Februar 2018: Tre elefanter i rommet

«Tre elefanter i rommet». Latter/Stand Up Norge. Av og med: Hege Schøyen, Linn Skåber og Cecilie Steinmann Neess med band, og med tekstbidrag fra Vemund Vik, Trond Hanssen, Hanne T. Asheim, Christopher Pahle og Elina Krantz. Regi: Vemund Vik.

KOMMENTAR: Når usagt skal sies.

TERNING: FEM.

  

Trio i takt

Musikalsk moro med mye menneskelighet.

SHOW: Tre komikere kommer marsjerende, tvers gjennom edderkoppens fine spinn. I «Tre elefanter i rommet» er grunnpremisset uttalt: Det usagte skal sies. Elefanten i rommet skal pekes på. Dette gir en felles tematikk og med det en helhet til ellers nokså ulike innslag, og skjønt showet kan være litt vel ivrig i å påpeke akkurat dette fellestrekket, er det en fruktbar inngang.

Liksom-personlig

«Tre elefanter i rommet» har med andre ord et bevisst forhold til sin tittel. Betyr det så at dette er humor med tykk hud, tunge labber og lang nysgjerrig nese? Både ja og nei. Nysgjerrighet er unektelig et gjennomgangstrekk: Nysgjerrighet på hva som får mennesker til å oppføre seg slik vi gjør, nysgjerrighet på hva vi tenker, men ikke sier høyt. Tykkhudet selvironi er her, blant annet når Cecilie Steinmann Neess synger om krav til drømmemannen, eller om jødisk identitet og forunderlige fordommer, men her er også tynnskinnet sårbarhet, blant annet i betraktninger om bekymringer og død. Komikerne går gjerne inn i roller som personer som trår over andres grenser, tunge på labben og uten forståelse for hvordan den eller de andre opplever dette, men dette er åpenbart roller, og i spillet om disse kommunikasjonskollisjonene ligger oppfordringer om å vise hverandre følsomhet og forståelse. Slik trår de tre varsomt gjennom å tråkke tungt. Overdrivelser er et mye brukt virkemiddel, og med det blir slikt som kunne vært hverdagslig, eller i alle fall temmelig vanlig, gjort til absurditet. En fødselsfortelling-sketsj, der de to mødrene (Schøyen og Skåber) skremmer vettet av den som ikke har født (Steinmann Neess) er et innslag der de nevnte fellestrekkene samles. Generasjonsforskjeller brukes i dette, og i flere andre innslag, til å skape (kunstige) motsetninger mellom komikerne, og gir showet et skinn av liksom-personlig nærgåenhet.

Musikalsk

«Tre elefanter i rommet» kan godt kalles en musikalsk revy. Bandet - Egil Clausen, Benjamin Elis Giørtz, Alex McEvitt Braathen og Lasse Weeden, med Clausen som kapellmester - har en prominent plass. Fysisk sitter de i publikums synsfelt, sentrert under trappa som utgjør scenografien. (Elina Krantz og Stein Phillips er sammen kreditert for scenografi, sistnevnte er også oppgitt som lysdesigner.) Praktisk tonelegger de så godt som hele showet. Der er talepassasjer uten musikk, i «Tre elefanter i rommet», men svært mange av tekstene blir sunget, og i noen av innslagene er humoren i seg selv avhengig av musikalske referanser: En korøvelse der latintekst er erstattet med indre monologer uttrykt på norsk, en russelåtkollasj der utgangspunktet er musikksjangre som normalt ikke brukes i russelåter, og en ungdomstidsmimring der 1970-tallets, 1980-tallets og 1990-tallets musikalske signaturer legger strukturen for fortellingen.

Premieren var på Latter 7. februar 2018.

Oktober 2017: Halve Norges Golden

«Halve Norges Golden». Latter/Stand Up Norge. Av og med Johan Golden, med tekstbidrag fra Vemund Vik, Peder Udnæs, Elisabeth Botterli, Askild Hagen, Jørgen Mehren, Christopher Pahle, Bård Tufte Johansen, Dagfinn Lyngbø, Ole Soo, Bjørn-Henning Ødegaard, Vidar Hodnekvam, Magnus Ravneberg og Elina Krantz. Regi: Vemund Vik.

KOMMENTAR: Raus utlevering.

TERNING: FEM

Treffende tendenskomikk

Skarp i blikket, rund i tonen.

SHOW: Der er raushet i Johan Goldens komikk. En tilgivende grunnholdning. Han ser menneskets dårskap, og han aksepterer den. Han utleverer den også, naturligvis, skarpt og vittig.

