Juli 2012: Ta meg med

«Ta meg med». Parkteatret, Moss. Av: Per-Olav Sørensen etter Jan Eggum og Halvdan Sivertsen. Med: Kjersti Elvik, Frank Kjosås, Ida Holten Worsøe, Nils Christian Fossdal og Sofie Bjerketvedt. Regi: Per-Olav Sørensen. Musikalsk ledelse: Asbjørn Ribe.

Små skisser, store historier.

TERNING: FEM.

Medrivende

«Ta meg med» tar oss med og inn.

SHOW: I formen ligner «Ta meg med» på årets Oslo-suksess basert på en tredje gitarkamerat («Postkort fra Lillebjørn»). Forestillingen består av skisser og scener, tonelagt og ordlagt av de to som har inspirert Per-Olav Sørensen til å sette sammen manus: Jan Eggum og Halvdan Sivertsen. 

I innhold er den likevel nokså ulik.

Fellesskap

Det handler om fem mennesker. For å parafrasere Eggum; mang slags fellesskap. «Ta meg med» handler om å finne en plass i fellesskapet, å se og å bli sett, å prioritere og å bli prioritert - oftest uttrykt gjennom det tydeligste beviset for at noen ser og prioriterer deg: Kjærligheten mellom to.

Sivertsens kanskje fineste kjærlighetserklæring (med tekstlinja «hvis du vil ha mæ når kværdagen kommer») er det ikke funnet plass til. Men låtutvalget kler historien, og publikum får mange nok «greatest hits» til å gå fornøyde hjem. Enkelte mindre kjente sanger (som Sivertsens «Samtidig» og Eggums «E det bare vinen?») løftes også fram, til det gode. 

Det viser seg dessuten at både optimismen hos Sivertsen og pessimismen hos Eggum vinner dypere undertekst når de settes opp mot hverandre.

Fysisk klarhet

Sofie Bjerketvedt betoner sjelden de ord som gir tekstene mening, men de øvrige fire bruker sangtekstene som de uttrykkskanaler de er ment som. 

Hver for seg leverer Frank Kjosås og Nils Christian Fossdal flest gåsehudøyeblikk, mens Kjersti Elvik best legemliggjør komikken. Kroppsspråk er vektlagt i «Ta meg med», ikke bare gjennom Linn Olsens koreografi, men også gjennom finstemt fysisk skuespill; nederlag og forsøk på oppreisning vist gjennom en nakke (Elvik), usikkerhet i en avbrutt gest og sorg formidlet gjennom pust (Kjosås), avgjørelser tatt, og vist, gjennom valget av skrittlengde (Holten Worsøe). 

Slikt bidrar til å gjøre historien større enn de enkelte bestanddelene i den - og det gjør at «Ta meg med» river oss med.

PS: Forestillingen skal ut på Norgesturné etter ferdigspilt sommer i Moss.

Premiere var på Parkteatret i Moss 20.07.2012.

Juli 2012: Sommershow

«Sommershow». Hr. Redaktør i Mandal/Stand Up Norge. Av og med: Cecilie Steinmann Neess, Jonna Støme og Nils-Ingar Aadne. Regi: Vemund Vik. TERNING: FIRE

På opptur.

Moro i Mandal

Cecilie Steinmann Neess, Jonna Støme og Nils-Ingar Aadne blir stadig bedre.

SHOW: Skal man sette opp en oversikt over Norges «unge, lovende» komikere er sjansen stor for at minst to, kanskje alle tre, i denne trioen står på lista. I løpet av sitt sommershow går Nils-Ingar Aadne, Jonna Støme og Cecilie Steinmann Neess fra «løfterikt» til «innfrir».

Tryggere

Alle tre viser større sikkerhet på scenen enn de gjorde de gangene undertegnede forrige gang så dem på scenen. Timingen er tettere og dramaturgien mer bevisst (noe vi trolig kan takke Vemund Vik for). Tematikken er vid, men har fellestrekk. Stort sett finner disse tre sitt materiale i det mellommenneskelige, nære. Ofte i det andre kunne kalle pinlig, men som hos hver av disse snarere blir pussige, snurrige vrengebilder, eller det motsatte: Lett gjenkjennelige rariteter. Perspektivene er tilstrekkelig ulike til at moroa øker når de deler scene, men de har likevel nok til felles til at det virker logisk å la dem samarbeide.

