Oktober 2018: l.i.f.e.g.o.e.s.o.n.

«l.i.f.e.g.o.e.s.o.n». Det Norske Teatret. Av: Rolf Kristian Larsen. Med: Heidi Gjermundsen Broch, Frode Winther, Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Peiman Azizpour og Joachim Rafaelsen. Regi: Frank Kjosås.

KOMMENTAR: Latter og gråt og mer latter.

TERNING: FEM

Dødsgøy

Hun skal dø. Hun har ikke levd nok. Det er komisk.

TEATER: Det skjer ikke ofte at en og samme teaterforestilling får denne kritiker til både å le høyt og å gråte stille, begge deler mer enn en gang, og en gang til og med samtidig. Det gjør jeg når jeg ser «l.i.f.e.g.o.e.s.o.n», og det gjør jeg enda jeg har lest teksten på forhånd og vet hva som kommer. Jeg lo høyt da også, så høyt og så ofte at jeg måtte flytte meg fra stillevognen på toget. Gråten kom som en overraskelse under visning, framkalt av ordløse øyeblikk der Heidi Gjermundsen Broch lar kropp, ansikt og bevegelse fortelle hvordan Brille har det. Kroppen hennes vet det, selv om Brille selv ikke er vant til å spørre seg hvordan Brille har det. «Det går bra», sier hun, men det går ikke bra. Brille har ikke hatt det bra på lenge, og nå skal Brille dø. Det er, tro det eller ei, hylende moro.

Vittige vendinger

Hva som utløser gråt og hva som utløser latter er selvsagt subjektivt, og jeg kan ikke love at lesere som ser «l.i.f.e.g.o.e.s.o.n» (heretter kalt «Life») vil gjøre noen av delene. Men dette stykket, som er skuespiller Rolf Kristian Larsens dramatikerdebut, burde kunne nå bredt, i spøk og i alvor. Komedien gjør svært bevisste vendinger mellom det allmenne, nesten banalt hverdagslige, det absurde, det saftige og det uventede, det livsfilosofisk eksistensielle og det satiriske, det brutale og det ømme.

Regien er ved Frank Kjosås, en nokså ny rolle for en uttrykksfull skuespiller med upåklagelig timing. Han lar ensemblet vise uttrykksfullhet og upåklagelig timing. I en tidlig scene, når Brille er hos legen (Frode Winther, som også spiller hennes mann), en scene som kan leses med galgenhumor, kan det virke som om skuespillere og regissør ikke helt har bestemt om de, nå, er ute etter systemskepsis eller latter. Men kanskje er det heller slik at tilskuerne ikke ennå vet om de skal leve seg inn eller le. Så gir Broch fra seg en oppsummerende replikk som tillater også dem som har vært usikre på hva de egentlig ser å slippe ut latteren, og slik strammer «Life» taket, og dette taket holder forestillingen på, til den er over, og for mange tilskuere sikkert en god stund til.

Rollebytter

Med unntak av Broch har alle skuespillerne flere roller. Frode Winther er nevnt. Joachim Rafaelsen er datterens kjæreste og en sosialt intelligent bartender, Ingeborg Sundrehagen Raustøl datter og nattklubbsangerinne (som siste skaper også hun, for meg, et tåreøyeblikk), og Peiman Azizpour er kollega og klienter i byråkratiet. Klienter og saksbehandlere er også Rafaelsen, Raustøl og Winther. Alle har scener der de skinner. Det er kjapt og effektivt - hele forestillingen tar bare en times tid - scenografi er nesten fraværende (fem dører, noen musikkinstrumenter, noen krakker), tid og sted og overganger etableres i spillet, mens Sandra Kolstad har komponert musikk og lydeffekter som får det til å virke som mer påkostet teater enn det strengt tatt er.

Premieren var på Det Norske Teatret 25. oktober 2018.