August 2017: Steinway to Heaven

«Steinway to Heaven». Backstage Management og Produksjon AS, i Drammens Teater og på Norgesturné. Av og med Ingrid Bjørnov, med bidrag fra Tomas Adrian Glans. Regi: Mattias Carlsson.

KOMMENTAR: En musikalsk mester.

TERNING: FEM

Gir dyp gjenklang

Ingrid Bjørnov spiller på mange strenger.

SHOW: Ingen kan tvile på Ingrid Bjørnovs musikalske ferdigheter. Hun har demonstrert dem igjen og igjen. Årets «Steinway to Heaven» er hennes femte soloshow. Også det er en oppvisning i mesterlig musikalitet - som når hun spiller Grieg baklengs - men det er også et dypt personlig show, til latter og ettertanke. Det er dessuten et show der hun legger for dagen et mer uutprøvd talent, ett som ikke skal røpes her, men som skal få lov til å bli en overraskelse for dem som ser showet.

Ingrid Bjørnov fremstår trygg på scenen, i nærvær og i timing. Hun viser innfallsrikdom og referanserikdom. Hun erobrer universet - som astrofrisør - og deler smerten ved bare nesten å erobre Londons West End, med etterfølgende gjeldsbyrde og -betaling. Tomas Adrian Glans spiller rollen som tvangstrekk i en i dobbel betydning ubetalelig sekvens om sistnevnte. Han opptrer også som samarbeidspartner i et par av de andre numrene, blant annet det der det unevnte talentet kommer til syne, og en kanskje-vi-burde-skrive-en-musikal-sekvens om problemer med å oppdatere Apple-produkter.

Bjørnov opptrer i samspill med andre, også. Hun spiller duetter med forbilder ved tangentene, hedret i video (Alf Ove Fremmersvik har ansvaret for scenografi og lysdesign, Joachim Barrum for grafisk design og videodesign). «Heder» er i det hele tatt et nøkkelord for showet. Det samme er «klangbunn». Ingrid Bjørnov har besøkt Steinway-fabrikken, en studietur som også var en pilegrimsferd, og hun driver villig voksenopplæring om klaverets kvaliteter og konstruksjon. «Kompromissløs kvalitet» er ett av uttrykkene hun bruker når hun snakker om Steinway-klaveret, og kompromissløs kvalitet tilbyr hun også sitt publikum.

Også i overført betydning er «klangbunn» et viktig ord for showet. Hennes tanker, innfall og erfaringer gir gjenklang.

Premieren var på Drammens Teater 24. august 2017.

Februar 2017: Herborg til Chat Noir

«Herborg til Chat Noir. For å frelsa levande og døde». Chat Noir, AD Artist Management og Thalia Teater. Av og med: Herborg Kråkevik, med tekstbidrag fra Teodor Janson, Kjetil Kooyman og Kari-Anne Henriksen. Regi: Teodor Janson.

KOMMENTAR: Umiskjennelig Herborg.

TERNING: FIRE

Felles arv, egen stil

Herborg Kråkevik skriver seg inn i Chat Noir-tradisjonen, på Herborgs vis.

SHOW: Når Herborg Kråkevik inntar Chat Noir-scenen, er det med respekt for dem som har gått der før henne. Samtidig tolker hun arven fra dem både subjektivt og personlig.

Hun kaller det en «einkvinnesrevy», men gir romslig plass til sitt utmerkede orkester: Tove Kragset, Gjermund Silset, Katrine Pedersen og Bjarne Magnus Jensen. Samtidig legger hun ikke skjul på at det bor mer enn en kvinne i den ene kvinnen som heter Herborg Kråkevik. Ett av innslagene i «Herborg til Chat Noir» dreier seg om forskjellene mellom hennes danske og norske framtoninger. Dansken er dannet dommerfrue, med lerkefuglfakter og glatt-over-takter. Hardangeren er langt mer hardfør og grovkornet, kantete i kroppsspråket og direkte i talen. Hennes scenepersonlighet i «Herborg til Chat Noir» favner begge disse. Her er glimt av andre personligheter også, men de er ikke hennes. Flere av numrene er imitasjonspuslespill der brikkene, ofte bare en setning eller to, er fra kjente personligheter i norsk samfunnsliv - vår tids politikk og kulturliv, samt Chat Noir-historiens storheter.

