April 2018: Utafor

«Utafor». Det Norske Teatret i samarbeid med Just Unity. Av: Svein Tindberg i samarbeid med ensemblet. Med: Faten Mahdi Al-Hussaini, Yousef Bartho Al-Nahi, Siri Marie Seim Sønstelie, Tor Itai Keilen, Bård Elias Nystøyl, Adanne Lin-ji Ezimoha Sætereie, Sebastian Severin Alstedt, Nicole Genove Fernandez, Vetle Kristiansen, Linde Myklebust Hodne, Kevin Haugan, Hannah Haslie Westenvik, Amisha Kumra. Regi: Svein Tindberg.

KOMMENTAR: Utenfor sett innenfra.

TERNING: SEKS

Til ungdommen, med respekt

Innertier om utenforskap

DOKUMENTARTEATER: Der finnes en usynlig, uoppnåelig normal. En normal som fjernere for noen av oss enn for andre. En normal noen stadig er blitt fortalt de ikke kan bli del av. «Utafor» gir en plattform til fire slike unge. En Utøya-overlever, Siri Sønstelie. En sjia-muslim med hijab og en sunni-muslim med Aspergers, en av dem født inn i religionen, den andre konvertitt, Faten Mahdi Al-Hussaini og Yousef Bartho Al-Nahi, sistnevnte en gang kalt Per Hansen. En jøde som pleide å holde skjult at han er jøde, Tor Itai Keilen. Rundt dem er mengden, gruppen, ni ungdommer som ikke forteller egne historier, men som gir kropper og av og til også stemmer til andre, ikke avklarte avsendere.

Risiko

«Utafor» er et prosjekt med stor fallhøyde. Det kunne ha blitt velment uinteressant, men er blitt engasjerende vellagd: Virkelighetsteater med rørende sider, morsomme sider, tankevekkende sider, overraskende sider og forventede sider, krevende sider og ømme sider. En sjelden gang er en naiv formulering beholdt, slikt som i eldre munner ville smakt av klisjé, men som i en ung en bare lyder oppriktig. Dette er altså unntak, for i all hovedsak er «Utafor» både velformet og velformulert. En tekstlig kollasj av virkelighetsbeskrivelser som til sammen utgjør en temmelig mangfoldig samfunnsbeskrivelse: Jakt etter mening, identitet og tilhørighet.

Scenespråket er mangfoldig, det også. «Utafor» er langt mer enn bare fortellerteater. Den er en fysisk vital fremstilling av det å være en av mange og det å være bare en, i koreografi av Belinda Braza. Torkel Skjærven har stått for lysdesign og scenografi. Scenografien består av en mur, med utseende som av betong. Graffiti nederst, piggtråd øverst. Som i Berlin, Mexico, Jerusalem, eller som langs t-banelinjer gjennom Oslo. Som ved et fengsel i Skien, eller, for den del, en motorvei nær Barcode.

Barneansikter

Sentrale er også seks rektangulære klosser, også de med utseende som av betong. Trolig er de lagd av isopor eller tilsvarende, for de lar seg lett flytte på, og underveis danner de forskjellige typer tilholdssteder som ungdommer uten så mange steder å gå kan kjenne igjen. En trapp, et portrom. Tidvis blir muren til skjerm for foto video, levende bilder og stille bilder, i samspill med levende fremføring. Noe av det er fiktivt, om enn virkelighetsinspirert. Noe er dokumentarisk materiale, blant annet barnebilder, av utøverne selv og av andre som de snakker om. Anders Behring Breivik er en av dem. Thom Alexander Karlsen, som ble drept som IS-kriger i Syria er en annen. Teksten er like fullt et hovedvirkemiddel: Stramt strukturerte vitnemål fra levde unge liv. Hver fortelling har dramatiske vendepunkter, møter eller hendelser som fører til viktig forandring. Innsiktene er personlige, og detaljene er talende, særegne for de enkelte fortellerne, og samtidig tidsbilder som knytter dem til oss alle.

