September 2015: Teaterkonsert, Leonard Cohen

«Leonard Cohen: Teaterkonsert». Oslo Nye Teater. Av: Leonard Cohen, i norsk gjendiktning ved Håvard Rem. Med: Espen Beranek Holm, Marian Aas Hansen, Marit A. Andreassen, Mads H. Jørgensen, Henriette Faye-Schjøll, Petter Vermeli. Regi: Rolf Heim. Musikalsk ansvarlig: Niels Søren Hansen.

Fyllehumor som filter.

TERNING: TRE

Poesi med promille

Harryhumor og sceniske selvmotsigelser har for stor plass i Oslo Nye Teaters teaterkonsert med Leonard Cohen-låter.

TEATERKONSERT: Situasjonen er en fest. Rettere sagt, et fylleslag. Tre kvinner og tre menn (eller sju, om vi regner med firemannsbandet som av og til også går inn i statistroller) synger Cohen.

Kjærlighetstema

Tekstlig har tematikken et fellestrekk: Det handler om parforholdet, i alle dets faser og fasetter. Forelskelse, begjær, drømmer, parfellesskap, løfter, løftebrudd, lojalitet, valg, utroskap, svik, tilgivelse, brudd, forsoning. På ingen måte i den rekkefølgen, på ingen måte i noen rekkefølge som kan oppfattes som kronologisk. Heller som en bunke øyeblikksbilder satt sammen til en montasje.

Stort mer allment enn dette kan vel knapt tematikk bli. Betyr det så at det er banalt? Den som kjenner Cohens presise poesi skulle ikke tro at det var mulig. Men regivalgene trivialiserer. Altfor ofte undergraver overtydelige humorgrep ordenes mer subtile ironi eller visdom. Like ofte sprer motsetninger mellom tekst, tone og opptrinn tvil om hva som egentlig ønskes uttrykt. Sangtekstenes egne minidramaer møter stadig konkurranse fra sceniske virkemidler som trekker i helt andre retninger. Noen ganger har dette mening: I «Hotell Papirvegg»/«Paper Thin Hotel», framført med et minibord som hotellvegg, danner gapet mellom erklært følt og underforstått følt en selvtrøstende, høyst troverdig kontrast. Andre ganger virker det bare tåpelig, som i det markante skillet mellom Marit Adeleide Andressens inderlighet og Espen Beranek Holms klåfingrethet i «Hymne»/«Anthem».

Stilvariasjon

Håvard Rem har gitt tekstene norsk språkdrakt, i all hovedsak med god sangflyt og med Cohen-gjenkjennelig levende billedbruk og nyanser. Melodioversettelsene er en annen skål. «Egentlig kunne han ikke fordra Cohens musikk», står det om musikalsk ansvarlig Niels Søren Hansen i teaterprogrammet. Det presiseres at han etter hvert har oppdaget at den er «fantastisk». Men de musikalske arrangementenes emosjonelle høytrykk, samt avvik fra tekstlig tone, kan tyde på at der ennå er en viss motvilje igjen. «Halleluja»/«-h» framføres resignert, Lorca-gjendiktningen «Ta en vals»/«Take This Waltz» håpefullt. Stilvariasjonen går fra gospel (Andreassen i en engasjert versjon av «På gjensyn, lille venn»/«So long, Marianne») til hardrock på høyt volum.

Sangprestasjonene er naturligvis enda viktigere i en teaterkonsert enn i annet musikkteater: Musikken utgjør en enda større del av fortellingen. Ingen av de seks prøver å kopiere Leonard Cohens stil og stemme. I stedet synger de som seg selv, eller rettere sagt, som sine rollefigurer. Det er et teatralt pluss.

Premieren var på Oslo Nye Teater 16. september.

Februar 2014: Ylvis i Spektrum

«Ylvis i Spektrum». Oslo Spektrum/Stageway. Av og med: Ylvis, det vil si Bård og Vegard Ylvisåker. Bisarr popkulturell bonanza. TERNING: FEM

Digresjonenes triumf

Ylvis har gjort surrealistisk sjangerblanding til folkeeie - og kan trygt feire med storslagent show.

SHOW: Tenk på en rockekonsertklisjé, hvilken som helst rockekonsertklisjé, og jeg tør nesten love deg at den er der. Fra starten - der brødrene senkes ned fra taket i solbriller og bevingede metallic-jakker som får dem til å se ut som en slags genmutert blanding av husfluer og Michael Jackson - til avslutningen, «The Fox», som stor finale med laserlysshow, maskerte dansere og fuskepelskåper, er «Ylvis i Spektrum» en oppvisning i ekstravagant artisteri og hemningsløs underholdning.

Påkostet

I presentasjonen av brødrene Bård og Vegard Ylvisåkers største hits er det ikke spart på noe. Her er dansere, heiagjengledere, korister, flere ulike kor, ett av dem med kjendiser, sjumannsband og til og med ei dame som gjør rytmisk sportsgymnastikk. Her er fyrverkeri og pyroteknikk, røykshow, stadige kostyme- og rekvisittskifter, grafikk og videoanimasjon, samt strømmede sangtekster som fungerer dels som karaokeoppfordring, dels som verktøy for å sikre at publikum får med seg de tekstlige poengene. Og ennå kunne langt, langt mer ha vært nevnt. Det hele er presentert mer enn corny nok til at det ikke blir pretensiøst. «Ylvis i Spektrum» er snarere en parodi på selvhøytidelighet og pretensjoner, som en oppfordring til å le av de artister som fulle av seg selv framfører tekster sammensatt av selvfølgeligheter - og av de navlenære i-landsproblemer som til enhver tid måtte plage oss i publikum. Den typiske Ylvis-blandingen av inderlig seriøs framføringsstil, sjangerblandet melodi bygd opp av ulike velkjente populærmusikalske grep og tøysete tekst sørger for det.