Hun går tilbake til Bokken Lasson og Victor Bernau, men den av forgjengerne som nok har gitt mest inspirasjon til showet, er Dag Frøland. Pelsen (i Kråkeviks tilfelle er den nok helst av typen fusk-) og flosshatten henges opp på en skredderdukke på scenen, trygt innen tilskuerens synsfelt. Trappen på tvers av scenen er en hilsen til revytradisjoner, den også, der finnes vel knapt en sceneinstallasjon mer brukt i show, cabaret og revy enn den, men Herborgs trapp (scenografi ved Torvid Fladmoe) er av mer hverdagslig sort, samtidig som den har sine skjulte rom. Kanskje kan vi si at selve Chat Noir, den svarte katten, også er et forbilde. I løpet av forestillingen viser Herborg Kråkevik klør, hun klorer litt og spankulerer litt, hun purrer og hun maler, og hun kommer ned på beina.

Tradisjonsbevisstheten er karakteristisk. For Herborg Kråkevik har nok skillet mellom gammelt og nytt, i musikk og i humor, alltid vært irrelevant. Hun liker det hun liker, og hun formidler det hun liker, om det nå er Händel, Mozart, Irving Berlin eller Kari Bremnes. Det musikalske utvalget i «Herborg til Chat Noir. For å frelsa levande og døde», med arrangementer av Kragset, er rene «ynskjekonserten», og vitner om en mangfoldig og variert smak.

 Premieren var på Chat Noir 10. februar 2017.

Februar 2014: Ylvis i Spektrum

«Ylvis i Spektrum». Oslo Spektrum/Stageway. Av og med: Ylvis, det vil si Bård og Vegard Ylvisåker. Bisarr popkulturell bonanza. TERNING: FEM

Digresjonenes triumf

Ylvis har gjort surrealistisk sjangerblanding til folkeeie - og kan trygt feire med storslagent show.

SHOW: Tenk på en rockekonsertklisjé, hvilken som helst rockekonsertklisjé, og jeg tør nesten love deg at den er der. Fra starten - der brødrene senkes ned fra taket i solbriller og bevingede metallic-jakker som får dem til å se ut som en slags genmutert blanding av husfluer og Michael Jackson - til avslutningen, «The Fox», som stor finale med laserlysshow, maskerte dansere og fuskepelskåper, er «Ylvis i Spektrum» en oppvisning i ekstravagant artisteri og hemningsløs underholdning.

Påkostet

I presentasjonen av brødrene Bård og Vegard Ylvisåkers største hits er det ikke spart på noe. Her er dansere, heiagjengledere, korister, flere ulike kor, ett av dem med kjendiser, sjumannsband og til og med ei dame som gjør rytmisk sportsgymnastikk. Her er fyrverkeri og pyroteknikk, røykshow, stadige kostyme- og rekvisittskifter, grafikk og videoanimasjon, samt strømmede sangtekster som fungerer dels som karaokeoppfordring, dels som verktøy for å sikre at publikum får med seg de tekstlige poengene. Og ennå kunne langt, langt mer ha vært nevnt. Det hele er presentert mer enn corny nok til at det ikke blir pretensiøst. «Ylvis i Spektrum» er snarere en parodi på selvhøytidelighet og pretensjoner, som en oppfordring til å le av de artister som fulle av seg selv framfører tekster sammensatt av selvfølgeligheter - og av de navlenære i-landsproblemer som til enhver tid måtte plage oss i publikum. Den typiske Ylvis-blandingen av inderlig seriøs framføringsstil, sjangerblandet melodi bygd opp av ulike velkjente populærmusikalske grep og tøysete tekst sørger for det.

Suksessparade

Sjangeren er komikonsertens, og referansene er like gjerne musikalske som fysiske eller verbale. De musikalske arrangementene er forstørret for å passe Spektrum-dimensjonene og et liveband på sju, pluss fire backup-syngende korister, i tillegg til Ylvis-brødrene selv og deres utvalgte gjesteartister, men Youtube-favorittene fra TV-showet er med: «Pressure», «Jeg heter Finn», «Work It», Calle Hellevang-Larsens «Air Horn Classics», «Massachusetts», «The Cabin», «Someone Like Me», «Janym», «Sammen finner vi frem», «Stonehenge», «Egeland» og altså, til slutt, «The Fox». Innrammingene er ofte nye, for eksempel når Averøyas skiltmangel dokumenteres gjennom gravalvorlig Brennpunkt-harselas før sangen «Sammen finner vi frem» starter, men ofte er det egne musikkvideoer det vises til også i de sceniske løsningene, og lite er helt og holdent nyskrevet. Interiørtrender-møter-heavy metal-innslaget «Shabby Chic» var nytt for undertegnede - og jeg tror også for resten av publikum - det samme var en (ikke veldig nyskapende) Wham-hyllest med Magnus Devold som gjesteartist på althorn, samt en anatomisk orientert elektro/synthpop-framføring kalt «Tissemannen», sannsynligvis med opprinnelse i brødrenes skoledager.

