Seotember 2018: Bestefar

«Bestefar». Chateau Neuf/Aller Live og Thorsson Produktion AB. Av: Bjarni Haukur Thorsson. Med: Sven Nordin. Regi: Bjarni Haukur Thorsson.

KOMMENTAR: Pessimistisk undertone.

TERNING: FIRE

Nedgangstider

Når generasjoners gang blir generasjoners nedgang.

SHOW: Barnebarn er livets dessert, heter det seg, men i «Bestefar» er det snarere tid for å rydde bordet. Showet handler mindre om forholdet mellom bestefar og barnebarn enn om det å eldes og å se konturene av sin egen dødelighet. Dette er komikk med en pessimistisk undertone, slett ikke uten skarpe observasjoner, treffende bemerkninger eller muligheter for rungende latter, men likevel, med et resignert drag.

Livsløp

«Bestefar» er tredje show i en livsløptrilogi, skrevet og regissert av Thorsson. Alle de tre tekstene har vært spilt av ulike skuespillere og i flere land, hvert sted tilpasset lokale forhold og med personliggjørende detaljer. I Norge er alle tre framført av Sven Nordin. Først ute var «Hulemannen» med norsk premiere i 2001, fulgt av «Pappa» i 2010. Begge ble langvarige suksesser, spilt av og på over flere år. Men der «Hulemannen» og «Pappa» begge ga inntrykk av å være en miks av allment og personlig - lett gjenkjennelige felleserfaringer iblandet fargeleggende detaljer fra (i alle fall tilsynelatende) skuespillerens eget liv, virker «Bestefar» mer distansert og mer generell - i større grad ferdigskrevet, og kanskje helst ferdigskrevet for en eldre, slitnere og mindre vital skuespiller enn det Sven Nordin er. På mange måter står den nærmere «En mann ved navn Ove» etter Fredrik Backmans roman - også den regissert av Thorsson og framført av Nordin, i 2016 - enn de to som den offisielt hører sammen med. Kanskje skyldes det at livsfasen ennå er et stykke unna manusforfatterens eget liv, kanskje skyldes det innflytelsen fra «Ove», men det er uansett et misforhold mellom den mann teksten forteller om, og den mann som står på scenen. Samtidig er også andre beskrivelser, av personer og situasjoner, så karikerte at de blir livsfjerne.

En annen tid

Generasjonsforståelsen tilhører på mange vis en annen generasjon, en tid der gjennomsnittlig levealder var kortere, og der alderdom, helseproblemer og besteforeldrestatus hang tettere sammen. Jeg sier «på mange vis», for dette er ikke helt konsekvent. Teksten ser på en og samme tid på bestefar som gammel og utslitt, og på bestefar som aktiv og interessert. Naturligvis finnes bestefedre i begge grupper, og naturligvis kan ett og samme menneske veksle mellom å se seg selv som det ene eller det andre, men slik «Bestefar» er oppbygd, tett knyttet opp mot et forteller-jeg som filosoferer over sitt liv mens han står ved ett og samme hull på golfbanen, virker dette som et mentalt sprik heller enn som en nyansering.

Premieren var på Chateau Neuf 6. september 2018.

August 2018: Kultur

«Kultur». Latter. Av og med: Pernille Sørensen, med tekstbidrag fra Are Kalvø, Vemund Vik, Christopher Pahle, Elina Krantz, Forfatterne Bak og Bård Tufte Johansen. Regi: Are Kalvø.

KOMMENTAR: Kultur som statusmarkering.

TERNING: FIRE

Ukult nok

Pernille Sørensen går høyt og lavt. Hun er morsomst når hun går til siden.

SHOW: Forskjellen mellom hipp og uhipp ligger i referansene. Tanken er ikke ny, og den er ikke min, og den er heller ikke Pernille Sørensens. Mange har uttrykt den, utbrodert og ikke, i utsagn med høy eller med lav vanskelighetsgrad. Vi kunne ha sitert Pierre Bourdieu, eller vi kunne ha sitert Chris Rock, og hvem vi hadde valgt, ville ha gitt et klart signal om hvordan vi ønsket å bli oppfattet. «Kultur» er et helt show bygd over dette grunnprinsippet: Det handler om å bruke kulturvalg som statusmarkør - om å jåle seg gjennom å snobbe oppover, og om å jåle seg gjennom å snobbe nedover.

Outsiderrolle

Sørensen gjør narr av dem som pynter seg med sin smak for det høye og med dem som pynter seg med sin smak for det lave. At det siste er gjort før, og at det er enkelt, påpeker hun selv, i en utlegning om rosablogging og utseendefokus. At det første er det samme er like opplagt. Sammensetningen gjør «Kultur» til et show som passer begge publikumsgrupper, samt alle som plukker fritt imellom - men ingen av disse gruppene vil strengt tatt bli utfordret.

Kulturbegrepet i «Kultur» er det utvidede. Sørensen veksler mellom høyt og lavt, og trekker ofte også inn slikt som er så sært eller så smalt at det unndrar seg begge merkelapper: Fenomener som er så marginale (eller så utdaterte, eller så lokale) at de til tross for en viss gjenkjennelsesfaktor verken er kule eller ukule, og dermed nokså ubrukelige som statusmål - bortsett fra kanskje i små, interne sirkler. Gjennom å inkludere disse som om de var breddefenomener gjør hun også selv krav på en outsiderrolle, uten å si i klartekst at det er det hun gjør. Denne rollen er noe av det som gjør showet vinnende: I den ligger både selvironi og selvaksept, og særlig det siste er smittende.