Forskjellene

Nils-Ingar Aadne har de strammeste og best forberedte tekstene, og er den som best kan skifte mellom steminger og dialektimitasjoner (men er til gjengjeld den som er ut til å trives dårligst i direkte, mer uforberedt, dialog med publikum). Jonna Støme har de villeste og mest uforutsigbare historiene, de som i størst grad utforsker grensene for hva slags oppførsel man godtar, og ikke godtar, i sosiale sammenhenger. Han blir dermed også den som utfordrer sitt publikum mest. Cecilie Steinmann Neess har det mest ekspressive kroppsspråket og den mest utagerende ansiktsmimikken. Hun kunne godt ha redigert mer i tekstmaterialet, men er særs poengtert i framføringen.

Premiere var i Mandal 11.07.2012.

Juli 2012: Mitt liv som Elsa

«Mitt liv som Elsa». Rica Havna Hotell, Tjøme. Av og med: Elsa Lystad. Regi: Peter Brandt. Musikk: Petter Anthon Næss.

Ekte gledesspreder.

TERNING FEM

Lyspunktet Lystad

Elsa Lystad gir av seg selv. Det er snakk om rause gaver.

SHOW: Petter Anthon Næss, som fungerer som musikalsk makker og tekstlig anker i showet, beskriver det kanskje best: «Skravla går som et lykkehjul».

Det stemmer det. Formen er skravlete. Som lykkehjulet er kvinnen på scenen uforutsigbar og rask i vendingene. Man vet ikke helt hvor hun vil stoppe eller hvilken retning hun setter i vei i neste gang. «Mitt liv som Elsa» er et show fullt av digresjoner, innfall og brå skift. Men enda mer enn et lykkehjul er Elsa Lystad en lykkebringer.

Fortelleren

Formen er løs og ledig, i hovedsak lystig og lattermild. Vital og varm. Vennlig og vimsete. Hun bruker skuespillerverktøyene: En stemme full av nyanser. Deklamasjon av dikt, imitasjon, en sang nå og da (og ja, vi får «Lili Marlene»). Et sprell levende ansikt som utvider og utvikler ordene hun sier. Men først og fremst er det fortelleren Elsa vi møter. Et menneske som minnes, og som gjerne deler av det hun minnes.

Hun viser seg som et overflødighetshorn av historier og anekdoter, mimring, minner og morsomheter, lærdom og læresetninger, betraktninger om liv som er levd og tid som er gått, frie assosiasjoner og ikke fullt så frie assosiasjoner. Hun deler takknemlighet over mennesker som har vært noe for henne, takknemlighet over mennesker som fortsatt er noe for henne, kanskje ei og anna skrøne. Hun flørter med pianisten, flørter med publikum, mens hun serverer treffende replikker, noen ganger midt i historier om noe annet. Det får bruddene til å virke impulsivt improviserte. Kanskje de til og med er det.

Minner

Minnene går tilbake til hun var tre år - for nær 80 år siden - ei lita jente som tross sjenansen visste hva hun var og hva hun ville. «Du blir ikke skuespiller», sier Elsa Lystad. «Det er en drift du har med deg.» Tankene går fram til i dag, ja, inn i det evige, via jobber hun har gjort, roller hun har spilt, sanger hun har sunget og mennesker hun var og er glad i. Mister hun tråden, er Petter Anthon Næss mer enn villig til å plukke den opp igjen for henne. Kanskje er han litt for villig. Av og til kunne han ha latt henne fortsette enda litt friere, la henne vikle trådene tettere sammen, før hun vikler dem fra hverandre igjen, der hun leder oss gjennom labyrinter av fortellinger. Labyrinter vi kan se at hun har vandret mange, mange ganger før.

Generøsitet er det viktigste stikkordet. Generøsitet mot dem hun snakker om, generøsitet mot dem hun snakker til. At hun innehar et ironisk intellekt punkterer alldeles ikke denne generøsiteten; det understreker den. Dette er en kvinne som velger å se det morsomme i livets opp- og nedturer. Hun velger raushet, og det er en raushet som smitter. Når Elsa Lystad deler av de gaver hun har, kan man knapt være annet enn takknemlig for at man får ta del i gaven.

PS: Etter ferdigspilt Tjøme-periode, drar «Mitt liv som Elsa» ut på Norgesturné.

Premiere var på Rica Hotell, Tjøme, 06.07.2012.

Juli 2012: Tatt av filmen

«Tatt av filmen». Apotekergården, Grimstad. Av: Knut Nærum. Med: Jan Martin Johnsen og Vidar Magnussen. Regi: Kim Bjarke. Musikk: Lars Bleiklie Devik.

Fornøyelig filmfjolleri.

TERNING FIRE

Levende bilder

«Tatt av filmen» er en vital og underholdende filmkavalkade.

SHOW: Når filmhistorien skal oppsummeres på 75 minutter, er det naturlig å forvente en stram tekst, strengt poengtert og med hyppige punchlines.

