September 2018: Macbeth

«Macbeth». Det Norske Teatret. Av William Shakespeare, oversatt av Edvard Hoem. Med: Preben Hodneland, Ingeborg S. Raustøl, Gard Skagestad, Frode Winther, Joachim Rafaelsen, Per Schaanning, Amell Basic, Petter Winther, Øyvin Berven, Peiman Azizpour, Mari Charlotte Soland, Paula Meriles, Linnea Svinndal. Regi: Peer Perez Øian.

KOMMENTAR: Blottlagte kvaler.

TERNING: FEM

 

Indre strid

Ideene blottlegges. I ordene kjempes kampen.

TEATER: Det er en hard verden. Glatt, blank, kantete og kald. Skjønt lyssettingen er dunkel og skyggene er mange er her ingenting å skjule seg bak eller i. Forhenget mellom soner er oppstrimlet, skapt for å se igjennom. Konturene er skarpt belyst. I dette rommet er Macbeths ambisjoner - og hans overskridelser - blottlagt for alle.

Idékamp

Som Etienne Pluss’ scenografi og Kyrre Heldal Karlsens lysdesign, er også Peer Perez Øians regi rensket for staffasje. Shakespeares tekst, og ideene i teksten, motsetningene mellom vilje og integritet, maktsug og samvittighet, er det som skal løftes opp og fram. Ytre handlinger er redusert til den minimalistiske nødvendighet, voldsomhet som antydninger og omriss. De blodige bildene skal formes i tilskuerens eget indre teater.

Hovedpersonens kvaler - hans skal, skal ikke? - og den påfølgende kampen for å leve med de valg han allerede har tatt - er strid nok, brutal nok, for i denne oppsetningen er det nettopp denne indre kampen som er den sentrale. Dette er ånd, mer enn kjøtt, det er tanketeater og idékamp.

Bevisst mann

Preben Hodneland portretterer Macbeth som et tenkende og bevisst menneske. Han er en mann med en levende fantasi, innlevelsesevne og undring. Han ser framover i langt større grad enn det hans allierte, kona, gjør. Hun er mer umiddelbar, ett av de mennesker som tar ett trinn av gangen. Ingeborg Sundrehagen Raustøl gir henne et kalkulerende uttrykk, en manipulerende uutgrunnelighet, i de innledende scenene. Dette er en kvinne som gjør det hun synes hun må gjøre. Følelsene må vente til etterpå. Og det er etterpå, når hun har oppnådd målene sine og får tid til å tenke på det hun har gjort, at hennes fasade smuldrer og skyldfølelsen, oppriktigheten, ikke lenger kan stenges inne.

De to har motsatte forløp, og selv som allierte, fortrolige og konspirerende, er de ensomme også når de står sammen. Vekten av valgene de tar bærer de hver for seg. Det personlige ansvaret er nettopp det, personlig.

Tidløst

«Macbeth» er ett av Shakespeares korteste og mest kompakte dramaer, med en rask handlingsgang og en rivende utvikling, gjennom vekst og fall. Det er handlingsmettet og tanketett. Den ramme det har fått på Det Norske Teatret fremhever tidløsheten i det. Skjønt kostymenes skotske rutemønster framstår det som løsrevet fra et der og da, noe som gjør det lett å tenke på det som et her og nå, eller som et alltid og overalt.

Lydkulissene, komponert av Ole Alexander Halstensgård. Tore Ylvisaker og Ole Henrik Moe, knytter det til et teknologisk nå, samkjørt med det kalde, kantete, blanke og glatte rommet.

Premieren var på Det Norske Teatret 1. september 2018.

April 2017: Som dere vil

«Som dere vil». Nationaltheatret. Av: William Shakespeare, oversatt av Øyvind Berg, musikk av Bertine Zetlitz. Med: Kjersti Tveterås, Mariann Hole, Jonas Strand Gravli, Mads Ousdal, Finn Schau, Øystein Røger, Fridtjov Såheim, Erland Bakker, Mattis Herman Nyquist, Hermann Sabado, Per Christian Ellefsen, Sigmund Sæverud, Olav Waastad, Ågot Sendstad, Nils Golberg Mulvik, Selome Emnetu, Øystein Martinsen og Bertine Zetlitz. Regi: Sigrid Strøm Reibo.