Bevisst

Underveis kommer hun også innom materialisme og infantilisering, holdninger til død og til det å følge regler, blant mye annet. Et bevisst forhold til prestasjonspress, et gjennomgangstema i hele hennes komikerkarriere, ligger til grunn for mye av materialet. «Et bevisst forhold til» er også generelt en relevant beskrivelse. Pernille Sørensen tar på seg oppgaven som den voksne i rommet, en stemme for fornuft, en som hever seg over både jåleri og tomprat, en som velger å forholde seg praktisk til det upraktiske og konstruktiv til det lite konstruktive. Hun snakker til rette og skjærer gjennom dårskap. Signalordet «faktisk» går igjen som et tegn på hykleri, snikskryt og overfladisk posisjonering, på egne og andres vegne.

Framføringen virker utilgjort og nær, og teksten har tilstrekkelig mange snublesteiner i setningsoppbyggingen til at den virker mer spontant uttenkt enn den egentlig er - inkludert en forsnakkelse som kanskje og kanskje ikke var planlagt, men som nok uansett kan bli inkludert som liksom-forsnakkelse i kommende show.

Premieren var på Latter 23. august 2018.

Januar 2018: Åpent forhold

«Åpent forhold». Over Norge på Chat Noir. Av og med: Henriette Steenstrup og John Brungot, med tekstbidrag fra Bjarte Hjelmeland, Hanne T. Asheim, Steffan Ludvigsen og Andreas Rand. Regi: Bjarte Hjelmeland.

KOMMENTAR: Flere gode åpninger enn avslutninger.

TERNING: FIRE

Scener fra et fellesskap

«Åpent forhold» har solide kvaliteter, men variabel kvalitet.

SHOW: Temaet er forhold. Tilnærmingen er åpen. «Åpent forhold» har gitt plass til vennskap, kjennskap, samlivsstadier og samlivsbrudd, nye begynnelser og gamle bånd. Noen av innslagene er dessuten særlig tilpasset ivrige tv-tittere, og dem er det nok en del av.

Allment falskt

Ingenting av det publikum ser i showet er ekte, bedyrer Steenstrup og Brungot ved start, de «bruker skuespill som virkemiddel». Relativt ofte bruker de også overspill som virkemiddel. Etter en slik-forfalsker-skuespillere-følelser-innledning er det meste av det de tar for seg gjenkjennelig som allmennmenneskelig, hverdagslig falskhet: Falsk beskjedenhet, falsk selvhevdelse, falsk forventning, falsk forsikring og falsk unnskyldning (dette siste ved Steenstrups TV-figur Edel, som «angrer» sine - overdådige - #MeToo-overtramp). Litt mindre allment er falskt buktaleri (ved Brungot). Revyskuespillets understrekninger understreker all denne falskheten. Kostymeutvalget (Cårejånni Enderud) inkluderer fuskepels og polyesterparykker. John Brungot hevder seg i ett av numrene avhengig av sistnevnte, før han synliggjør ekstra-lettvint skuespillerteknikk gjennom bruken av dem. Metahumoren i dette burde appellere både til den som liker og den som misliker virkemiddelet, men her, som i flere av showets øvrige innslag, er ikke ideen tilstrekkelig utviklet til å bære en hel sketsj.

Et liveband på fire - Stephan Gracia Slaaen, Jan Kristian Kristoffersen, Iver Schøyen Paulsberg og Lars Hagensen - øker kveldens showfaktor, med særlige viktige bidrag til Henriette Steenstrups en-kvinne-mange-sjangre-auditionforsøk til «Stjernekamp» (tekst av Hanne T. Asheim, musikk av åtte kjente navn).

Det ekte

Vennskapet mellom Brungot og Steenstrup, får vi tro, er ekte. Ekte virker det i alle fall i det som er showets mest alvorlige, mest personlige og formodentlig også mest oppriktige nummer, «Len deg litt på meg», der John Brungot forteller tilskuerne om sønnens blodkreft og behandling. Dette er et innslag om hvordan det er å være pappa og menneske i langvarig krise, med ett og annet velment overlevelsesråd og en åpen invitasjon til de av tilskuerne som ikke selv står i kriser, men som kjenner noen som gjør det.

«Len deg litt på meg» er det av «Åpent forhold»s atten numre som har den (i dobbel forstand) beste slutten. For øvrig er showet langt bedre på åpninger enn på avslutninger. Anslagene er nesten uten unntak lovende, og oppbyggingen er, som regel, stigende et stykke på vei. Men forholdsvis mange av innslagene gir også slipp før de har nådd fullt potensial. Dette gir showet en god start-brå stopp-struktur som får helheten til å virke noe hakkete. Tekstkvaliteten varierer kraftig, og flere av innslagene i midtpartiet kunne med fordel vært strøket, mens andre - som den rampete «Når gluten dreper» (tekst av Brungot) - godt kunne vært bygget ut.

Premieren var på Chat Noir 18. januar 2018. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 24. januar.