April 2017: Traitor

«Traitor». Teatret Vårt og Pilot Theatre. Av: Esther Richardson, Cecilie Lundsholt og Richard Hurford. Med: Line Brå Johansen, Kevin Mbugua, Thale Tornes og Jonas Delerud. Regi: Esther Richardson og Cecilie Lundsholt.

KOMMENTAR: Spionlek med alvorlig bunn.

TERNING: FEM

Tillitsdilemma

En rebus med reelle, om omtrentlige, samfunnsspørsmål.

TEATER: «Stol ikke på noen», heter det, i oppfordringen «Traitor»-tilskuerne får før start. Det lyder greit i teorien, men det gjøres umulig i praksis. I «Traitor» må tilskuerne - for det meste ungdomsskoleelever - adlyde instruksjoner fra fire personer som alle kan være upålitelige fortellere. Vi vet at de kan lyve for oss, men vi er uansett nødt til å la oss lede. Hvis ikke får vi ikke tilgang på den informasjonen som kan la oss forstå sammenhengene.

Leter etter Emma

Emma, som spilles av Line Brå Johansen, er en datakyndig 17-åring som har brutt seg inn på sin mors datamaskin, og hun har kopiert hemmelige filer. Mor Diane, spilt av Thale Tornes, er PST-agent, og dermed enten nasjonal beskytter eller skummel overvåker, alt ettersom hvordan en ser det. Nå leter hun etter datteren, som befinner seg ett eller annet sted i bygget vi også er i. Lete gjør også vaktmesteren Jason, som privat er dataaktivist eller kanskje til og med terrorist med nettnavn Vero (Kevin Mbugua) og en rengjører som for alt vi vet også kan ha hemmelige motiver (Jonas Digerud).

Hvem skal vi tro mest på, hacktivist, overvåker, varsler? På hver sin måte er alle konspirasjonsteoretikere, og de forsøker alle, hver på sine måter, å overbevise oss om at de er til å lite på. Samtidig kan vi ikke tro på dem alle, for det de sier og det de gjør, setter dem i konflikter med hverandre.

Informasjonsjakt

I et interaktivt, datastøttet rebusløp føres publikum gjennom ganger og heiser, opp og ned trapper, gjennom tekniske rom, bibliotek, datarom og lagre. Vi er på jakt etter trygghet og sannhet, eller i alle fall en midlertidig trygghet, og den fortelling som ligger nærmest sannheten. Samtidig er en pistol borte, og hvem som har den vet vi ikke.

Forflytningene bygger opp spenning og tempo, og fungerer dessuten som forklaring for at informasjonen må deles ut i stykker og biter. Filmbilder, lydopptak, dokumenter og gjenstander i en bil gir andre, noen ganger alternative, innsikter, og gjør også tilskuerne til (frivillige eller ufrivillige) overvåkere og etterforskere. Enkeltreplikker røper mye om dem som ytrer dem, som når Diane, også kjent som Elisabeth, sier til tenåringer som er yngre enn Emma at «Emma er bare et barn. Hun skjønner ikke alvoret i dette». Noen andre replikker, som i sluttscenens debatt, blir vel enkle og slagordaktige. Her reduseres kompleksiteten i spørsmålene.

Prinsipper

Det er de prinsipielle spørsmålene som er oppe til diskusjon i «Traitor», og ved forestillingens slutt konfronteres hovedsynene, og det arrangeres avstemming, der publikum avgjør om Vero eller Diane skal få minnepinnen med filene.

Om vi, tilskuerne, bør endre våre egne vaner, på nett, med mobil, eller i det offentlige rom, blir det ikke tid til å ta opp. Men kanskje gjør «Traitor» likevel både tenårings- og voksentilskuere mer klar over hvor lett hjelpemidlene vi bruker kan bli brukt mot oss, både av mennesker og institusjoner vi stoler på og ikke.

Premieren var på Teatret Vårt 21. april 2017. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 25. april.

Mai 2016: Labyrint

«Labyrint». Teatret Vårt, Arbeideren i Ålesund. Av, med og regi: Hilde Brinchmann.

KOMMENTAR: Mysterier lokker.

TERNING: FEM

I «Labyrint» på Teatret Vårt får tilskueren rollen som oppdager.

Gleden ved gåter.

TEATER: Professor Elisabeth Brix (Hilde Brinchmann) er forsvunnet. Hennes assistenter (elever fra dramalinja på Fagerlia videregående skole) trenger publikums hjelp for å finne henne. En etter en sendes tilskuerne inn i labyrinten, som er bygd som en koloss av en kloss midt i visningsrommet i Arbeideren i Ålesund.

Oppdagerrolle

Hvilke dører åpnes? Hvilke gåter løses? Hvilke mysterier forblir mysterier? Det skal ikke røpes her. Det ville redusere moroa for dem som senere skal inn. I stedet kan vi si det slik, at selv om «Labyrint» bruker moderne teknologi, er det tiltrekningskraften fra de gode gamle mytologiske mysterier som ligger under. Dette er omsluttende teater - det som briter og amerikanere kaller «immersive» - med virtuelle verktøy. Ved start undersøker tilskueren spor på professorens feltkontor, i et telt der de fleste gjenstander stammer fra tiden før datamaskinene og det meste har en viss sepiafarget patina, før ører dekkes av høretelefoner og øyne av skjermhjelm, og vi ser våre omgivelser forandre seg mens vi hører professorens oppsummering fra før hun forsvant. Så sendes vi altså inn i labyrinten selv, gjennom dører og trange korridorer, opp og ned stiger, gjennom rom - noen av dem med ny lytting over høretelefoner, ny kikking i skjermhjelm, de fleste uten. Slik gis tilskueren rollen som oppdager, en slags Indiana Jones mellom gammel mytologi og ny teknologi. Blant virkemidlene er en håndholdt lykt, en magisk rød rubin og en svimlende stjernehimmel. Noen av løsningene kan virke noe hjemmesnekrede, men også det har sin sjarm.

