Monday, May 15, 2017

April 2017: Fyrsten



«Fyrsten - Machiavelli-variasjoner». Nationaltheatret. Av: Tore Vagn Lid etter Niccolò Machiavelli, musikk av Tore Vagn Lid og Tomas Nilsson. Med: Anders Mordal, Hanne Skille Reitan, Ingjerd Egeberg, Tomas Nilsson og Marita Kjetland Rabben. Regi: Tore Vagn Lid.
KOMMENTAR: Filosofifragmenter som refleksjonsopplevelse.
TERNING: FEM

Å dyrke makt

Tore Vagn Lid har skapt et veksthus for maktstrategisk tanke.

TEATER: Malersalen er omgjort til drivhus. Det er en metafor med flere betydninger. Drivhuset er et rom i skjermet isolasjon, et sted for beskyttelse og omsorg for skjøre vekster, men det er også en forpost og et utviklingslaboratorium for slikt som skal vinne styrke til å møte elementene. Det er dessuten en forbindelse til Machiavelli, som var svært opptatt av plantestell.
Dueslag
Publikum sitter i tribuner på tre sider av spilleflaten. I hjørnene står musikkinstrumenter, plantestativer og et mindre drivhus (i størrelse som dem privatpersoner kan ha i hagene sine). I sentrum, to badekar, og i ett av dem står et minidrivhus som også er akvarium, formet som Nationaltheatret. Langs den fjerde veggen står en flate som brukes til projeksjoner, et lesebord med forstørrelsesapparat og prosjektor. Ikke at dette på noen måte er fjerdeveggsteater i begrepets vanlige betydning. «Fyrsten» er snarere et opplevelseskonsept for formidling av ideer, der aktørene beveger seg mellom oppgavene forteller-formidler, vertskap, gartnere og dueslageiere.
Dette spesifikke drivhuset er nemlig også et dueslag. Aktørene mottar en brevdue med Machiavellis italienske «Fyrsten»-tekst, og de sender egne brevduer med Machiavelli-sitater til norske politikere. De forsøker ikke å koble ordene opp mot definerte saker eller situasjoner, det er generelle betraktninger om maktstrategier det er snakk om. Svarene fra politikerne, når de mot slutten kommer, blir noe av et antiklimaks.
Å dyrke og undersøke
Machiavellis maktfilosofiske skrift er grunnlaget for «Fyrsten - Machiavelli-variasjonene», men prosjektet stiller seg, som tittelen antyder, nokså fritt til materialet, med en blanding av sitater fra, parafraser over og betraktninger om verket, koblet med praktisk hagestell og dueslagsdrift der ledelsesideene ligger som en slags forhåndsvarslet undertekst, samt prosjekterte gjengivelser fra prøveprosessen og en imøtekommende vertskapsrolle overfor publikum, også disse, med forbindelser til grunnteksten. Prosjektet er rikt på momenter som hver for seg hadde fortjent dypere analyse enn denne anmeldelsen har rom for.
Tempoet er rolig. Det tar tid å dyrke fram planter, å dyrke fram teater og å dyrke fram makt. Musikalsk forsterkes Italia-referansene, samt militærmotiver. Sitatene som gjengis fra «Fyrsten» - muntlig og projisert skriftlig - består av avsnitt, korte nok til at tilskueren blir i stand til å forholde seg til dem som enkeltideer, pedagogisk utporsjonert slik at en rekker å tenke igjennom dem, kanskje også ta stilling til dem. Språklig er utgangspunktet Jon Bingens norskoversettelse, med tilleggsforståelse fra Friedrich von Oppeln-Bronikowskis tyske, oppdatert og gitt modernisert flyt, med noen nyanseendringer (som når «vennskap» blir til «kjærlighet»), av Lid.

Et praktisk tips: Ved start er temperaturen i rommet høy. Utover i forløpet kjøles lokalet ned. Å kle seg i flere lag kan være lurt.

Premieren var på Nationaltheatret 28. april 2017.

April 2017: Engler over Møhlenpris



«Engler over Møhlenpris». Den Nationale Scene. Av: Bjørn Willberg Andersen. Med: Bjørn Willberg Andersen, Kristian Berg Jåtten, Katrine Dale, Gerald Pettersen, Lykke Kristine Moen, Håkon Moe, Sverre Røssummoen, Sissel Ingri Tank-Nielsen, Lina Taule Fjørtoft. Regi: Bjørn Ravn Carlsen.
KOMMENTAR: Livsfaser side ved side.
TERNING: FEM

Nært og svært

Møhlenprisenglene gir et stemningsfylt innblikk i fellesrom og i egne rom.