Samlet og splittet

«Halve Norges Golden» handler både om det som samler oss, og om det som splitter oss. Det handler om avvik og normaler. Om gruppen - små og store samfunn - og om individet i gruppen. Om måten vi alle både er en av mange, og bare en. Unik og allmenn. Outsider og innenfor.

Ett utgangspunkt - kanskje åpenbart ut fra tittelen - er krenkelseskultur, satt opp mot mobbekultur. Johan Golden opptrer som sannsiger på tvers av leire. Alt når ikke alle. Han aksepterer det også, tilsynelatende, i alle fall - han stresser det ikke om vitser ikke når hele publikum. I «Halve Norges - - » er jo selve aksepten for splittelsen et samlende element.

Stø kurs

Formen er tradisjonell stand up, særdeles velgjort, godt strukturert, og med jevnlige høydepunkter. Dialogen med publikum - en toleransetest - er dialog med publikum som gruppe. Den som vil, kan rope ut sitt svar. Ingen må, ingen plukkes ut, ingen får standardspørsmålene-fra-scenen. Om ingen svarer, er det greit det også. I dette, som i resten av showet, opptrer han samlet. Stødig, rolig, kontrollert. Med det får selv små variasjoner i tonen stor virkning.

Mye av stoffet er samfunnsrelatert sosialt, analyser av et nå. Ofte blir dette nå-et kontrastert mot anekdoter fra en annen tid, en barndom på 1980-tallet. Han håndterer begge deler med den samme observerende klarheten, der påstander om tendenser kobles sammen med de klokt valgte beskrivende detaljene som gjør det levende gjenkjennelig uten å gjøre det forutsigbart. Han har til og med et forslag til hvordan en kan løse klimakrisen.

 Premieren var på Latter 13. oktober 2017.

September 2017: Tusvik & Tønne på oppdragelsesreise

«Tusvik & Tønne på oppdragelsesreise». Latter. Av og med: Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne. Regi: Vemund Vik.

KOMMENTAR: Anti pyntelighet, anti skam.

TERNING: FIRE

Komikk som kampskrift

En protest mot pyntelighetspresset.

SHOW: Som duo har Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne utviklet et særpreg: Tilskueren skal ikke kunne vite hva de i neste nå skal kunne få seg til å si, og ikke om det vil være ment som en morsomhet eller en oppriktighet, eller kanskje begge deler. Selv når de tar for seg tankerekker vi burde kjenne godt nok fra før - som «hvem har ansvaret for å unngå voldtekt» - gjør de det med varsel om at en ikke skal kunne tro at en vet hva som kommer.

Anti-skam

Det er ikke alt i «Tusvik & Tønne på oppdragelsesreise» som er ment som invitasjon til latter. Noe er alvorsprat, noe er opprør. Noe er selvstendighetserklæring og noe er fellesskapserklæring. Mye er et krigsskrift mot ideen om pyntelighet - et krav om en pause fra perfeksjonspress. Tønne og Tusvik ber ikke om tillatelse til å ta plass, og ikke om unnskyldning for å ta plass. De holder fram noen av livets eklere realiteter - som utroskap, skader etter fødsel, eller sykdom - og behandler dem med en selvfølgelig direkthet som sier «sånt må bare takles» langt tydeligere enn om de faktisk hadde sagt «sånt må bare takles». Dette er oppdragelsesverdien i de tos oppdragelsesreise: Å finne verdighet i slikt som mange skjuler i skam. Anti-skam-agendaen, som har vært en drivkraft for podkastene og tidligere show, er fortsatt et hovedpoeng.

Anti-pyntelighet

Virkemidlene de bruker er helst anti-pyntelige og med det også anti-skam, de også. Tusvik og Tønne bryter tabuer. De bruker aggresjon, ofte satt sammen med absurditet, både i ord og i kroppsspråk. Noen ganger forstørrer de detaljer til groteske dimensjoner. Noen ganger forminsker de spørsmålsstillinger. De kombinerer synspunkter i perspektivkollisjoner der ubalansen er selve målet, som om ett eller flere alternative budskap er holdt på vent. Dette settes sammen med komikk - fleip, lek og påpekninger om at kjendiserikulturens keisere ikke nødvendigvis har klær på, de heller. Slik blir «Tusvik & Tønne på oppdragelsesreise» både oppdragende og en protest mot det oppdragende, dobbeltkommunikasjon og protest mot dobbeltkommunikasjon.

Premieren var på Latter 6. september 2017.