Februar 2014: Ylvis i Spektrum

«Ylvis i Spektrum». Oslo Spektrum/Stageway. Av og med: Ylvis, det vil si Bård og Vegard Ylvisåker. Bisarr popkulturell bonanza. TERNING: FEM

Digresjonenes triumf

Ylvis har gjort surrealistisk sjangerblanding til folkeeie - og kan trygt feire med storslagent show.

SHOW: Tenk på en rockekonsertklisjé, hvilken som helst rockekonsertklisjé, og jeg tør nesten love deg at den er der. Fra starten - der brødrene senkes ned fra taket i solbriller og bevingede metallic-jakker som får dem til å se ut som en slags genmutert blanding av husfluer og Michael Jackson - til avslutningen, «The Fox», som stor finale med laserlysshow, maskerte dansere og fuskepelskåper, er «Ylvis i Spektrum» en oppvisning i ekstravagant artisteri og hemningsløs underholdning.

Påkostet

I presentasjonen av brødrene Bård og Vegard Ylvisåkers største hits er det ikke spart på noe. Her er dansere, heiagjengledere, korister, flere ulike kor, ett av dem med kjendiser, sjumannsband og til og med ei dame som gjør rytmisk sportsgymnastikk. Her er fyrverkeri og pyroteknikk, røykshow, stadige kostyme- og rekvisittskifter, grafikk og videoanimasjon, samt strømmede sangtekster som fungerer dels som karaokeoppfordring, dels som verktøy for å sikre at publikum får med seg de tekstlige poengene. Og ennå kunne langt, langt mer ha vært nevnt. Det hele er presentert mer enn corny nok til at det ikke blir pretensiøst. «Ylvis i Spektrum» er snarere en parodi på selvhøytidelighet og pretensjoner, som en oppfordring til å le av de artister som fulle av seg selv framfører tekster sammensatt av selvfølgeligheter - og av de navlenære i-landsproblemer som til enhver tid måtte plage oss i publikum. Den typiske Ylvis-blandingen av inderlig seriøs framføringsstil, sjangerblandet melodi bygd opp av ulike velkjente populærmusikalske grep og tøysete tekst sørger for det.

Suksessparade

Sjangeren er komikonsertens, og referansene er like gjerne musikalske som fysiske eller verbale. De musikalske arrangementene er forstørret for å passe Spektrum-dimensjonene og et liveband på sju, pluss fire backup-syngende korister, i tillegg til Ylvis-brødrene selv og deres utvalgte gjesteartister, men Youtube-favorittene fra TV-showet er med: «Pressure», «Jeg heter Finn», «Work It», Calle Hellevang-Larsens «Air Horn Classics», «Massachusetts», «The Cabin», «Someone Like Me», «Janym», «Sammen finner vi frem», «Stonehenge», «Egeland» og altså, til slutt, «The Fox». Innrammingene er ofte nye, for eksempel når Averøyas skiltmangel dokumenteres gjennom gravalvorlig Brennpunkt-harselas før sangen «Sammen finner vi frem» starter, men ofte er det egne musikkvideoer det vises til også i de sceniske løsningene, og lite er helt og holdent nyskrevet. Interiørtrender-møter-heavy metal-innslaget «Shabby Chic» var nytt for undertegnede - og jeg tror også for resten av publikum - det samme var en (ikke veldig nyskapende) Wham-hyllest med Magnus Devold som gjesteartist på althorn, samt en anatomisk orientert elektro/synthpop-framføring kalt «Tissemannen», sannsynligvis med opprinnelse i brødrenes skoledager.