KOMMENTAR: Uforkledd publikumsfrieri.

TERNING: FEM.

Alt en vil og enda villere

Utprøvingens kunst er utvidelseskunst i Nationaltheatrets «Som dere vil».

TEATER: Verden er en scene, og Rosalind (Kjersti Tveterås) vet meget vel at kjærligheten kan være kun et spill. Flyktig, ubestandig, påtatt. Når Orlando (spilt av Jonas Strand Gravli premierekvelden, han alternerer med Herbert Nordrum) erklærer sin forelskelse, setter hun ham på prøve. Forkledd som (den nokså ubehøvlede) unggutten Ganymedes vil hun forsikre seg om at det vil vare. Rosalind har mistet trygghet før. Hun og kusinen Celia (Mariann Hole, som alternerer med Stine Mari Fyrileiv) har flyktet ut i Ardenskogen etter at Rosalind, som hennes far (Finn Schau) før henne, ble forvist av hertug Frederick (Fridtjov Såheim).

Typehumor

Dette får være hendelsesreferat nok, skjønt mangt og mye mer skjer, i Shakespeares identitets-kjønnsforvirring-og-kjærlighets-komedie. Både fra Shakespeares hånd og i Reibo-regi er «Som dere vil» et overdådig publikumsfrieri med et vell av vrier og vendinger. Persongalleriet er stort og kan bli uoversiktlig, men Reibo har gikk hver av skikkelsene så klare individuelle særpreg at det ikke er en risiko denne gang. Typekomikken er betydelig, samspillet presist turnert.

Kjersti Tveterås' Ganymedes er en humørfylt parodi på guttaktig bravur, og Gravlis mangfoldige reaksjoner er treffsikkert timet. Festlige taktskifter gis gjennom Mads Ousdals selvhøytidelige melankoliker Jacques, Olav Waastads valpaktig kjærlighetssyke Silvius og Øystein Røgers hasjharmoniske Amiens. At det finnes andre måter å tilnærme seg kjærligheten enn den Rosalind velger, gjøres tydelig gjennom bråforelskede Celia og Oliver (Mattis Herman Nyquist).

Omskiftelig

Øyvind Bergs gjendiktning er ny, muntlig flytende og med veloverveide nyanser. Sigrid Strøm Reibo og hennes dramaturg Njål Helge Mjøs har lagt inn noen ekstra krumspring i den, med økt komisk effekt. Også musikalsk er universet utvidet, med nye, spesialskrevne sanger av Bertine Zetlitz, som sammen med de Shakespeare-forkledde musikerne Andreas Bratlie og Jonas Lie Theis, også opptrer live. Zetlitz, i stadig nye antrekk og med stadig nye parykker, har rollen som ekteskapsguden Hymen, og hennes ytre omskiftelighet hinter både om forelskelsens omskiftelighet og om kjærlighetens mange former. «Som dere vil» feirer i det hele tatt omskifteligheten, menneskets sammensatte sider og utprøvingskunsten.

I Shakespeares hus er der mange rom. I Katrin Nottrodts boks-scenografi har hoffet det samme. Det er formet som en forundringspakke av ti bokser der innholdet avdekkes i tur og orden. Samtidig er hver boks trang, som handlingsrommet ved hoffet. Ardenskogen er åpen, fri og fleksibel, med vegetasjonen samlet i en kube der hver kan være (stort sett) alene med sin elskede.

Premieren var på Nationaltheatret 5. april 2017.

Februar 2017: Hamlet

«Hamlet». Den Nationale Scene. Av: William Shakespeare, oversatt av: André Bjerke. Med: Preben Hodneland, Ane Skumsvoll, Bjørn Willberg Andersen, Stine Robin Berg Hansen, Sverre Breivik, Jonatan Filip, Karl Bomann-Larsen. Regi: Stefan Larsson.

KOMMENTAR: «Hamlet» med klarhet.

TERNING: FEM

Falskspillets ekthet

Engasjerende sannhetssøken i en uoppriktig verden.

