Januar 2018: Åpent forhold

«Åpent forhold». Over Norge på Chat Noir. Av og med: Henriette Steenstrup og John Brungot, med tekstbidrag fra Bjarte Hjelmeland, Hanne T. Asheim, Steffan Ludvigsen og Andreas Rand. Regi: Bjarte Hjelmeland.

KOMMENTAR: Flere gode åpninger enn avslutninger.

TERNING: FIRE

Scener fra et fellesskap

«Åpent forhold» har solide kvaliteter, men variabel kvalitet.

SHOW: Temaet er forhold. Tilnærmingen er åpen. «Åpent forhold» har gitt plass til vennskap, kjennskap, samlivsstadier og samlivsbrudd, nye begynnelser og gamle bånd. Noen av innslagene er dessuten særlig tilpasset ivrige tv-tittere, og dem er det nok en del av.

Allment falskt

Ingenting av det publikum ser i showet er ekte, bedyrer Steenstrup og Brungot ved start, de «bruker skuespill som virkemiddel». Relativt ofte bruker de også overspill som virkemiddel. Etter en slik-forfalsker-skuespillere-følelser-innledning er det meste av det de tar for seg gjenkjennelig som allmennmenneskelig, hverdagslig falskhet: Falsk beskjedenhet, falsk selvhevdelse, falsk forventning, falsk forsikring og falsk unnskyldning (dette siste ved Steenstrups TV-figur Edel, som «angrer» sine - overdådige - #MeToo-overtramp). Litt mindre allment er falskt buktaleri (ved Brungot). Revyskuespillets understrekninger understreker all denne falskheten. Kostymeutvalget (Cårejånni Enderud) inkluderer fuskepels og polyesterparykker. John Brungot hevder seg i ett av numrene avhengig av sistnevnte, før han synliggjør ekstra-lettvint skuespillerteknikk gjennom bruken av dem. Metahumoren i dette burde appellere både til den som liker og den som misliker virkemiddelet, men her, som i flere av showets øvrige innslag, er ikke ideen tilstrekkelig utviklet til å bære en hel sketsj.

Et liveband på fire - Stephan Gracia Slaaen, Jan Kristian Kristoffersen, Iver Schøyen Paulsberg og Lars Hagensen - øker kveldens showfaktor, med særlige viktige bidrag til Henriette Steenstrups en-kvinne-mange-sjangre-auditionforsøk til «Stjernekamp» (tekst av Hanne T. Asheim, musikk av åtte kjente navn).

Det ekte

Vennskapet mellom Brungot og Steenstrup, får vi tro, er ekte. Ekte virker det i alle fall i det som er showets mest alvorlige, mest personlige og formodentlig også mest oppriktige nummer, «Len deg litt på meg», der John Brungot forteller tilskuerne om sønnens blodkreft og behandling. Dette er et innslag om hvordan det er å være pappa og menneske i langvarig krise, med ett og annet velment overlevelsesråd og en åpen invitasjon til de av tilskuerne som ikke selv står i kriser, men som kjenner noen som gjør det.

«Len deg litt på meg» er det av «Åpent forhold»s atten numre som har den (i dobbel forstand) beste slutten. For øvrig er showet langt bedre på åpninger enn på avslutninger. Anslagene er nesten uten unntak lovende, og oppbyggingen er, som regel, stigende et stykke på vei. Men forholdsvis mange av innslagene gir også slipp før de har nådd fullt potensial. Dette gir showet en god start-brå stopp-struktur som får helheten til å virke noe hakkete. Tekstkvaliteten varierer kraftig, og flere av innslagene i midtpartiet kunne med fordel vært strøket, mens andre - som den rampete «Når gluten dreper» (tekst av Brungot) - godt kunne vært bygget ut.

Premieren var på Chat Noir 18. januar 2018. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 24. januar.

November 2017: Komikveld på Chat Noir

«Komikveld på Chat Noir». Over Norge AS på Chat Noir. Av og med: Bjarte Hjelmeland, Lene Kongsvik Johansen, Hilde Louise Asbjørnsen, Espen Beranek Holm og musiker Anders Aarum, med tekster også av Hanne T. Asheim, Pernille Sørensen og Teodor Janson. Regi: Ivar Tindberg.

KOMMENTAR: Velprøvd og velvalgt.

TERNING: FEM

Gammel latter blir som ny

Fortidshyllest møter gjensynsgleder møter 2017-blikk.

SHOW: Noe nytt møter tilskueren i «Komikveld på Chat Noir». Mye støtter seg til stedets rikholdige revyhistorie, med respekt for menneskene som har trådt på den samme scene før, og en god del hentes fra de fire aktørenes egen showhistorikk.

Gjenbruk

I infomaterialet er Ivar Tindberg titulert som «showdoktor» og som «festredaktør», ikke som regissør. Det skyldes at en stor andel av innholdet er gjenbruk og dermed allerede regissert av andre i andre sammenhenger - Kim Bjarke, Hege Schøyen, Teodor Janson og Anders Mordal, pluss nevnte Tindberg selv - som alle er ryddig kreditert i showprogrammet. Men enten tittelen er «redaktør» eller «regissør», er utvalget gjort med skjønn: Gjensynene som er tatt med er velspilte høydepunkter fra tidligere show, som Hjelmelands «Gammel dame innrømmer alt» (fra «Gu' kor gøy»), Hilde Louise Asbjørnsens «Banken min» (fra «The Lulu Show»), eller «Ferieflyktninger» fra sommershowet Asbjørnsen og Johansen (som duoen Asbjørnsen og Joh.) spilte i Grimstad for omlag et tiår siden. Det er velutprøvde numre som over tid har spilt seg helt frie for dødpunkter, de vises med presis timing og med små fargeleggende, karakteriserende detaljer av det slag som oppstår når en kjenner sine figurer godt. At utøverne selv ser ut til å fryde seg over gjensynene, er smittende.

