Mars 2016: Kvinne, kjenn din kropp

«Kvinne, kjenn din kropp». Teater Ibsen. Av: Kamilla Wargo Brekling, Maria Rich og Kasper Leisner etter oppslagsverket. Med: Mari Dahl Sæther og Kasper Skovli Botnen. Regi: Kamilla Wargo Brekling.

Et rom for søsterfellesskapet, åpent også for menn.

TERNING: FEM

Fysisk festfyrverkeri

  

«Kvinne, kjenn din kropp» er kraftfull komikk om kvinneliv i kropp og sjel.

TEATER: Tilskuer, kjenn din besøkelsestid. «Kvinne, kjenn din kropp» er en mangfoldig sammenstilling av pinlighetshumor og folkeopplysning. Fysisk ekspressivt, intelligent og morsomt teater.

Kvinnekollasj

Skuespillerne Mari Dahl Sæther og Kasper Skovli Botnen imponerer. I uttrykk og presisjon. I energi og kroppsbeherskelse. I timing. I bruken av stemmetone som kommunikasjon. I bevisstheten om virkningen av en velplassert pause. Begge spiller kvinner, en lang rekke ulike kvinner, i ulike aldre og ulike livsfaser, med ulike personligheter og ulike behov. Han spiller også et utvalg menn, en livmor og et sett med eggstokker.

Inspirasjonen til «Kvinne, kjenn din kropp» er håndboka med samme navn, nåtidsutgaven av 1970-tallsguiden. Den opprinnelig danske teaterkollasjen kunne også vært definert gjennom oppslagsord, for den rekker over så mye: Seksualitet og nytelse. Forplantningslære. Hormoner. Tenåringsdrømmer og forventninger. Parforhold. Prevensjon. Kjønnsbehåring og barbering. Sunne kroppsbilder, forvrengte kroppsbilder. Normalitet. Aldring. Plastisk kirurgi. Kvinnen som voldtektsoffer. Kvinnen som voldsutøver. Fødselsdepresjon. Ufrivillig barnløshet.

Noen av erfaringene er spesifikt kvinnelige: Menstruasjon, graviditet, fødsel, overgangsalder. Noen er allmenne: Forelskelse, begjær, stress, sykdom. Noen er allmenne, men gitt spesifikt kvinnelig vinkel: Orgasme. Selvbilde. Yrkesliv. Prestasjonstrang.

Frittalende

Seksualitet har en sentral plass i «Kvinne, kjenn din kropp». Ordbruken er direkte, uinnpakket og usjenert, og i en kort sekvens vises også den nakne kroppen, mannens og kvinnens. Den bluferdige trenger ikke være bekymret. Når skuespillerne kler av seg, er det for å stille ut sine kropper slik de kan sees på medisinske plansjer eller på kunststudenters tegnepapir, utilgjort. Dette er ikke en forestilling for kikkere eller av blottere. De fysiske framstillingene er stiliserte, kunstnerisk abstraherte. Skjønt her finnes scener med et dypt, vondt alvor i seg, er det meste komisk, veldig komisk. Orgasmens stadier framstilles ved hjelp av perkusjonsinstrumenter og panfløyte. Prioritering og valg demonstreres gjennom ulike viljer i overkropp og underkropp.

Er det så politisk? Kvinnekroppen har vel aldri manglet politisk kraft, men oppsetningen handler veldig mye mer om kvinnen som subjekt enn kvinnen som objekt, om kroppen som noe å leve med heller enn kroppen som noe å se på. Akkurat det danner i seg selv en like relevant politisk programerklæring i dag som da håndboka for første gang kom ut på midten av 70-tallet.

Premieren var på Teater Ibsen 8. mars 2016.