TEATER: Allerede i åpningsscenen kan en se hvilken vinkling Stefan Larsson har valgt for sin «Hamlet»: Hele Danmark er en scene, og alle hoffets medlemmer er aktører. Mellom scenograf Jens Sethzmans grålige, goldt dekorerte kulissevegger, som dreiescenen viser tilskuerne alle sider av, går Preben Hodneland rundt med en røykmaskin. Det skal handle om røykleggingen, om blendverket, om renkespillet og om falskspillet, både i Hamlets spill, og i de andres.

Han spiller falsk for å avsløre noe ekte, menneskene rundt ham spiller falsk for å tilsløre det.

Oppriktig narrespill

Hele veien gjør Hodneland tilskueren delaktig i sitt narrespill. Ikke bare gjennom sidemonologene, der Hamlet på sedvanlig vis forteller om sine tanker og planer. Også gjennom sitt kroppsspråk, sin mimikk og sin øyenbruk i samspillet med de andre inkluderer han publikum. «Ser dere», sier hans gestiske apparat hans til oss, «ser dere det jeg ser?». Og tilskueren ser. DNS-oppsetningen av «Hamlet» er tydelig i sin formidling, klar i sine veivalg. Hodneland tolker tittelrollen som en ironiker med lengsel etter oppriktighet. Hans Hamlet bruker distanse som etterforskningsverktøy, men han fornekter ikke smerten. Slik er det: Når en først har etablert at en ikke mener det en sier, kan en også si det en mener, uten at omgivelsene blir klokere av den grunn.

Også i framstillingen av birollefigurene er tydelige valg tatt: Ane Skumsvolls Gjertrud er ikke en tvers igjennom villig brud. Hennes valg om å inngå ekteskap med sin tidligere svoger framstår som strategisk, men samtidig er dette en kvinne med et ønske om å glatte over alt som er vanskelig, å gå minste motstands vei. Hun har ikke visst, og vil ikke vite, hva ektemannen har gjort. Bjørn Willberg Andersen spiller Claudius som en vulgær kyniker, glatt-tunget i offentlig sammenheng, grovkornet bak kulissene. Han har også rollen som gamle Hamlets spøkelse, spilt med ujålete desperasjon - for øvrig i en scene som har ny dramaturgisk plassering og som med det får flere mulige forklaringer enn den overnaturlige. Karl Bomann-Larsen gjør - i sin avskjedsrolle som fast ansatt før pensjon - Polonius som om Polonius ikke ser sin egen latterlighet eller hvor trettende han virker på de andre. Det er system i galskapen hos Stine Robin Berg Hansens Ofelia. Hun svikter, hun forstår at hun har sviktet, og hun forstår at han forstår at hun har sviktet. Det er derfor det rakner for henne.

Kutt og tillegg

Larsson og dramaturg Vera Krohn-Svaleng har kappet grundig i Shakespeares tekst. De innledende sekvensene er stokket noe om, og alle replikker som er brukt har definerte formål. De har også tilført replikker, både i form av selvkommenterende metareplikker og noen grad av nåtidsvitsing, samt musikk, med tilhørende sangtekster, som når Ofelia går i døden med en skjelvende versjon av «I will always love you». Disse sangutdragene blir av undertegnede oppfattet som unødvendige, en utvendig modernisering, som dobbeltformidler slikt som allikevel blir fortalt gjennom Shakespeare-replikker og skuespiller-handling. Andre tilskuere kan naturligvis oppleve dette annerledes.

Stykket spilles med betydelig komikk, men det er ikke komikk av det slag som svekker tragedien. I stedet forsterkes kontrasten mellom det hyklerske på den ene siden, og det dyptfølte på den andre. Noen virkemidler - som gjentatt fylleoppkast - gjentas like fullt vel ofte.

Kostymedesigner Ann Bonander Looft understreker nåtidspreget. Hovedfargen i klærne er svart, og snitt og stil ville ikke skilt seg ut på et bransjearrangement i reklamebransjen anno 2017.

Premieren var på Den Nationale Scene 4. februar 2017.