«Tatt av filmen» overrasker. Forestillingen er slentrende løssluppen, med livlige digresjoner og kåserende metakommentarer.

Analytisk moro

Knut Nærum har skrevet manus, som farer gjennom filmsjangere med harelabb. Kim Bjarke har levendegjort det, i en regi som vektlegger kommunikasjon på samtidige, ulike plan. Jan Martin Johnsen og Vidar Magnussen framstiller parallelt seg selv - altså fiksjonsutgaver av Jan Martin Johnsen og Vidar Magnussen - og ymse filmskikkelser og -stjerner gjennom tidene. Skjønt, de spiller egentlig ikke stjernene, snarere spiller de sine, det vil si Nærums, kommentarer til (og, om vi skal være generøse, analyser av) stjernene. Underveis avkles noen av filmens manipulasjonsteknikker, så som filmmusikk, lydeffekter, stemmebruk, kostymevalg, og våre, altså publikums, sjangerforventninger.

Lyder dette alvorlig? Det er det ikke. «Tatt av filmen» er full av lystig tull og tøys.

Travle sidespor

75 minutter går forrykende fort, og så mange sidespor som der er i «Tatt av filmen», rekker duoen på scenen egentlig ikke å karakterisere så mange filmer. Men de er innom de mest parodivennlige sjangerne (melodramaet, film noir, stumfilmen, skrekkfilmen, musikalen), de finner tid til pastisjer over noen av de mest parodivennlige stjernene (Sonja Henie, Fred Astaire, Jack Nicholson, Leif Juster og Darth Vader er blant høydepunktene) og de har det aldri for travelt til å latterliggjøre sine egne opptredener. Finalen er kostelig, en hjertelig hyllest til eller en hjerterå uthenging av «Dirty Dancing». Om nummeret oppfattes som det ene eller andre vil avhenge av øynene som ser, og om hodet disse øynene tilhører oppfatter nevnte film som en kalkun eller en klassiker - men det fungerer like godt på begge plan.

«The time of your life» er «Tatt av filmen» ikke. Showet er på mange måter en lett forglemmelig bagatell. Samtidig er det riktig så fornøyelig mens det pågår.

Premiere var i Grimstad 03.07.2012.

Juni 2012: Are Kalvø & Espen Beranek Holm

«Are Kalvø & Espen Beranek Holm». Rica Hotell Sandefjord. Av og med: Are Kalvø og Espen Beranek Holm. Regi: Karina Aase.

Godt sagt om å få det sagt.

TERNING: FIRE

Godt sagt

Are Kalvø og Espen Beranek Holm når fram til folk.

SHOW: Det handler om kommunikasjon, eller rettere sagt; kommunikasjonens mellomrom, om ikke å finne ordene, om å finne de gale ordene, i de gale situasjonene. Slik Are Kalvø oppsummerer det: «Ofte kan det være vanskelig å få sagt det som skal sies.» Det er et problem disse to ikke sliter med.

TV-slaver

Noe er gjenbruk, dels i sin opprinnelige form, dels lett redigert. Nok er nytt til at showet som helhet virker nyskapt. Formen kjenner vi: Espen Beranek Holm og Are Kalvø kombinerer stemmebåndsgymnastikk med passe mye hjernetrim til at publikum kan føle seg smarte. Det gjør man, selv om det eneste man trenger å gjøre for å henge med, er å se på tv. Helst på Dagsrevyen, hva enn Viggo Johansen til enhver tid måtte lede, gjerne litt på Skavlan, og så holder det at man har zappet innom «Der ingen skulle tru». Parodier, helst rettet mot det samme publikum som ser på nevnte tv-programmer, veksler med samfunnsanalyser slik bare Are Kalvø kan gjøre dem, og overraskende påfunn, som få kan gjøre slik Espen Beranek Holm gjør dem. Det hele styrkes med et utvalg gullkorn, så velformulerte at de også hver for seg ville vært verd showbilletten alene.

Tidsånd

Det er på parodisiden den største graden av gjenbruk forekommer, men bare i noen få tilfeller oppleves materialet som forslitt - og da ikke bare fordi man har sett disse to gjøre skikkelsene før, men fordi altfor mange andre også gjør de samme (Kongen, Hellstrøm). Andre egner seg fortsatt (Giske), noen er kanskje til og med blitt bedre (Erna, høyttalerne på Oslo S). Undertegnede har likevel denne gang størst glede av de innslagene som ikke tilhører parodien, men som i stedet treffer en tidsånd - både når tidsånden tilhører 1969 og 2012. Sluttnumrene er fulltreffere i så måte.

Startnumrene oppleves som mer distanserte og kommuniserer ikke like godt.

Premiere var på Rica Hotell i Sandefjord 28.06.2012.