«For konge og fedreland» av og med Shabana Rehman, Oslo Nye Centralteatret. Regi: Svein Sturla Hungnes. Mer alvor enn latter.
Selvbiografi fra scenen
«For konge og fedreland» er ikke et standupshow. Det er Shabana Rehmans fortelling om Shabana Rehman.
TEATER: Jeg forventet et standupshow. Jeg kom til en forestilling som befant seg et sted mellom foredraget og fortellerteatret. «For konge og fedreland» er Shabana Rehmans fortelling om hvordan hun kom fram til sin norske identitet.
Privat
Komikeren Shabana Rehman og samfunnsdebattanten Shabana Rehman støtter seg ofte og gjerne til erfaringer fra privatpersonen Shabana Rehmans liv. Hun har vært mer åpenhjertig enn de fleste. Hun har snakket om vold, usikkerhet og menneskeverd. Hun har selv møtt de problemer som kommer av å stå mellom kulturer og ikke bli helt og fullt akseptert av noen av dem, og hun har brukt sin egen historie og sin egen kropp i sitt arbeid.
I «For konge og fedreland» går hun enda lengre i privatiseringen. Her er både komikeren og debattanten satt til side til fordel for privatpersonen. Fra startsekvensen, med konkursrettsberetning, visning av private bryllupsbilder og bortauksjonering av brudekjolen, til slutten, når hun innser hvor sterke bånd hun har til Norge, er det hennes egne private tanker om hennes egne private identitet som er tema. Det handler om å «finne seg selv», og det handler om å bestemme seg for hvor man skal lete.
Alene og ikke
Hun står alene på scenen, og med unntak av 15-20 kofferter, brudekjolen som skal auksjoneres bort og noen få kostymeskift, er forestillingen uten ytre effekter. Likevel er ikke formen standupkomikkens. Formålet er ikke latter. Formålet er forståelse. «For konge og fedreland» følger Shabanas egen vei fram mot norsk patriotisme. Det er ikke bare hennes vei: I «For konge og fedreland» trekker hun inn hele familiehistorien, fra farens ferd fra Pakistan til Norge og brevene han skrev hjem til familien, til hennes egen retur til landet etter et opphold i USA. På mange måter er både farens og datterens historie den klassiske immigrantfortellingen, en klassereise som handler om håp om et bedre liv for seg og sine, om tilbakeslag og om ikke å gi seg.
Shabana Rehman måtte til USA for å forstå hvor norsk hun er. Med «For konge og fedreland» vil hun at hennes publikum skal forstå det samme.
Premiere var 19.11.09.
Tuesday, November 24, 2009
Wednesday, November 11, 2009
November 2009: Bør Børson jr.
«Bør Børson Jr.» av Harald Tusberg og Egil Monn-Iversen etter Johan Falkberget, til nordnorsk ved Ragnar Olsen, Hålogaland Teater. Med: Kristian Fr. Figenschow jr, Ida Holten Worsøe, Mikkel Gaup m.fl. Regi og koreografi: Tomas Glans. Musikalsk ledelse: Tore Nedgård.
Finanskrise i Harryland.
TERNING: FIRE
Kitsch og camp
«Bør Børson» var alltid vulgær. Nå mer enn noensinne.
MUSIKAL: Han er en liten fisk i en stor dam, og han er ikke en gang særlig svømmedyktig. Det stopper ikke Bør Børson (Kristian Fr. Figenschow jr.). Gründeren har ambisjoner, og da er realitetsforståelsen mindre viktig.
Hålogaland Teater har tatt bondetampen ut av Trøndelag og plassert ham på en campingplass et sted i Nord-Norge. På «Olderstad Camp og Shopping» skal det tjenes penger, og at verken kjøpmann eller kunder noen penger har, er intet hinder for håpet om fortjeneste. Her fråtses det i pølser, øl, grilldresser, dypt utringede paljettkjoler og 70-tallsshorts av den lite flatterende korte typen. Bør selv går rundt og forsøker å være storkar. Vi kjenner igjen formspråket fra andre Figenschow-roller, flirende, fjollete, hjertelig fomlete. Det passer figuren, og lenge er den oppdaterte «Bør Børson» en underholdende, lettfattelig innføring i kredittkniper, spekulasjonsfarer og hva som skjer når man låner seg til fant. Den er strammet inn fra tidligere versjoner, og dødpunkter finnes ikke. Som finanskriseforklaring er «Bør Børson» allegori god som noen. Men etter hvert blir det tydelig at virkemidlene er for ensformige. Effekter gjentas og gjentas igjen. Bifigurer blir for like, og takt og tempo varieres ikke. De få overraskelsene som finnes, ligger i koreografien (Zolen og Månens Michael Jackson-hyllest framfor alt). Men Tomas Glans har ikke lagt like mye arbeid i regi og dramaturgi, og resultatet blir litt for masete. «Bør Børson» er like heseblesende høyrøstet fra start til slutt.
Premiere var 06.11.09.
Finanskrise i Harryland.
TERNING: FIRE
Kitsch og camp
«Bør Børson» var alltid vulgær. Nå mer enn noensinne.
MUSIKAL: Han er en liten fisk i en stor dam, og han er ikke en gang særlig svømmedyktig. Det stopper ikke Bør Børson (Kristian Fr. Figenschow jr.). Gründeren har ambisjoner, og da er realitetsforståelsen mindre viktig.
