April 2017: Fyrsten

«Fyrsten - Machiavelli-variasjoner». Nationaltheatret. Av: Tore Vagn Lid etter Niccolò Machiavelli, musikk av Tore Vagn Lid og Tomas Nilsson. Med: Anders Mordal, Hanne Skille Reitan, Ingjerd Egeberg, Tomas Nilsson og Marita Kjetland Rabben. Regi: Tore Vagn Lid.

KOMMENTAR: Filosofifragmenter som refleksjonsopplevelse.

TERNING: FEM

Å dyrke makt

Tore Vagn Lid har skapt et veksthus for maktstrategisk tanke.

TEATER: Malersalen er omgjort til drivhus. Det er en metafor med flere betydninger. Drivhuset er et rom i skjermet isolasjon, et sted for beskyttelse og omsorg for skjøre vekster, men det er også en forpost og et utviklingslaboratorium for slikt som skal vinne styrke til å møte elementene. Det er dessuten en forbindelse til Machiavelli, som var svært opptatt av plantestell.

Dueslag

Publikum sitter i tribuner på tre sider av spilleflaten. I hjørnene står musikkinstrumenter, plantestativer og et mindre drivhus (i størrelse som dem privatpersoner kan ha i hagene sine). I sentrum, to badekar, og i ett av dem står et minidrivhus som også er akvarium, formet som Nationaltheatret. Langs den fjerde veggen står en flate som brukes til projeksjoner, et lesebord med forstørrelsesapparat og prosjektor. Ikke at dette på noen måte er fjerdeveggsteater i begrepets vanlige betydning. «Fyrsten» er snarere et opplevelseskonsept for formidling av ideer, der aktørene beveger seg mellom oppgavene forteller-formidler, vertskap, gartnere og dueslageiere.

Dette spesifikke drivhuset er nemlig også et dueslag. Aktørene mottar en brevdue med Machiavellis italienske «Fyrsten»-tekst, og de sender egne brevduer med Machiavelli-sitater til norske politikere. De forsøker ikke å koble ordene opp mot definerte saker eller situasjoner, det er generelle betraktninger om maktstrategier det er snakk om. Svarene fra politikerne, når de mot slutten kommer, blir noe av et antiklimaks.

Å dyrke og undersøke

Machiavellis maktfilosofiske skrift er grunnlaget for «Fyrsten - Machiavelli-variasjonene», men prosjektet stiller seg, som tittelen antyder, nokså fritt til materialet, med en blanding av sitater fra, parafraser over og betraktninger om verket, koblet med praktisk hagestell og dueslagsdrift der ledelsesideene ligger som en slags forhåndsvarslet undertekst, samt prosjekterte gjengivelser fra prøveprosessen og en imøtekommende vertskapsrolle overfor publikum, også disse, med forbindelser til grunnteksten. Prosjektet er rikt på momenter som hver for seg hadde fortjent dypere analyse enn denne anmeldelsen har rom for.

Tempoet er rolig. Det tar tid å dyrke fram planter, å dyrke fram teater og å dyrke fram makt. Musikalsk forsterkes Italia-referansene, samt militærmotiver. Sitatene som gjengis fra «Fyrsten» - muntlig og projisert skriftlig - består av avsnitt, korte nok til at tilskueren blir i stand til å forholde seg til dem som enkeltideer, pedagogisk utporsjonert slik at en rekker å tenke igjennom dem, kanskje også ta stilling til dem. Språklig er utgangspunktet Jon Bingens norskoversettelse, med tilleggsforståelse fra Friedrich von Oppeln-Bronikowskis tyske, oppdatert og gitt modernisert flyt, med noen nyanseendringer (som når «vennskap» blir til «kjærlighet»), av Lid.

Et praktisk tips: Ved start er temperaturen i rommet høy. Utover i forløpet kjøles lokalet ned. Å kle seg i flere lag kan være lurt.

Premieren var på Nationaltheatret 28. april 2017.

April 2017: Traitor

«Traitor». Teatret Vårt og Pilot Theatre. Av: Esther Richardson, Cecilie Lundsholt og Richard Hurford. Med: Line Brå Johansen, Kevin Mbugua, Thale Tornes og Jonas Delerud. Regi: Esther Richardson og Cecilie Lundsholt.

KOMMENTAR: Spionlek med alvorlig bunn.

TERNING: FEM

Tillitsdilemma

En rebus med reelle, om omtrentlige, samfunnsspørsmål.

TEATER: «Stol ikke på noen», heter det, i oppfordringen «Traitor»-tilskuerne får før start. Det lyder greit i teorien, men det gjøres umulig i praksis. I «Traitor» må tilskuerne - for det meste ungdomsskoleelever - adlyde instruksjoner fra fire personer som alle kan være upålitelige fortellere. Vi vet at de kan lyve for oss, men vi er uansett nødt til å la oss lede. Hvis ikke får vi ikke tilgang på den informasjonen som kan la oss forstå sammenhengene.

Leter etter Emma

Emma, som spilles av Line Brå Johansen, er en datakyndig 17-åring som har brutt seg inn på sin mors datamaskin, og hun har kopiert hemmelige filer. Mor Diane, spilt av Thale Tornes, er PST-agent, og dermed enten nasjonal beskytter eller skummel overvåker, alt ettersom hvordan en ser det. Nå leter hun etter datteren, som befinner seg ett eller annet sted i bygget vi også er i. Lete gjør også vaktmesteren Jason, som privat er dataaktivist eller kanskje til og med terrorist med nettnavn Vero (Kevin Mbugua) og en rengjører som for alt vi vet også kan ha hemmelige motiver (Jonas Digerud).