Gjester

Gladvold er her også. Korguttnummeret fra sceneshowet «Ylvis 4» er inkludert i en tilstrekkelig brutal utgave til at skolegutten noen seter fra meg, anslagsvis åtte år, får behov for å se vekk så lenge som det varer, og Nationaltheatrets Kjersti Botn Sandal får demonstrert noen av sine scenekampferdigheter, i sin gjesteopptreden i «Someone Like Me», blandingen av musikalmyk kjærlighetsballade (á la noe Claude-Michel Schönberg kunne ha skrevet) og dubstep (veldig langt fra miserabelt). Samarbeidspartnerne Calle Hellevang-Larsen og Magnus Devold er som allerede nevnt blant gjestene. Gjest er også lillebror Bjarte Ylvisåker, som stiger opp fra scenegulvet og avleverer et solonummer, syngende på tekstlinjer som «I was never asked to join them» og «I will never be a star», og Einar Lunde, Åge Sten Nilsen, Gaute Grøtta Grav og Hanne Sørvaag (alle på «Sammen», med flere). Noen av oss savnet Bernhard Ramstad («Joff-tchoff-tchoffo-tchoffo-tchoff»), og vi kunne nok også ha ønsket oss noe mer nyskrevet materiale - men det Ylvis ga oss, var mer enn tilstrekkelig til å skape feststemning i et fullsatt Spektrum.

Showet fant sted 28.02.2014.

September 2012: 2012-ouverturen

«2012-ouverturen». Latter. Av og med: Ingrid Bjørnov. Regi: Ivar Tindberg. Musikere: Javed Kurd, Rino Johannessen, Ole Petter Hansen Chylie.

Bravo for Bjørnov

TERNING: SEKS

Briljant Bjørnov

«2012-ouverturen» gir oss Ingrid Bjørnov på sitt aller, aller beste.

SHOW: En ouverture er en musikalsk åpning eller en begynnelse: Et grunntema og en innledning som kommer til å folde seg ut og bli til et større verk.  

Begynnelser er også et tema for Ingrid Bjørnovs ouverture. Begynnelser. Planer. Prioriteringer. Gjennomføringer. Fullførelser.

Såvidt er hun også innom avslutninger, med deres bittersøte melankoli.

Begeistring

Tematikken er gjennomgående, men åpen. Den gir rom for overraskelser og variasjoner. Og «2012-ouverturen» ER et fullstendig verk. Der begynnelsesbegeistringen (hennes eget ord) varer og varer og varer og varer. Hele veien ut.

Har Ingrid Bjørnov noen gang vært bedre enn dette? Undertegnede kan ikke si at hun har. Stilen er hennes vante: Allmenndannet kåserende med innblikk i og skråblikk på den norske folkesjela. Alltid på utkikk etter system i kaos. Et annet system enn det etablerte, helst, et bedre ett; ett som er kreativt og konstruktivt samtidig.

Så er hun også, selvfølgelig, musikalsk folkeopplysende. Med sin særegne omtolkning og nykontekstualisering av musikkhistoriens slagere, i det inkludert dem fra den klassiske tradisjonen, dem fra 1977s kassetthøst, og dem som er enda litt nyere. Heri ligger uante reservoarer av humor. Ingrid Bjørnov tapper raust av kilden.

Bravo!

Ja, vi kjenner henne igjen. Men Bjørnov gjør nå Bjørnov enda bedre enn det hun før har gjort. Selvironien er skarpere. Sidesporene mer slagkraftige. Tekstbredden er større, fortsatt med en sjenerøs grunnstemning, men med spisse og syrlige innslag. Den som leser mellom linjene vil også se anstrøk av noe sårt blottlagt midt i moroa.

Musikalsk tillater hun seg å brife og briljere uten å legge bånd på seg.

Bravo for det. Bravo, og bravo igjen.

Bravo også for medmusikerne, Jared Kurd, Rino Johannessen og Ole Petter Hansen Chylie, som ifølge hovedpersonen har strukket seg «langt utenfor komfortsonen hva gjelder bi-instrumenter».

Noen bittebittesmå skjønnhetsfeil ligger der i framføringen. I tekstframføring, ikke i musikk. En sjelden gang, en liten nølen. På et tidspunkt må hun smugkikke i notatene sine. Men hun klarer å improvisere rundt det, og vi kan tilskrive det premierenerver. Uten dem vil dette bli - et skummelt ord å bruke, ingen vet det bedre enn Bjørnov - perfekt.

«2012-ouverturen» er noe av det Ingrid Bjørnov har planlagt som vi alle kan være glade for at det ble noe av.

Premiere var på Latter 19.09.2012.