Hålogaland Teater har tatt bondetampen ut av Trøndelag og plassert ham på en campingplass et sted i Nord-Norge. På «Olderstad Camp og Shopping» skal det tjenes penger, og at verken kjøpmann eller kunder noen penger har, er intet hinder for håpet om fortjeneste. Her fråtses det i pølser, øl, grilldresser, dypt utringede paljettkjoler og 70-tallsshorts av den lite flatterende korte typen. Bør selv går rundt og forsøker å være storkar. Vi kjenner igjen formspråket fra andre Figenschow-roller, flirende, fjollete, hjertelig fomlete. Det passer figuren, og lenge er den oppdaterte «Bør Børson» en underholdende, lettfattelig innføring i kredittkniper, spekulasjonsfarer og hva som skjer når man låner seg til fant. Den er strammet inn fra tidligere versjoner, og dødpunkter finnes ikke. Som finanskriseforklaring er «Bør Børson» allegori god som noen. Men etter hvert blir det tydelig at virkemidlene er for ensformige. Effekter gjentas og gjentas igjen. Bifigurer blir for like, og takt og tempo varieres ikke. De få overraskelsene som finnes, ligger i koreografien (Zolen og Månens Michael Jackson-hyllest framfor alt). Men Tomas Glans har ikke lagt like mye arbeid i regi og dramaturgi, og resultatet blir litt for masete. «Bør Børson» er like heseblesende høyrøstet fra start til slutt.
Premiere var 06.11.09.
Oktober 2009: Julelatter 3
«Julelatter3» av og med Jon Schau, Hans Morten Hansen, Baste Bolstad og Sigrid Bonde Tusvik, Latter. Regi: Vedmund Vik. Mager julekost.
TERNING: TRE
Hul julelatter
«Julelatter3» er ingen gavepakke.
SHOW: «Ikke glem oss, vær så snill», synger Hans Morten Hansen, Baste Bolstad, Jon Schau og Sigrid Bonde Tusvik i «Julelatter»s avslutningsnummer, til tekst av Jon Niklas Rønning og Trond Hanssen. Dessverre er få av showets tekster like poengterte som denne, og resultatet er sørgelig lett forglemmelig.
Regissør Vemund Vik har gjort sitt beste for å skape variasjon i det som er, med raske stemningsskifter og med ulike samarbeidskonstellasjoner de fire komikerne imellom. Men tekstmaterialet er gjennomgående svakt, og litt for ofte er vitsene av det slag som er morsomst hvis man har bøttet juleakevitten før man hører dem. Helst svært kort tid før man hører dem. Særlig gjelder dette Baste Bolstads bidrag, som i hovedsak består av resirkulerte gamle groviser, og som for øvrig spiller på like gamle fordommer. Friskere er Sigrid Bonde Tusviks kjendiskurs (eller «skjendisskurs», som hennes glamourmodellklone ville ha sagt det) og «velmente» forsøk på å fylle ut skjemaet fra Blodbanken, samt Jon Schaus nylesning av Donald Duck, selv om en ikke kan påstå at noen av delene er nyskapende. Schaus samiske julenisse vinner også en del publikumshjerter, men undertegnede mener at også den er et oppkok av forslitte finnmarksmyter vi har hørt før – selv om, det skal han ha, enkelte deler klarer å overraske. Hans Morten Hansen blir en brobygger i selskapet, anvendelig i samspill, sympatisk alene.
Premiere var 28.10.09.
TERNING: TRE
Hul julelatter
«Julelatter3» er ingen gavepakke.
SHOW: «Ikke glem oss, vær så snill», synger Hans Morten Hansen, Baste Bolstad, Jon Schau og Sigrid Bonde Tusvik i «Julelatter»s avslutningsnummer, til tekst av Jon Niklas Rønning og Trond Hanssen. Dessverre er få av showets tekster like poengterte som denne, og resultatet er sørgelig lett forglemmelig.
Regissør Vemund Vik har gjort sitt beste for å skape variasjon i det som er, med raske stemningsskifter og med ulike samarbeidskonstellasjoner de fire komikerne imellom. Men tekstmaterialet er gjennomgående svakt, og litt for ofte er vitsene av det slag som er morsomst hvis man har bøttet juleakevitten før man hører dem. Helst svært kort tid før man hører dem. Særlig gjelder dette Baste Bolstads bidrag, som i hovedsak består av resirkulerte gamle groviser, og som for øvrig spiller på like gamle fordommer. Friskere er Sigrid Bonde Tusviks kjendiskurs (eller «skjendisskurs», som hennes glamourmodellklone ville ha sagt det) og «velmente» forsøk på å fylle ut skjemaet fra Blodbanken, samt Jon Schaus nylesning av Donald Duck, selv om en ikke kan påstå at noen av delene er nyskapende. Schaus samiske julenisse vinner også en del publikumshjerter, men undertegnede mener at også den er et oppkok av forslitte finnmarksmyter vi har hørt før – selv om, det skal han ha, enkelte deler klarer å overraske. Hans Morten Hansen blir en brobygger i selskapet, anvendelig i samspill, sympatisk alene.
Premiere var 28.10.09.
Subscribe to:
Posts (Atom)