Subjektive spor

Det ligger i det omsluttende teatrets egenart at en ikke kan vite sikkert om det en selv opplever er det samme som andre opplever. En ting er det at teaterformen oppfordrer til subjektiv diktning, i det at en selv må fylle ut tomrommene i fortellingen. Mange rom er mennesketomme. De gjenstander og symboler som måtte befinne seg der fungerer som spor, som antyder hva som har skjedd og hva som kan komme til å skje. En annen ting er den nær uunngåelige undringen på om en faktisk har fått med seg alt, eller om noe er oversett, forbigått. I «Labyrint» minkes faren for snarveier gjennom at noen av dørene er fysisk avlåst, men helt eliminert er den ikke. Denne uvissheten er i seg selv en gåte, og kan i seg selv gi lyst til å oppleve «Labyrint» igjen.

Premieren var på Teatret Vårt i Ålesund 29. mai 2016.

Mai 2016: Stormen

«Stormen». Haugesund Teater på Vibrandsøy/Nylandshuset. Av William Shakespeare i en versjon av Eirik Fauske. Med: Ole Christian Gullvåg, Sjur Marqvardsen, Madalena Sousa Helly-Hansen, Erik Bauck Bårdstu, Janna Kari Kvinnesland, Rikke Westerlund Lie. Regi: Erlend Samnøen.

KOMMENTAR: Åndelig og konkret.

TERNING: FEM

Med sjel og kropp

Haugesund Teaters «Stormen» har kontroll både på det fysiske og det åndelige.

TEATER: Hva er det stoff som drømmer lages av? Vi, sier Shakespeare. Vi, sier Fauske. Vi mennesker er drømmers opphav. Men hva drømmer vi om? «Stormen» har svaret på det også: Om kjærlighet, frihet, velstand, makt, revansj. Prospero drømmer om kontroll: Å kontrollere åndelige krefter, å kontrollere fysiske krefter. Å kontrollere andre mennesker.

Kontroll

Han har ikke alltid hatt kontroll, Prospero. Han var hertug, men ble styrtet av sin bror. Sammen med sin tre år gamle datter ble han fordrevet. De ble satt ut i en liten båt på åpent hav. De drev i dager og i netter, før de kom fram til en øy der det bare var to andre vesener enn dem. En luftånd, Ariel, og et jordvesen, Caliban. Når «Stormen» begynner har mange år gått. I sitt eget lille rike hersker Prospero allmektig. Han, som på Haugesund Teater spilles med sinnrik forståelse av Ole Christian Gullvåg, kontrollerer Ariel (Sjur Marqvardsen) og Caliban (Janna Kari Kvinnesland), så vel som naturkreftene. Langt på vei kontrollerer han også datteren Miranda (Rikke Westerlund Lie), skjønt hans kjærlighet til henne er så sterk at en også kan si at den kontrollerer ham. En dag får han sjansen til å hevne seg på dem som svek ham. Men muligheten for hevn er også en mulighet for forsoning. Eirik Fauskes oppdatering av Shakespeare er tro mot originalens innhold, og viser også forståelse for Shakespeares ideer om form. Den forener det luftig poetiske, det filosofiske, og det jordisk konkrete, det kroppslige. Samtidig er den, i språk, stilnivå og referanser, en tekst for i dag. Den rydder i temaer og synliggjør hvor sentralt nettopp spørsmålene om kontroll er i handlingen. Å tilkjempe seg kontroll, å miste kontroll, å gi fra seg kontroll. Hvordan man bruker kontroll, hva man vil oppnå med kontroll.

Balanse

Erlend Samnøen setter «Stormen» i scene med bevisst balanse mellom det fysisk påviselige og det mer udefinerbart åndelige, de store filosofiske spørsmålene og de praktiske dilemmaene. Han har instruert sine skuespillere i fysisk presist, rikt formidlende kroppsspråk. Med ett unntak (Lie) spiller alle skuespillerne to roller hver. Det løses med sikker timing i raske skift. Hvilken rolle som spilles når framgår tydelig gjennom ulike sett med kroppsspråk og ansiktsbruk, og med sterkt kontrasterende kostymer, designet av Signe Becker, som også har skapt billedvekkende naturinstallasjoner i landskapet på Vibrandsøy. Innendørs og utendørs har hun brukt silkelignende tekstilformasjoner som kan dra tankene til skipsseil. På det mest hektiske hjelpes skiftene også av kløktig lyssetting (lysdesign av Jesper Kongshaug). Magnus Børmarks musikk fargelegger skikkelsenes følelsesbakgrunn og understreker dynamikken i de enkelte situasjonene.

Oppsetningen spilles dels utendørs, dels i et gammelt, nyrestaurert pakkhus, Nylandshuset. I sistnevnte er der kaldt, så også på godværsdager anbefales publikum å kle seg godt.

Premieren fant sted i Haugesund 26. mai.