2017-øyne

Gjensynene veksler med nyskrevne numre, flere av dem med hyllest til Chat Noir-historien, observert med og gjentolket gjennom 2017-øyne og med signaturer og særtrekk fra de fire på scenen - som når Espen Beranek Holm gjør sin versjon av revyklassikeren «Sinna mann». («Livet er ikke, var ikke og kommer aldri til å bli en app» er et sitat som fortjener å huskes.) Andre nyheter er førjulsrelaterte, og også tilbakeblikkene (både de personlige, og de som retter seg mot Chat Noir-tradisjonen) kan vi kalle sesongriktige: Dette er jo også en tid for å se tilbake. Sammensetningen gir variasjon i uttrykket. Så er det jo heller ikke nødvendigvis slik at den som har sett alt Bjarte Hjelmeland har gjort, også har fått med seg alt av Lene Kongsvik Johansen - selv om disse fire er en langt mer kompatibel kvartett enn den julekonsert-gruppe de framstiller i løpet av showet. Hjelmeland, Kongsvik, Asbjørnsen og Beranek kler hverandre, som soloartister hver for seg så vel som i de ulike konstellasjonene de i «Komikveld» opptrer i, fra de åpner med en spydig-kjærlig introduksjon av hverandre, i en nyskrevet åpningssang signert Hanne T. Asheim, den tekstforfatter og komponist som har bidratt med mest nytt til vinterens show, til de avslutter, også med nåtidstematikk, til tonefølge fra Per Asplin og «Putti Plutti Pott».

Premieren var på Chat Noir 29. november 2017.

Februar 2017: Herborg til Chat Noir

«Herborg til Chat Noir. For å frelsa levande og døde». Chat Noir, AD Artist Management og Thalia Teater. Av og med: Herborg Kråkevik, med tekstbidrag fra Teodor Janson, Kjetil Kooyman og Kari-Anne Henriksen. Regi: Teodor Janson.

KOMMENTAR: Umiskjennelig Herborg.

TERNING: FIRE

Felles arv, egen stil

Herborg Kråkevik skriver seg inn i Chat Noir-tradisjonen, på Herborgs vis.

SHOW: Når Herborg Kråkevik inntar Chat Noir-scenen, er det med respekt for dem som har gått der før henne. Samtidig tolker hun arven fra dem både subjektivt og personlig.

Hun kaller det en «einkvinnesrevy», men gir romslig plass til sitt utmerkede orkester: Tove Kragset, Gjermund Silset, Katrine Pedersen og Bjarne Magnus Jensen. Samtidig legger hun ikke skjul på at det bor mer enn en kvinne i den ene kvinnen som heter Herborg Kråkevik. Ett av innslagene i «Herborg til Chat Noir» dreier seg om forskjellene mellom hennes danske og norske framtoninger. Dansken er dannet dommerfrue, med lerkefuglfakter og glatt-over-takter. Hardangeren er langt mer hardfør og grovkornet, kantete i kroppsspråket og direkte i talen. Hennes scenepersonlighet i «Herborg til Chat Noir» favner begge disse. Her er glimt av andre personligheter også, men de er ikke hennes. Flere av numrene er imitasjonspuslespill der brikkene, ofte bare en setning eller to, er fra kjente personligheter i norsk samfunnsliv - vår tids politikk og kulturliv, samt Chat Noir-historiens storheter.

Hun går tilbake til Bokken Lasson og Victor Bernau, men den av forgjengerne som nok har gitt mest inspirasjon til showet, er Dag Frøland. Pelsen (i Kråkeviks tilfelle er den nok helst av typen fusk-) og flosshatten henges opp på en skredderdukke på scenen, trygt innen tilskuerens synsfelt. Trappen på tvers av scenen er en hilsen til revytradisjoner, den også, der finnes vel knapt en sceneinstallasjon mer brukt i show, cabaret og revy enn den, men Herborgs trapp (scenografi ved Torvid Fladmoe) er av mer hverdagslig sort, samtidig som den har sine skjulte rom. Kanskje kan vi si at selve Chat Noir, den svarte katten, også er et forbilde. I løpet av forestillingen viser Herborg Kråkevik klør, hun klorer litt og spankulerer litt, hun purrer og hun maler, og hun kommer ned på beina.

Tradisjonsbevisstheten er karakteristisk. For Herborg Kråkevik har nok skillet mellom gammelt og nytt, i musikk og i humor, alltid vært irrelevant. Hun liker det hun liker, og hun formidler det hun liker, om det nå er Händel, Mozart, Irving Berlin eller Kari Bremnes. Det musikalske utvalget i «Herborg til Chat Noir. For å frelsa levande og døde», med arrangementer av Kragset, er rene «ynskjekonserten», og vitner om en mangfoldig og variert smak.

 Premieren var på Chat Noir 10. februar 2017.