Suksessparade

Sjangeren er komikonsertens, og referansene er like gjerne musikalske som fysiske eller verbale. De musikalske arrangementene er forstørret for å passe Spektrum-dimensjonene og et liveband på sju, pluss fire backup-syngende korister, i tillegg til Ylvis-brødrene selv og deres utvalgte gjesteartister, men Youtube-favorittene fra TV-showet er med: «Pressure», «Jeg heter Finn», «Work It», Calle Hellevang-Larsens «Air Horn Classics», «Massachusetts», «The Cabin», «Someone Like Me», «Janym», «Sammen finner vi frem», «Stonehenge», «Egeland» og altså, til slutt, «The Fox». Innrammingene er ofte nye, for eksempel når Averøyas skiltmangel dokumenteres gjennom gravalvorlig Brennpunkt-harselas før sangen «Sammen finner vi frem» starter, men ofte er det egne musikkvideoer det vises til også i de sceniske løsningene, og lite er helt og holdent nyskrevet. Interiørtrender-møter-heavy metal-innslaget «Shabby Chic» var nytt for undertegnede - og jeg tror også for resten av publikum - det samme var en (ikke veldig nyskapende) Wham-hyllest med Magnus Devold som gjesteartist på althorn, samt en anatomisk orientert elektro/synthpop-framføring kalt «Tissemannen», sannsynligvis med opprinnelse i brødrenes skoledager.

Gjester

Gladvold er her også. Korguttnummeret fra sceneshowet «Ylvis 4» er inkludert i en tilstrekkelig brutal utgave til at skolegutten noen seter fra meg, anslagsvis åtte år, får behov for å se vekk så lenge som det varer, og Nationaltheatrets Kjersti Botn Sandal får demonstrert noen av sine scenekampferdigheter, i sin gjesteopptreden i «Someone Like Me», blandingen av musikalmyk kjærlighetsballade (á la noe Claude-Michel Schönberg kunne ha skrevet) og dubstep (veldig langt fra miserabelt). Samarbeidspartnerne Calle Hellevang-Larsen og Magnus Devold er som allerede nevnt blant gjestene. Gjest er også lillebror Bjarte Ylvisåker, som stiger opp fra scenegulvet og avleverer et solonummer, syngende på tekstlinjer som «I was never asked to join them» og «I will never be a star», og Einar Lunde, Åge Sten Nilsen, Gaute Grøtta Grav og Hanne Sørvaag (alle på «Sammen», med flere). Noen av oss savnet Bernhard Ramstad («Joff-tchoff-tchoffo-tchoffo-tchoff»), og vi kunne nok også ha ønsket oss noe mer nyskrevet materiale - men det Ylvis ga oss, var mer enn tilstrekkelig til å skape feststemning i et fullsatt Spektrum.

Showet fant sted 28.02.2014.

September 2009: 20 Teddy uten filter

«20 Teddy uten filter» av Ragnar Olsen, Sverre Kjelsberg og Iren Reppen, Hålogaland Teater. Med: Sverre Kjelsberg, Maria Haukaas Storeng, Ida Holten Worsøe m.fl. Regi: Iren Reppen. Musikalsk ledelse: Bjørn Simen Lund. Oppstykket Kjelsberg-hyllest.
TERNING: TRE

Flat feiring

«20 Teddy uten filter» er en påkostet storsatsning, og den er forunderlig lite ambisiøs.

KONSERTTEATER: Et ti personer sterkt strengeorkester. Et femmannsband. Seks syngende skuespillere, en poserende sanger, samt Sverre Kjelsberg selv. «20 Teddy uten filter» burde kunne leve opp til en merkelapp som storsatsning. Men teksten har Hålogaland Teater glemt å arbeide med, og resultatet virker sørgelig underutviklet.
MUSIKALSK VELLYD
De musikalske arrangementene er gjennomarbeidede, helhetlige og udelt vellykkede. Bjørn Simen Lund har gjort en kjempejobb i å samordne band og orkester. Hele veien understrekes både det rocka og det melodiske i låtmaterialet, og som musikalsk hitparade er «20 Teddy» imponerende.
Som forestilling på et landsdelteaters hovedscene mangler den mye. Hålogaland Teater kaller det for «konsertteater», og i det ligger en advarsel: Forvent ikke all verden av det teatrale. Men her bør man dessverre ikke forvente noe som helst. Teksten er så flat at skuespillerne ikke kan framstå som annet enn endimensjonale figurer, fragment for fragment.
BILLIGE POENGER
Sverre Kjelsberg har vært rockestjerne og ungpikeidol, visesanger og politisk aktivist, teaterkomponist og HT-veteran, ja, til og med supportersangskriver. Musikalsk kommer alt dette fram. Tekstlig har ikke Hålogaland Teater forsøkt å rekonstruere verken hans liv i musikken eller den kontekst sangene er skrevet i. Vi får høre låtene, men blir ikke kjent med historiene rundt dem og bak dem. Mannen selv står på scenen, men vi blir ikke kjent med ham heller. Mulighetene skusles bort, til fordel for sketsjlignende sekvenser med billige poenger, og slik blir «20 Teddy» bare halve den hyllest den kunne ha vært.

Premiere var på Hålogaland Teater 16.09.09.