Juli 2013: Slowgirl

FAKTA: «Slowgirl». Rica Hotel Havna, Tjøme/New Times. Av og med: Brit Elisabeth Haagensli. Regi: Peter Brandt. Musikk: Terje Norum.

Klovn, kåsør, menneske.

TERNING: FIRE

Sent, men variert

«Slowgirl» er et viltert virvar av et show.

SHOW: Inn kommer Brit Elisabeth Haagensli. Men hva i alle dager er det hun har på seg? På hodet bærer hun en underlig fjærpryd - ikke noe en Vegas-sparkepike, en indianerhøvding eller en renessansenarr ville ha kjent igjen. På kroppen har hun en hvit sommerbukse og en batikk-kittel, dekket av en fargeskrikende kåpevest med paljettbesatt bryststykke, epåletter på skuldrene og ermer. Fra den henger neonfargede frynser. Kostymet, designet av Cårejånni Enderud, gir klar beskjed: Forvent ikke en diva. Forvent en klovn.

Variasjon

Klovne gjør hun, selv etter at hun har tatt av seg den øyeskjærende kåpa, men ikke bare. «Slowgirl» er et innholdsrikt og variert show, som beveger seg fra det mest underfundige til det mest høylytte. Brit Elisabeth Haagensli fyller 60 i august. Hun har vært artist i hele sitt voksne liv. I «Slowgirl» viser hun ulike sider av seg selv og sitt sceniske virke. Som parodiker. Som sanger. Som kåsør. Som skuespiller. Som revyartist. Som observatør og formidler av mellommenneskelighet.

Stilistisk, og tilsynelatende tematisk, er spennet stort. I den grad her er et samlende stikkord er det «kommunikasjon». Å nå inn til andre. Å prøve å nå inn til andre. Å lykkes eller å feile i forsøket. Hun sier det ikke direkte, men det er lett å forlate «Slowgirl» med tanken om at drivkraften, for Brit Elisabeth Haagensli, er nettopp kommunikasjonen. Møtet. Det å dele en opplevelse. Betyr det at hva man kommuniserer om, og hvordan, er underordnet? At innholdet ikke er viktig? Kanskje, muligens. Det kan virke som om «Slowgirl» både har innslag som er viktige for Brit Elisabeth Haagensli, og innslag som er mer tilfeldig valgt.

Seg selv

Sketsjmaterialet er showets svakeste ledd. Haagensli gir inntrykk av å ville hedre en revytradisjon også hun har tatt del i. Men der ligger en grense mellom å hylle tradisjoner og å framstå som utdatert, og virkemidlene som brukes i flere av sketsjene kan bli i overkant brautende, i alle fall for undertegnede. Jeg finner at Brit Elisabeth Haagensli kommuniserer best når hun framstår som Brit Elisabeth Haagensli. Når hun peprer sitt publikum med mer eller mindre treffende onelinere. Når hun roer ned tempoet med små og store betraktninger fra liv og hverdag, av og på scenen. Når hun, sammen med sin musiker Terje Norum, mimrer i tekst eller toner. I alt dette framstår hun som et varmt, troverdig og sympatisk «seg selv». «Slowgirl» ville blitt mindre variert, men trolig også sterkere og mer oppriktig, om Haagensli og hennes regissør Peter Brandt hadde rendyrket dette.

Premiere var på Tjøme Hotell Havna, Tjøme, 05.07.2013.

Juli 2012: Mitt liv som Elsa

«Mitt liv som Elsa». Rica Havna Hotell, Tjøme. Av og med: Elsa Lystad. Regi: Peter Brandt. Musikk: Petter Anthon Næss.

Ekte gledesspreder.

TERNING FEM

Lyspunktet Lystad

Elsa Lystad gir av seg selv. Det er snakk om rause gaver.

SHOW: Petter Anthon Næss, som fungerer som musikalsk makker og tekstlig anker i showet, beskriver det kanskje best: «Skravla går som et lykkehjul».

Det stemmer det. Formen er skravlete. Som lykkehjulet er kvinnen på scenen uforutsigbar og rask i vendingene. Man vet ikke helt hvor hun vil stoppe eller hvilken retning hun setter i vei i neste gang. «Mitt liv som Elsa» er et show fullt av digresjoner, innfall og brå skift. Men enda mer enn et lykkehjul er Elsa Lystad en lykkebringer.

Fortelleren

Formen er løs og ledig, i hovedsak lystig og lattermild. Vital og varm. Vennlig og vimsete. Hun bruker skuespillerverktøyene: En stemme full av nyanser. Deklamasjon av dikt, imitasjon, en sang nå og da (og ja, vi får «Lili Marlene»). Et sprell levende ansikt som utvider og utvikler ordene hun sier. Men først og fremst er det fortelleren Elsa vi møter. Et menneske som minnes, og som gjerne deler av det hun minnes.

Hun viser seg som et overflødighetshorn av historier og anekdoter, mimring, minner og morsomheter, lærdom og læresetninger, betraktninger om liv som er levd og tid som er gått, frie assosiasjoner og ikke fullt så frie assosiasjoner. Hun deler takknemlighet over mennesker som har vært noe for henne, takknemlighet over mennesker som fortsatt er noe for henne, kanskje ei og anna skrøne. Hun flørter med pianisten, flørter med publikum, mens hun serverer treffende replikker, noen ganger midt i historier om noe annet. Det får bruddene til å virke impulsivt improviserte. Kanskje de til og med er det.

Minner

Minnene går tilbake til hun var tre år - for nær 80 år siden - ei lita jente som tross sjenansen visste hva hun var og hva hun ville. «Du blir ikke skuespiller», sier Elsa Lystad. «Det er en drift du har med deg.» Tankene går fram til i dag, ja, inn i det evige, via jobber hun har gjort, roller hun har spilt, sanger hun har sunget og mennesker hun var og er glad i. Mister hun tråden, er Petter Anthon Næss mer enn villig til å plukke den opp igjen for henne. Kanskje er han litt for villig. Av og til kunne han ha latt henne fortsette enda litt friere, la henne vikle trådene tettere sammen, før hun vikler dem fra hverandre igjen, der hun leder oss gjennom labyrinter av fortellinger. Labyrinter vi kan se at hun har vandret mange, mange ganger før.

Generøsitet er det viktigste stikkordet. Generøsitet mot dem hun snakker om, generøsitet mot dem hun snakker til. At hun innehar et ironisk intellekt punkterer alldeles ikke denne generøsiteten; det understreker den. Dette er en kvinne som velger å se det morsomme i livets opp- og nedturer. Hun velger raushet, og det er en raushet som smitter. Når Elsa Lystad deler av de gaver hun har, kan man knapt være annet enn takknemlig for at man får ta del i gaven.

PS: Etter ferdigspilt Tjøme-periode, drar «Mitt liv som Elsa» ut på Norgesturné.

Premiere var på Rica Hotell, Tjøme, 06.07.2012.