Gjester

Gladvold er her også. Korguttnummeret fra sceneshowet «Ylvis 4» er inkludert i en tilstrekkelig brutal utgave til at skolegutten noen seter fra meg, anslagsvis åtte år, får behov for å se vekk så lenge som det varer, og Nationaltheatrets Kjersti Botn Sandal får demonstrert noen av sine scenekampferdigheter, i sin gjesteopptreden i «Someone Like Me», blandingen av musikalmyk kjærlighetsballade (á la noe Claude-Michel Schönberg kunne ha skrevet) og dubstep (veldig langt fra miserabelt). Samarbeidspartnerne Calle Hellevang-Larsen og Magnus Devold er som allerede nevnt blant gjestene. Gjest er også lillebror Bjarte Ylvisåker, som stiger opp fra scenegulvet og avleverer et solonummer, syngende på tekstlinjer som «I was never asked to join them» og «I will never be a star», og Einar Lunde, Åge Sten Nilsen, Gaute Grøtta Grav og Hanne Sørvaag (alle på «Sammen», med flere). Noen av oss savnet Bernhard Ramstad («Joff-tchoff-tchoffo-tchoffo-tchoff»), og vi kunne nok også ha ønsket oss noe mer nyskrevet materiale - men det Ylvis ga oss, var mer enn tilstrekkelig til å skape feststemning i et fullsatt Spektrum.

Showet fant sted 28.02.2014.

September 2011: Humorgalla

«Humorgalla» av og med Harald Eia, Bård Tufte Johansen, Atle Antonsen og John Cleese, Oslo Spektrum. Regi: Nei.
Halvgjort arbeid.
TERNING: TRE

Lettvinte løsninger

Hvor mye arbeid skal man forvente at fire travle karer legger ned i et show som skal gå en kveld og bare en kveld?

SHOW: «Humorgalla» er ikke et enkelt show å anmelde. Her er få fellestrekk. Ingen klare tendenser. Ingen egentlig regi. Innslagene spriker i tematikk, i stil, i opprinnelsesalder - og, ikke minst, i kvalitet.
Reprise
«Humorgalla» bruker de fleste triksene man kan forvente fra hver av de fire komikerne på scenen, og enkelte av dem får vi i reprise også flere ganger underveis i det halvannens time lange showet.
Her er ren slapstick. Her er slapstick med rare parykker. Her er TV-nostalgiske nikk til gamle sketsjer og figurer. Her er løsbarter, briller og rare parykker. Her er parodierte dialekter og aksenter (som regel med rare parykker). Her er parodi på pretensiøst band med tåpelige sangtekster (og rare parykker). Her er også parodi på andre pretensiøse personligheter (også med rare parykker). Her er parodi på dårlig forberedt intervjuer (Atle Antonsen, så vidt undertegnede kan huske, uten rar parykk) og sur stjerne (Cleese, svært troverdig som seg selv). Til gjengjeld er parykkene atter en gang mange i det politiske panelet som er det eneste nummeret der samtlige fire opptrer sammen (tekstlig et høydepunkt av god gammel Antonsen-Tufte-Eia-kaliber).
Velkjent
Ler man? Ja, et velvillig innstilt publikum ler. Noen ler mye, noen ler lite. Undertegnede ler også, flere ganger, la det være sagt, men langt oftere enn jeg skulle ønske er latteren oppgitt: Jeg opplever «Humorgalla» som et show basert på lettvinte løsninger. Showet er ujevnt, men altfor ofte er det forutsigbart, mye oppleves endog som oppbrukt.
Ti måter å uttale «Mari Boine» i «Kjempesjansen Nord», høres det kjent ut? Hva med brått fall ned trapp? Eller kyssing av publikummer? Homoerotisk fantasi-sang der tvilen sås allerede før sangen er ferdig sunget? Eller ekteskapsvitser om hvor lenge det er siden man har hatt sex? Smugfilming av publikum, kommentert med skrått blikk?
Spinkelt
«100 prosent avkortet» er en forholdsvis lang hjelpeorganisasjonssketsj basert på en og samme vits (og den er her allerede røpet). Tromsø-OL-sketsjen (som undertegnede ler godt og hjertelig av) har også svært lite kompleks oppbygging, samarbeidsproblemer med powerpoint oppsummerer det meste.
Noen aktualiteter er der i showet. Stedsnavnet Riga nevnes flere ganger. Men mesteparten oppleves som gammelt, både når det faktisk er det og når det bare er inspirert av allerede gjorte numre. Cleeses innslag er i stor grad direkte resirkulert fra skilsmisseshowet han allerede har spilt flere ganger i Norge (i 2009 og 2010). Også i Spektrum får vi presentert regnestykket over ekskonas dagspris og sammenligningen mellom hennes advokat og orkene i «Ringenes Herre».
Det hele blir dessverre nokså tynt.

Premiere - og eneste spilledag - var i Oslo Spektrum 24.09.