Mars 2016: Øy

«Øy». Nationaltheatret. Av: Jonas Corell Petersen. Med: Espen Alknes, Tone Mostraum, Sigurd Myhre og Olav Waastad. Regi: Jonas Corell Petersen.

Vas og vesentlighet.

TERNING: SEKS

Vidunderlige nye verden

Å se «Øy» er som å se sitt eget bilde i et knust speil.

TEATER: «No man is an island», skrev John Dunne. «Ethvert menneske er jo en øy», sier Tone Mostraum. Begge deler er sant. Begge deler er løgn. I sine bruddstykker av selvgranskende merkverdig menneskelighet, utforsker «Øy» begge disse perspektivene, og noen imellom.

Slektskap

Fire mennesker er strandet på en øde øy. Kanskje er det en geografisk øy, kanskje er det en mentaltilstand, kanskje begge deler. Hver for seg og sammen forsøker de å finne ut hva det er å være menneske, og hva det er å være samfunn. Forestillingen er på ingen måte lineær, den er sammensatt av bruddstykker, men alt som sies og alt som gjøres kan knyttes opp mot ett felles spørsmål: Hva trenger mennesket for å overleve? Det handler om ønsker og behov, om individ og sivilisasjon, om intimitet og avstand.

Mennesket er det merkeligste dyret. I våre særheter finner vi fellesskap. «Øy» vet dette. «Øy» feirer dette, og «Øy» problematiserer dette. I sin sammenstilling av vas og vesentlighet, har oppsetningen mye til felles med fjorårets «Vi tygger på tidens knokler», som ble lagd av flere av de samme kunstnerne. Alle de tre mannlige skuespillerne som er med nå tok del også i den. Jonas Corell Petersen utformet også da teksten, i samarbeid med aktørene, og han regisserte også da. Uttrykket denne gang er nært beslektet med uttrykket den gang, det følelsesmessige og filosofiske spennet også. Jeg tror det enklest kan beskrives som et møte mellom urkraft og abstraksjon. En fantasifull, fabulerende og fysisk ekspressiv miks av deadpan og inderlighet, forunderliggjøring og gjenkjennelighet. Som bilder i splintene fra et sprukket speil er det både velkjent og forvridd.

Spekter

Nia Damerells pappkledde scenografi inneholder flere overraskelser, noen humoristiske, noen eventyrlige. Underveis utvikler oppsetningen sine egne gimmicks, som den tidvis vender tilbake til: Tone Mostraums kraftuttrykkpeprede sinna-monologer. Olav Waastads sang med suveren forakt for melodi. Espen Alknes’ breakdansinspirerte sovestillinger. Hver av de fire skuespillerne har flere bærende scener, med og uten disse gimmickene, i et bredt emosjonelt og tematisk spekter. Mot slutten blir det til og med gripende, i det en avkledd og malingsinnsmurt Sigurd Myhre forvandles til et utbrudd av insisterende desperasjon.

Premieren var på Nationaltheatret 10. mars 2016.