Premieren var på Det Norske Teatret 13. april 2018.

Mars 2018: Skadeskutt

«Skadeskutt». Teatret Vårt. Av: Øystein Johansen og Kristian Lykkeslet Strømskag i samarbeid med ensemblet. Med: Lars Melsæter Rydjord og Hugo Mikal Skår. Regi: Øystein Johansen.

KOMMENTAR: Posttraumatiske puslespillbrikker.

TERNING: FIRE

Splinter fra en krig

I biter og stykker gir «Skadeskutt» innblikk i soldatlivet.

TEATER: I «Skadeskutt» er form og innhold som puslespillbrikker spredd utover et bord, ennå ikke satt sammen. Eller kanskje helst: Som puslespillbrikker som en gang hang sammen, men som nå er tatt fra hverandre igjen, eller sprengt i stykker. Dette puslespillet er tankene, minnene, følelsene og erfaringene til Ola Soldat (eller Kari, for den del). I alle fall er det mest sannsynlig slik det er.

Åpent

«Skadeskutt» er en svært åpen scenekunstopplevelse om soldaterfaringer, der spredningen er stor, men sluttresultatet likevel virker noe knapt. To unge, fysisk sterke skuespillere gir kropp til soldaten, eller soldatene, Lars Melsæter Rydjord og Hugo Mikal Skår. Om de framstiller en eller mange er ikke helt avklart, og trenger heller ikke være det, men kanskje er de en. Blant puslespillbrikkene de presenterer for publikum er i alle fall gjentakelser knyttet opp mot en spesifikk situasjon, sett fra ett jeg. Men dette jeg-et kan også være mange jeg. Det er snakk om en slagmarksituasjon flere soldater i krig har opplevd. Å møte blikket til en på den andre siden. Å vite at den andre har det samme oppdraget som en selv: Drep. Eller bli drept. Vår soldat dreper, og ser sin fiende død.

Resten av puslespillbrikkene viser opplevelser før og etterpå, og ideer før og etterpå. Ikke bare før og etter øyeblikket, men også før og etter starten på militærtjenesten, treningen, kameratskapet, utenlandsoppdraget, hjemkomsten, ettervirkningene. Traumet er ikke nødvendigvis gjort til hovedsak. Det kan tolkes som det, men også som bare en liten del av det store bildet, eller som ett mulig scenario blant flere mulige.

Erfaringsbredde

I «Skadeskutt» er noe teoretisk, oppfatninger om hvordan soldatlivet er eller kan være, noe virker erfart, oppdagelser av opplevelser som finnes under de distansert byråkratiske eufemismene («eliminere», «fredsbevarende operasjoner», «utfordringer») eller under tøffing-ordbruken («hasta la vista, baby», «ham eller meg»). Noe gjengir normer, noe normbrudd, tabu. Noe er positivt ladet, noe negativt. Noe er idealistisk, kanskje til og med naivt, noe er kritisk, skeptisk og brutalt, kanskje til og med kynisk. Mye er uttrykt kroppslig, enten som tydeliggjøring av opplevelsene, eller som metafor for dem - aggresjon, adrenalin, tempo - en videreføring og en utdypning av ordene. Øystein Johansen og hans lag har funnet fram til et fartsfylt uttrykk som kan nå både ungdom og voksne, og for skuespillerne er dette en blåmerke-jobb. Noe har element av konkurranse mellom kamerater, actionfylt lek, machooppvisning eller treningsprogram. Noe er mer voldelig. Strukturen veksler mellom lekent og problematiserende, attraktivt og avskrekkende. «Skadeskutt» generaliserer ikke og konkluderer ikke. I stedet gir den innblikk i mange mulige tanker og erfaringer, uten å si om det er mest av det ene eller andre - eller det tjuefemte eller nittisjuende, for den del.

Premieren var på Teatret Vårt i Molde 7. mars 2018.

