Mars 2018: Skadeskutt

«Skadeskutt». Teatret Vårt. Av: Øystein Johansen og Kristian Lykkeslet Strømskag i samarbeid med ensemblet. Med: Lars Melsæter Rydjord og Hugo Mikal Skår. Regi: Øystein Johansen.

KOMMENTAR: Posttraumatiske puslespillbrikker.

TERNING: FIRE

Splinter fra en krig

I biter og stykker gir «Skadeskutt» innblikk i soldatlivet.

TEATER: I «Skadeskutt» er form og innhold som puslespillbrikker spredd utover et bord, ennå ikke satt sammen. Eller kanskje helst: Som puslespillbrikker som en gang hang sammen, men som nå er tatt fra hverandre igjen, eller sprengt i stykker. Dette puslespillet er tankene, minnene, følelsene og erfaringene til Ola Soldat (eller Kari, for den del). I alle fall er det mest sannsynlig slik det er.

Åpent

«Skadeskutt» er en svært åpen scenekunstopplevelse om soldaterfaringer, der spredningen er stor, men sluttresultatet likevel virker noe knapt. To unge, fysisk sterke skuespillere gir kropp til soldaten, eller soldatene, Lars Melsæter Rydjord og Hugo Mikal Skår. Om de framstiller en eller mange er ikke helt avklart, og trenger heller ikke være det, men kanskje er de en. Blant puslespillbrikkene de presenterer for publikum er i alle fall gjentakelser knyttet opp mot en spesifikk situasjon, sett fra ett jeg. Men dette jeg-et kan også være mange jeg. Det er snakk om en slagmarksituasjon flere soldater i krig har opplevd. Å møte blikket til en på den andre siden. Å vite at den andre har det samme oppdraget som en selv: Drep. Eller bli drept. Vår soldat dreper, og ser sin fiende død.

Resten av puslespillbrikkene viser opplevelser før og etterpå, og ideer før og etterpå. Ikke bare før og etter øyeblikket, men også før og etter starten på militærtjenesten, treningen, kameratskapet, utenlandsoppdraget, hjemkomsten, ettervirkningene. Traumet er ikke nødvendigvis gjort til hovedsak. Det kan tolkes som det, men også som bare en liten del av det store bildet, eller som ett mulig scenario blant flere mulige.

Erfaringsbredde

I «Skadeskutt» er noe teoretisk, oppfatninger om hvordan soldatlivet er eller kan være, noe virker erfart, oppdagelser av opplevelser som finnes under de distansert byråkratiske eufemismene («eliminere», «fredsbevarende operasjoner», «utfordringer») eller under tøffing-ordbruken («hasta la vista, baby», «ham eller meg»). Noe gjengir normer, noe normbrudd, tabu. Noe er positivt ladet, noe negativt. Noe er idealistisk, kanskje til og med naivt, noe er kritisk, skeptisk og brutalt, kanskje til og med kynisk. Mye er uttrykt kroppslig, enten som tydeliggjøring av opplevelsene, eller som metafor for dem - aggresjon, adrenalin, tempo - en videreføring og en utdypning av ordene. Øystein Johansen og hans lag har funnet fram til et fartsfylt uttrykk som kan nå både ungdom og voksne, og for skuespillerne er dette en blåmerke-jobb. Noe har element av konkurranse mellom kamerater, actionfylt lek, machooppvisning eller treningsprogram. Noe er mer voldelig. Strukturen veksler mellom lekent og problematiserende, attraktivt og avskrekkende. «Skadeskutt» generaliserer ikke og konkluderer ikke. I stedet gir den innblikk i mange mulige tanker og erfaringer, uten å si om det er mest av det ene eller andre - eller det tjuefemte eller nittisjuende, for den del.

Premieren var på Teatret Vårt i Molde 7. mars 2018.

Februar 2018: Songs of Entanglement

«Songs of Entanglement». Black Box Teater/Cecilie og Julie Solberg. Av og med: Julie og Cecilie Solberg. Koreograf: Kristin Ryg Helgebostad.

KOMMENTAR: En tvillingboble.

TERNING: FIRE

Todelt enhet

Aggresjonslek for to.

SCENEKUNST: De er skuespillerutdannede tvillinger. Cecilie Solberg har utdanning fra London International School of Performing Arts. Julie Solberg har utdanning fra Kunsthøyskolen i Amsterdam. «Songs of Entanglement» er deres første samarbeidsprosjekt. Tema er tvillingforholdet. Søstrene viser samhørighet og kjemper om ledelsen.

Kroppskommunikasjon

De åpner side om side, og beveger seg gradvis mot hverandre, ansikt til ansikt. «Songs of Entanglement» er en forestilling uten dialog, men med kommunikasjon. Først og fremst er det snakk om intern kommunikasjon, eller, rettere sagt, om en framstilling av intern kommunikasjon. Tilsynelatende henvender Cecilie og Julie Solberg seg til hverandre, ikke til publikum. De opptrer som selvforsynt enhet, innadvendt og avskåret. De hører sammen. Tilskuerne er utenfor. Nettopp dette er naturligvis opptredenen.

