikeres selvidentifikasjon med Jesus er ikke av «Religion»s best flytende, men dette er en komiker så stø og så rutinert at han takler omstillingen.

Premieren var på Centralteatret 26. januar. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen dagen etter.