April 2017: Traitor

«Traitor». Teatret Vårt og Pilot Theatre. Av: Esther Richardson, Cecilie Lundsholt og Richard Hurford. Med: Line Brå Johansen, Kevin Mbugua, Thale Tornes og Jonas Delerud. Regi: Esther Richardson og Cecilie Lundsholt.

KOMMENTAR: Spionlek med alvorlig bunn.

TERNING: FEM

Tillitsdilemma

En rebus med reelle, om omtrentlige, samfunnsspørsmål.

TEATER: «Stol ikke på noen», heter det, i oppfordringen «Traitor»-tilskuerne får før start. Det lyder greit i teorien, men det gjøres umulig i praksis. I «Traitor» må tilskuerne - for det meste ungdomsskoleelever - adlyde instruksjoner fra fire personer som alle kan være upålitelige fortellere. Vi vet at de kan lyve for oss, men vi er uansett nødt til å la oss lede. Hvis ikke får vi ikke tilgang på den informasjonen som kan la oss forstå sammenhengene.

Leter etter Emma

Emma, som spilles av Line Brå Johansen, er en datakyndig 17-åring som har brutt seg inn på sin mors datamaskin, og hun har kopiert hemmelige filer. Mor Diane, spilt av Thale Tornes, er PST-agent, og dermed enten nasjonal beskytter eller skummel overvåker, alt ettersom hvordan en ser det. Nå leter hun etter datteren, som befinner seg ett eller annet sted i bygget vi også er i. Lete gjør også vaktmesteren Jason, som privat er dataaktivist eller kanskje til og med terrorist med nettnavn Vero (Kevin Mbugua) og en rengjører som for alt vi vet også kan ha hemmelige motiver (Jonas Digerud).

Hvem skal vi tro mest på, hacktivist, overvåker, varsler? På hver sin måte er alle konspirasjonsteoretikere, og de forsøker alle, hver på sine måter, å overbevise oss om at de er til å lite på. Samtidig kan vi ikke tro på dem alle, for det de sier og det de gjør, setter dem i konflikter med hverandre.

Informasjonsjakt

I et interaktivt, datastøttet rebusløp føres publikum gjennom ganger og heiser, opp og ned trapper, gjennom tekniske rom, bibliotek, datarom og lagre. Vi er på jakt etter trygghet og sannhet, eller i alle fall en midlertidig trygghet, og den fortelling som ligger nærmest sannheten. Samtidig er en pistol borte, og hvem som har den vet vi ikke.

Forflytningene bygger opp spenning og tempo, og fungerer dessuten som forklaring for at informasjonen må deles ut i stykker og biter. Filmbilder, lydopptak, dokumenter og gjenstander i en bil gir andre, noen ganger alternative, innsikter, og gjør også tilskuerne til (frivillige eller ufrivillige) overvåkere og etterforskere. Enkeltreplikker røper mye om dem som ytrer dem, som når Diane, også kjent som Elisabeth, sier til tenåringer som er yngre enn Emma at «Emma er bare et barn. Hun skjønner ikke alvoret i dette». Noen andre replikker, som i sluttscenens debatt, blir vel enkle og slagordaktige. Her reduseres kompleksiteten i spørsmålene.

Prinsipper

Det er de prinsipielle spørsmålene som er oppe til diskusjon i «Traitor», og ved forestillingens slutt konfronteres hovedsynene, og det arrangeres avstemming, der publikum avgjør om Vero eller Diane skal få minnepinnen med filene.

Om vi, tilskuerne, bør endre våre egne vaner, på nett, med mobil, eller i det offentlige rom, blir det ikke tid til å ta opp. Men kanskje gjør «Traitor» likevel både tenårings- og voksentilskuere mer klar over hvor lett hjelpemidlene vi bruker kan bli brukt mot oss, både av mennesker og institusjoner vi stoler på og ikke.

Premieren var på Teatret Vårt 21. april 2017. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 25. april.