«Romeo og Julie». Det Norske Teatret. Av: William
Shakespeare, oversatt av Edvard Hoem. Med: Kjersti
Dalseide, Axel Gherken Bøyum, Bernhard Ramstad, Preben Hodneland, Niklas
Gundersen, Gard Skagestad, Ingunn Beate Øyen, Sigve Bøe. Regi: Maren E. Bjørseth.
Varmblodig og klartenkt.
TERNING: FEM
Hett blod, stø balanse
I strategi og lidenskap, humor og sorg finner
«Romeo og Julie» balansen.
TEATER: Blodet banker og blodet brenner i
aggresjon og i kjærlighet. Maren E. Bjørseths regi av «Romeo og Julie» styrer sikkert
mellom lidenskapene, og mellom komedien og tragedien.
«Julie og Romeo»
Dette er en av de «Romeo og Julie»-oppsetninger
der navnene burde stått i omvendt rekkefølge. Hun er iverksetteren,
han er følgeren. Både Kjersti Dalseide og
Axel Gherken Bøyum spiller sine roller med en
blanding av naiv oppriktighet og ideologisk bevissthet. Julie og Romeo deler
sin seksuelle oppvåkning, også den, mer markert uttrykt i henne, men deres bånd
skyldes ikke bare de hormoner som for første gang får utløp. Disse to kjenner
noe igjen i hverandre, noe de ikke ser i noen av de andre rundt seg: En felles
skepsis til vennenes og de voksnes kynisme og fastlåste ideer, en gjennomtenkt
trang til opprør mot en konflikt de begge ser som unødvendig. At han er en
Montague og hun en Capulet er en motivasjon mer enn det er en hindring. Det er
det også for fader Lorenzo (Sigve Bøe), som gis plass til å opptre som strateg
i iscenesettelsen.
De unge døde
«Romeo og Julie» er mer enn en
kjærlighetshistorie, og Maren E. Bjørseth og hennes dramaturg Mari Moen lar det
være mer enn en kjærlighetshistorie. I alle personforholdene er kjemi og
konflikter tydeliggjort. Alle omslag er klart motivert, og hver skikkelse
framstår med egne, forståelige prioriteringer. Julies mor, spilt av Ingunn
Beate Øyen, er til dels et unntak fra dette. Rollen er en sammenføying av begge
Julies foreldre, og blir med det litt vel omskiftelig. Bjørseth og Moen
balanserer godt mellom komedien, i den ferske forelskelsens høyspente
intensitet, og tragedien, i konfliktoppbyggingen og de fem unge dødsfallene.
Mer enn i andre oppsetninger jeg har sett, understrekes det at flere enn kjæresteparet
møter en tragisk ende. Mercutio (Preben Hodneland), Tybalt og Paris (begge spilt av Niklas Gundersen), forblir på scenen også etter sin død, blodflekkede. Til tider
befinner de seg i randen av spillsonen, men når Julie drikker sitt bedøvelsesmiddel
og i sluttscenen er både Gundersen og Hodneland aktivt til stede i det sentrale
synsfeltet. Tilskueren får ikke glemme at deres rollefigurer også elsker og
dør.
Premieren var på Det Norske Teatret 5. mars 2016.
Premieren var på Det Norske Teatret 5. mars 2016.
No comments:
Post a Comment