MUSIKKTEATER: I en gård i en gate i en by som heter Bergen bor Bjørn Willberg Andersen. Det har han gjort i mer enn femti år. Nå har han skrevet teatertekst og melodier fra gården sin, i bydelen Møhlenpris, og han spiller selv rollen som gårdens vaktmester, en allestedsnærværende, nær allvitende observatør. Det er altså snakk om en spesifikk bygård, men det kunne vært mange bygårder, i Bergen og annetsteds.
Ordinært og ekstraordinært
I oppgangen, og i leilighetene den leder til, lever vanlige mennesker vanlige og samtidig ekstraordinære liv. De befinner seg i ulike livsfaser. I kostymer og rekvisitter knyttes de opp mot forskjellige tiår fra Andersens liv, med start i 1950-tallet - han er født i 1959 - og fortsettelse fram til i dag. Alle har de sine vansker, sine håp og sine drømmer. Noen av drømmene er allerede knuste, noen går i oppfyllelse, noen gis opp. Personene lever dessuten, konkret og metaforisk, simultant i en nåtid og i ulike faser av sin fortid, kanskje også framtid. Sentrale livshendelser, begynnelser og avslutninger, pardannelser og brudd, sykdom og sorg, graviditet og alderdom, settes opp mot langvarige kriser, som alkoholisme og hjemmevold, og mot hverdagslige, gjentatte rutiner, sikringer som går, trapper som må vaskes, fester som skal feires, handleposer som skal bæres.
På denne måten blir «Engler over Møhlenpris» både en tidsreise gjennom faser og et tverrsnitt av et nå. På begge plan er forestillingen en stemningsfylt, nær og følsomt skildret anerkjennelse av livets epoker.
Skiller og forbinder
Sangene, i tekst og toner, både forbinder og skiller bygårdens beboere. Temaer som gjentas og temaer som byttes ut viser hvor mye disse menneskene har felles, og hvor mye de ikke deler. Også i sangene ligger tidsmarkører fra de ulike tiårene, igjen, både en løsrivelse fra og en forankring i tid som går. Hva som skiller og hva som samler folk er også tematisk et gjennomgangsmotiv i «Engler over Møhlenpris»: Hvor godt naboene egentlig kjenner hverandre, hva de ser og hva de later som de ikke ser.
I Bård Lie Thorbjørnsens scenografi består bygården av ett stort fellesrom på gulvplan, et rom som har rollen som ulike rom i ulike leiligheter, omgitt av trapper, avsatser og dører til de enkelte leilighetene. Skifter av tekstiler og møbler signaliserer skifter i tid og sted.

Premieren var på Den Nationale Scene 28. april. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven dagen før.

April 2017: Traitor



«Traitor». Teatret Vårt og Pilot Theatre. Av: Esther Richardson, Cecilie Lundsholt og Richard Hurford. Med: Line Brå Johansen, Kevin Mbugua, Thale Tornes og Jonas Delerud. Regi: Esther Richardson og Cecilie Lundsholt.
KOMMENTAR: Spionlek med alvorlig bunn.
TERNING: FEM

Tillitsdilemma

En rebus med reelle, om omtrentlige, samfunnsspørsmål.

TEATER: «Stol ikke på noen», heter det, i oppfordringen «Traitor»-tilskuerne får før start. Det lyder greit i teorien, men det gjøres umulig i praksis. I «Traitor» må tilskuerne - for det meste ungdomsskoleelever - adlyde instruksjoner fra fire personer som alle kan være upålitelige fortellere. Vi vet at de kan lyve for oss, men vi er uansett nødt til å la oss lede. Hvis ikke får vi ikke tilgang på den informasjonen som kan la oss forstå sammenhengene.
Leter etter Emma
Emma, som spilles av Line Brå Johansen, er en datakyndig 17-åring som har brutt seg inn på sin mors datamaskin, og hun har kopiert hemmelige filer. Mor Diane, spilt av Thale Tornes, er PST-agent, og dermed enten nasjonal beskytter eller skummel overvåker, alt ettersom hvordan en ser det. Nå leter hun etter datteren, som befinner seg ett eller annet sted i bygget vi også er i. Lete gjør også vaktmesteren Jason, som privat er dataaktivist eller kanskje til og med terrorist med nettnavn Vero (Kevin Mbugua) og en rengjører som for alt vi vet også kan ha hemmelige motiver (Jonas Digerud).
Hvem skal vi tro mest på, hacktivist, overvåker, varsler? På hver sin måte er alle konspirasjonsteoretikere, og de forsøker alle, hver på sine måter, å overbevise oss om at de er til å lite på. Samtidig kan vi ikke tro på dem alle, for det de sier og det de gjør, setter dem i konflikter med hverandre.
Informasjonsjakt
I et interaktivt, datastøttet rebusløp føres publikum gjennom ganger og heiser, opp og ned trapper, gjennom tekniske rom, bibliotek, datarom og lagre. Vi er på jakt etter trygghet og sannhet, eller i alle fall en midlertidig trygghet, og den fortelling som ligger nærmest sannheten. Samtidig er en pistol borte, og hvem som har den vet vi ikke.
Forflytningene bygger opp spenning og tempo, og fungerer dessuten som forklaring for at informasjonen må deles ut i stykker og biter. Filmbilder, lydopptak, dokumenter og gjenstander i en bil gir andre, noen ganger alternative, innsikter, og gjør også tilskuerne til (frivillige eller ufrivillige) overvåkere og etterforskere. Enkeltreplikker røper mye om dem som ytrer dem, som når Diane, også kjent som Elisabeth, sier til tenåringer som er yngre enn Emma at «Emma er bare et barn. Hun skjønner ikke alvoret i dette». Noen andre replikker, som i sluttscenens debatt, blir vel enkle og slagordaktige. Her reduseres kompleksiteten i spørsmålene.
Prinsipper
Det er de prinsipielle spørsmålene som er oppe til diskusjon i «Traitor», og ved forestillingens slutt konfronteres hovedsynene, og det arrangeres avstemming, der publikum avgjør om Vero eller Diane skal få minnepinnen med filene.
Om vi, tilskuerne, bør endre våre egne vaner, på nett, med mobil, eller i det offentlige rom, blir det ikke tid til å ta opp. Men kanskje gjør «Traitor» likevel både tenårings- og voksentilskuere mer klar over hvor lett hjelpemidlene vi bruker kan bli brukt mot oss, både av mennesker og institusjoner vi stoler på og ikke.

Premieren var på Teatret Vårt 21. april 2017. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 25. april.