Februar 2018: Tre elefanter i rommet

«Tre elefanter i rommet». Latter/Stand Up Norge. Av og med: Hege Schøyen, Linn Skåber og Cecilie Steinmann Neess med band, og med tekstbidrag fra Vemund Vik, Trond Hanssen, Hanne T. Asheim, Christopher Pahle og Elina Krantz. Regi: Vemund Vik.

KOMMENTAR: Når usagt skal sies.

TERNING: FEM.

  

Trio i takt

Musikalsk moro med mye menneskelighet.

SHOW: Tre komikere kommer marsjerende, tvers gjennom edderkoppens fine spinn. I «Tre elefanter i rommet» er grunnpremisset uttalt: Det usagte skal sies. Elefanten i rommet skal pekes på. Dette gir en felles tematikk og med det en helhet til ellers nokså ulike innslag, og skjønt showet kan være litt vel ivrig i å påpeke akkurat dette fellestrekket, er det en fruktbar inngang.

Liksom-personlig

«Tre elefanter i rommet» har med andre ord et bevisst forhold til sin tittel. Betyr det så at dette er humor med tykk hud, tunge labber og lang nysgjerrig nese? Både ja og nei. Nysgjerrighet er unektelig et gjennomgangstrekk: Nysgjerrighet på hva som får mennesker til å oppføre seg slik vi gjør, nysgjerrighet på hva vi tenker, men ikke sier høyt. Tykkhudet selvironi er her, blant annet når Cecilie Steinmann Neess synger om krav til drømmemannen, eller om jødisk identitet og forunderlige fordommer, men her er også tynnskinnet sårbarhet, blant annet i betraktninger om bekymringer og død. Komikerne går gjerne inn i roller som personer som trår over andres grenser, tunge på labben og uten forståelse for hvordan den eller de andre opplever dette, men dette er åpenbart roller, og i spillet om disse kommunikasjonskollisjonene ligger oppfordringer om å vise hverandre følsomhet og forståelse. Slik trår de tre varsomt gjennom å tråkke tungt. Overdrivelser er et mye brukt virkemiddel, og med det blir slikt som kunne vært hverdagslig, eller i alle fall temmelig vanlig, gjort til absurditet. En fødselsfortelling-sketsj, der de to mødrene (Schøyen og Skåber) skremmer vettet av den som ikke har født (Steinmann Neess) er et innslag der de nevnte fellestrekkene samles. Generasjonsforskjeller brukes i dette, og i flere andre innslag, til å skape (kunstige) motsetninger mellom komikerne, og gir showet et skinn av liksom-personlig nærgåenhet.

Musikalsk

«Tre elefanter i rommet» kan godt kalles en musikalsk revy. Bandet - Egil Clausen, Benjamin Elis Giørtz, Alex McEvitt Braathen og Lasse Weeden, med Clausen som kapellmester - har en prominent plass. Fysisk sitter de i publikums synsfelt, sentrert under trappa som utgjør scenografien. (Elina Krantz og Stein Phillips er sammen kreditert for scenografi, sistnevnte er også oppgitt som lysdesigner.) Praktisk tonelegger de så godt som hele showet. Der er talepassasjer uten musikk, i «Tre elefanter i rommet», men svært mange av tekstene blir sunget, og i noen av innslagene er humoren i seg selv avhengig av musikalske referanser: En korøvelse der latintekst er erstattet med indre monologer uttrykt på norsk, en russelåtkollasj der utgangspunktet er musikksjangre som normalt ikke brukes i russelåter, og en ungdomstidsmimring der 1970-tallets, 1980-tallets og 1990-tallets musikalske signaturer legger strukturen for fortellingen.

Premieren var på Latter 7. februar 2018.

Februar 2017: Herborg til Chat Noir

«Herborg til Chat Noir. For å frelsa levande og døde». Chat Noir, AD Artist Management og Thalia Teater. Av og med: Herborg Kråkevik, med tekstbidrag fra Teodor Janson, Kjetil Kooyman og Kari-Anne Henriksen. Regi: Teodor Janson.

KOMMENTAR: Umiskjennelig Herborg.

TERNING: FIRE

Felles arv, egen stil

Herborg Kråkevik skriver seg inn i Chat Noir-tradisjonen, på Herborgs vis.

SHOW: Når Herborg Kråkevik inntar Chat Noir-scenen, er det med respekt for dem som har gått der før henne. Samtidig tolker hun arven fra dem både subjektivt og personlig.