Kristin Ryg Helgebostad er kreditert som koreograf, og har gjort en synlig innsats i planlegging av rombruk og koordinasjon. Å kalle «Songs of Entanglement» for en danseforestilling oppleves likevel feil. En ritualistisk performance? Det lyder riktigere. «Songs» etterlater seg et inntrykk av noe instinktivt, noe primitivt og grunnleggende. Båndet søstrene imellom synliggjøres gjennom den fysiske nærheten mellom de to, en aggressiv intimitet, der de roper inn i hverandres munner, velter over, rundt og ved siden av hverandre, ruller rundt med hverandre og beveger seg ved hjelp av hverandre. Som en retur til barndommens slagsmål og lek, eller til fellesskapet i livmoren? Nei, ikke det. De to viser for stor kroppsbeherskelse til det. Likevel er det noe ikke-voksent, ikke-sivilisert i måten de forholder seg til hverandre i forestillingen.

Konstant

«Songs of Entanglement» er ikke ferdighetsorientert. Den intellektualiserer ikke og den diskuterer ikke. Tvillingmyter (som det finnes mange av) er gjort nærmest irrelevante. Som tilskuer kan en trekke dem inn i måten en ser og vurderer oppsetningen, men de trengs ikke. I stedet skapes et her og nå ut av fellesskapet søstrene imellom, et fellesskap av samarbeid og motsetning. «Songs of Entanglement» framstår som en fysisk erklæring om et varig og ubrytelig bånd. Det skapes et inntrykk av at Julie og Cecilie Solberg prøver ut styrken på båndet mellom seg. Som allerede nevnt opptrer de også som om de måler styrke mot hverandre, som hunder som knurrer og bjeffer mot hverandre, for å se hvem som er den sterkeste. Eller som boksere eller brytere, som før kampen moter seg opp. Lydene de gir fra seg minner om bjeff, også. Først bjeff, etter hvert brøl, så klagesang. Lenge kommer all lyd i «Songs of Entanglement» fra søstrenes struper, og fra bevegelsene kroppene deres gjør. Først mot slutten, i en mer meditativ, fellesskapssøkende og harmoniserende sekvens, brukes et musikalsk lydspor. Komponist er Ingvild Langgård.

Grunnstemningen skifter noen få ganger underveis. Utvikling finnes der likevel lite av. Det virker som om det er det konstante i tvillingbåndet som skal vises fram.

Premieren var på Black Box Teater 22. februar 2018.

Mars 2016: Øy

«Øy». Nationaltheatret. Av: Jonas Corell Petersen. Med: Espen Alknes, Tone Mostraum, Sigurd Myhre og Olav Waastad. Regi: Jonas Corell Petersen.

Vas og vesentlighet.

TERNING: SEKS

Vidunderlige nye verden

Å se «Øy» er som å se sitt eget bilde i et knust speil.

TEATER: «No man is an island», skrev John Dunne. «Ethvert menneske er jo en øy», sier Tone Mostraum. Begge deler er sant. Begge deler er løgn. I sine bruddstykker av selvgranskende merkverdig menneskelighet, utforsker «Øy» begge disse perspektivene, og noen imellom.

Slektskap

Fire mennesker er strandet på en øde øy. Kanskje er det en geografisk øy, kanskje er det en mentaltilstand, kanskje begge deler. Hver for seg og sammen forsøker de å finne ut hva det er å være menneske, og hva det er å være samfunn. Forestillingen er på ingen måte lineær, den er sammensatt av bruddstykker, men alt som sies og alt som gjøres kan knyttes opp mot ett felles spørsmål: Hva trenger mennesket for å overleve? Det handler om ønsker og behov, om individ og sivilisasjon, om intimitet og avstand.

Mennesket er det merkeligste dyret. I våre særheter finner vi fellesskap. «Øy» vet dette. «Øy» feirer dette, og «Øy» problematiserer dette. I sin sammenstilling av vas og vesentlighet, har oppsetningen mye til felles med fjorårets «Vi tygger på tidens knokler», som ble lagd av flere av de samme kunstnerne. Alle de tre mannlige skuespillerne som er med nå tok del også i den. Jonas Corell Petersen utformet også da teksten, i samarbeid med aktørene, og han regisserte også da. Uttrykket denne gang er nært beslektet med uttrykket den gang, det følelsesmessige og filosofiske spennet også. Jeg tror det enklest kan beskrives som et møte mellom urkraft og abstraksjon. En fantasifull, fabulerende og fysisk ekspressiv miks av deadpan og inderlighet, forunderliggjøring og gjenkjennelighet. Som bilder i splintene fra et sprukket speil er det både velkjent og forvridd.

Spekter

Nia Damerells pappkledde scenografi inneholder flere overraskelser, noen humoristiske, noen eventyrlige. Underveis utvikler oppsetningen sine egne gimmicks, som den tidvis vender tilbake til: Tone Mostraums kraftuttrykkpeprede sinna-monologer. Olav Waastads sang med suveren forakt for melodi. Espen Alknes’ breakdansinspirerte sovestillinger. Hver av de fire skuespillerne har flere bærende scener, med og uten disse gimmickene, i et bredt emosjonelt og tematisk spekter. Mot slutten blir det til og med gripende, i det en avkledd og malingsinnsmurt Sigurd Myhre forvandles til et utbrudd av insisterende desperasjon.

Premieren var på Nationaltheatret 10. mars 2016.