Hvem skal vi tro mest på, hacktivist, overvåker, varsler? På hver sin måte er alle konspirasjonsteoretikere, og de forsøker alle, hver på sine måter, å overbevise oss om at de er til å lite på. Samtidig kan vi ikke tro på dem alle, for det de sier og det de gjør, setter dem i konflikter med hverandre.

Informasjonsjakt

I et interaktivt, datastøttet rebusløp føres publikum gjennom ganger og heiser, opp og ned trapper, gjennom tekniske rom, bibliotek, datarom og lagre. Vi er på jakt etter trygghet og sannhet, eller i alle fall en midlertidig trygghet, og den fortelling som ligger nærmest sannheten. Samtidig er en pistol borte, og hvem som har den vet vi ikke.

Forflytningene bygger opp spenning og tempo, og fungerer dessuten som forklaring for at informasjonen må deles ut i stykker og biter. Filmbilder, lydopptak, dokumenter og gjenstander i en bil gir andre, noen ganger alternative, innsikter, og gjør også tilskuerne til (frivillige eller ufrivillige) overvåkere og etterforskere. Enkeltreplikker røper mye om dem som ytrer dem, som når Diane, også kjent som Elisabeth, sier til tenåringer som er yngre enn Emma at «Emma er bare et barn. Hun skjønner ikke alvoret i dette». Noen andre replikker, som i sluttscenens debatt, blir vel enkle og slagordaktige. Her reduseres kompleksiteten i spørsmålene.

Prinsipper

Det er de prinsipielle spørsmålene som er oppe til diskusjon i «Traitor», og ved forestillingens slutt konfronteres hovedsynene, og det arrangeres avstemming, der publikum avgjør om Vero eller Diane skal få minnepinnen med filene.

Om vi, tilskuerne, bør endre våre egne vaner, på nett, med mobil, eller i det offentlige rom, blir det ikke tid til å ta opp. Men kanskje gjør «Traitor» likevel både tenårings- og voksentilskuere mer klar over hvor lett hjelpemidlene vi bruker kan bli brukt mot oss, både av mennesker og institusjoner vi stoler på og ikke.

Premieren var på Teatret Vårt 21. april 2017. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 25. april.

Mai 2016: Labyrint

«Labyrint». Teatret Vårt, Arbeideren i Ålesund. Av, med og regi: Hilde Brinchmann.

KOMMENTAR: Mysterier lokker.

TERNING: FEM

I «Labyrint» på Teatret Vårt får tilskueren rollen som oppdager.

Gleden ved gåter.

TEATER: Professor Elisabeth Brix (Hilde Brinchmann) er forsvunnet. Hennes assistenter (elever fra dramalinja på Fagerlia videregående skole) trenger publikums hjelp for å finne henne. En etter en sendes tilskuerne inn i labyrinten, som er bygd som en koloss av en kloss midt i visningsrommet i Arbeideren i Ålesund.

Oppdagerrolle

Hvilke dører åpnes? Hvilke gåter løses? Hvilke mysterier forblir mysterier? Det skal ikke røpes her. Det ville redusere moroa for dem som senere skal inn. I stedet kan vi si det slik, at selv om «Labyrint» bruker moderne teknologi, er det tiltrekningskraften fra de gode gamle mytologiske mysterier som ligger under. Dette er omsluttende teater - det som briter og amerikanere kaller «immersive» - med virtuelle verktøy. Ved start undersøker tilskueren spor på professorens feltkontor, i et telt der de fleste gjenstander stammer fra tiden før datamaskinene og det meste har en viss sepiafarget patina, før ører dekkes av høretelefoner og øyne av skjermhjelm, og vi ser våre omgivelser forandre seg mens vi hører professorens oppsummering fra før hun forsvant. Så sendes vi altså inn i labyrinten selv, gjennom dører og trange korridorer, opp og ned stiger, gjennom rom - noen av dem med ny lytting over høretelefoner, ny kikking i skjermhjelm, de fleste uten. Slik gis tilskueren rollen som oppdager, en slags Indiana Jones mellom gammel mytologi og ny teknologi. Blant virkemidlene er en håndholdt lykt, en magisk rød rubin og en svimlende stjernehimmel. Noen av løsningene kan virke noe hjemmesnekrede, men også det har sin sjarm.

Subjektive spor

Det ligger i det omsluttende teatrets egenart at en ikke kan vite sikkert om det en selv opplever er det samme som andre opplever. En ting er det at teaterformen oppfordrer til subjektiv diktning, i det at en selv må fylle ut tomrommene i fortellingen. Mange rom er mennesketomme. De gjenstander og symboler som måtte befinne seg der fungerer som spor, som antyder hva som har skjedd og hva som kan komme til å skje. En annen ting er den nær uunngåelige undringen på om en faktisk har fått med seg alt, eller om noe er oversett, forbigått. I «Labyrint» minkes faren for snarveier gjennom at noen av dørene er fysisk avlåst, men helt eliminert er den ikke. Denne uvissheten er i seg selv en gåte, og kan i seg selv gi lyst til å oppleve «Labyrint» igjen.

Premieren var på Teatret Vårt i Ålesund 29. mai 2016.