Hun kaller det en «einkvinnesrevy», men gir romslig plass til sitt utmerkede orkester: Tove Kragset, Gjermund Silset, Katrine Pedersen og Bjarne Magnus Jensen. Samtidig legger hun ikke skjul på at det bor mer enn en kvinne i den ene kvinnen som heter Herborg Kråkevik. Ett av innslagene i «Herborg til Chat Noir» dreier seg om forskjellene mellom hennes danske og norske framtoninger. Dansken er dannet dommerfrue, med lerkefuglfakter og glatt-over-takter. Hardangeren er langt mer hardfør og grovkornet, kantete i kroppsspråket og direkte i talen. Hennes scenepersonlighet i «Herborg til Chat Noir» favner begge disse. Her er glimt av andre personligheter også, men de er ikke hennes. Flere av numrene er imitasjonspuslespill der brikkene, ofte bare en setning eller to, er fra kjente personligheter i norsk samfunnsliv - vår tids politikk og kulturliv, samt Chat Noir-historiens storheter.

Hun går tilbake til Bokken Lasson og Victor Bernau, men den av forgjengerne som nok har gitt mest inspirasjon til showet, er Dag Frøland. Pelsen (i Kråkeviks tilfelle er den nok helst av typen fusk-) og flosshatten henges opp på en skredderdukke på scenen, trygt innen tilskuerens synsfelt. Trappen på tvers av scenen er en hilsen til revytradisjoner, den også, der finnes vel knapt en sceneinstallasjon mer brukt i show, cabaret og revy enn den, men Herborgs trapp (scenografi ved Torvid Fladmoe) er av mer hverdagslig sort, samtidig som den har sine skjulte rom. Kanskje kan vi si at selve Chat Noir, den svarte katten, også er et forbilde. I løpet av forestillingen viser Herborg Kråkevik klør, hun klorer litt og spankulerer litt, hun purrer og hun maler, og hun kommer ned på beina.

Tradisjonsbevisstheten er karakteristisk. For Herborg Kråkevik har nok skillet mellom gammelt og nytt, i musikk og i humor, alltid vært irrelevant. Hun liker det hun liker, og hun formidler det hun liker, om det nå er Händel, Mozart, Irving Berlin eller Kari Bremnes. Det musikalske utvalget i «Herborg til Chat Noir. For å frelsa levande og døde», med arrangementer av Kragset, er rene «ynskjekonserten», og vitner om en mangfoldig og variert smak.

 Premieren var på Chat Noir 10. februar 2017.

Juni 2015: Stig og Styves sommershow

«Stig og Styves sommershow». Mot Normalt AS/Kulturhuset Banken, Lillehammer/Hotell Wassilioff, Stavern. Av og med: Stig-Werner Moe og Tom Styve, med tekstbidrag fra bl.a. Hanne T. Asheim, Rune Dahl Bjørnsen. Regi: Tom Sterri.

Uhøytidelig revylek.

TERNING: FEM

Bevisst showbiz

Sommermoroa er sikret.

SHOW: Gamle revytradisjoner blir som nye, med tidsriktige oppdateringer, personlige signaturgrep og selvkommenterende virkemiddelbevissthet, når Stig-Werner Moe og Tom Styve lager sommershow.

Nytt og gammelt

De forsyner seg fritt fra revyhistoriens verktøykasse. De bruker tradisjonell showmusikk og dansetrinn. De refererer til Einar Rose, Leif Juster og Dag Frøland. Med fysiske geberder, grimaserik ansiktsmimikk og fordreide stemmer understreker de det parodiske i sine typer. Ikke sjelden gjenskaper de også egen showhistorie. Rune Dahl Bjørnsens «Peer Gynt som vokalteater» (definert som tekstframføring uten konsonanter) fra Simon Andersen og Stig-Werner Moes 2012-show «Tråkker i spaghettien» har fått en oppussing. Gjensynet med Moes fakir Deng Meg inneholder gester, triks og ulenkelighet vi kjenner fra tidligere år, mikset med nye vrier av året.

Samspillet er uanstrengt. Ofte opptrer Moe & Styve som ordduellanter i konkurranse om publikums sympati, ikke bare i sin Leif Juster-hyllest som rap battle, men også i mellomstikk med broderlig nesevishet.

Punktert glatthet

De kler seg stadig ut og delvis av, og i flere omganger spiller de damer, ikke på den glattpolerte drag queen-måten, men rensket for glamour. Det som er av glamour i showet har ironisk tilsnitt, og den er det de fire sparkepikene - Maja Lillerandklev, Jannicke Haugen, Therese Andreassen og Clarissa Bergh, sistnevnte er også ansvarlig for koreografi - som står for. Men i dette, som i alt annet, punkteres alle pretensjoner. Dette bevisste forholdet til egne virkemidler, kombinert med uhøytidelig lekenhet, er karakteristisk. Moe & Styve følger revyens regler når de vil og bryter dem når de vil, og med det gjør de også det forutsigelige uforutsigbart. Tom Sterri, med all sin erfaring fra revyfeltet, er helt riktig instruktør for materialet. For innholdet er et stikkord politisk korrekt dobbeltmoral. Et annet er stilsikker folkelighet. Stig og Styve demonstrerer at selv D.D.E kan bli mer folkelige, og at Åge Aleksandersens hverdagspoesi kan bli helprosaisk.

Anmeldelsen ble skrevet ut fra forestillingen på Lillehammer 12. juni.