Friday, January 20, 2017

November 2016: En mann ved navn Ove



«En mann ved navn Ove». Oslo Nye Centralteatret i samarbeid med Riksteatret og Thorsson Produktion. Av: Fredrik Backman i en dramatisering av Marie Persson Hedenius, Johan Rheborg og Emma Bucht. Med: Sven Nordin. Regi: Bjarni Thorsson.
KOMMENTAR: Hel ved.
TERNING: FEM

Karslig varme

Han er en mann av de sjeldne. Og han er svært gjenkjennelig.

TEATER: Han heter Ove. Noen ville nok sagt at han er en grinebiter. Andre at han er en mann med integritet. Ove selv bruker ikke ord som «integritet», det måtte være om han skulle være spydig. Det er ikke at Ove har noe imot å være spydig. Det er vel heller det at Ove har mye imot jål. Ove mener at rett skal være rett, at regler er til for å følges, og at alt som er verd å gjøre, er verd å gjøre skikkelig. Om Ove hadde vært av de mennesker som siterer Sartre, kunne han nok ha sagt at «helvete er de andre». Ove er ikke av de mennesker som siterer Sartre. Når «En mann ved navn Ove» begynner, er han 59 år, enkemann og førtidspensjonert mot sin vilje. For første gang i sitt liv er han hjemme på dagtid, og han må forholde seg til alle de naboer han tidligere bare har irritert seg over på avstand.
Aksept
Sven Nordin spiller Ove. Han spiller også alle naboene. Ikke nødvendigvis slik de er, men slik Ove ser dem. For selv om det er de andre menneskene som forandrer Ove, som gir ham nye formål og ny mening, er dramatiseringen av «En mann ved navn Ove» gjort som monolog. Som Ove gjenforteller Nordin, som Ove spiller han ut situasjonene. Han opptrer stiv i gangen og bratt i ryggen, med et ansikt som holder mer tilbake enn det forteller (det er som Ove, som naboene er han - og altså med det også Ove - særdeles uttrykksfull). Gester og reaksjoner tilhører den stivbeinte mannen, med et hjerte som, symbolsk tydelig, er for stort for kroppen. Disse er ikke de eneste symbolske overtydelighetene i «En mann ved navn Ove», men de oppleves ikke som klossete, eller som demonstrative. Fordi karslig knapphet er så utbredt i denne fortellingen, og fordi sentimentale utbrudd så raskt punkteres med barsk humor og stoisk pragmatisme, er det lett å godta, fra «En mann ved navn Ove», sånt som en ellers kunne sett som emosjonelt spekulativt. Det blir enkelt å akseptere at dette er en «hjertevarm historie», og at Ove er en mann som jevnt over fortjener mer respekt enn det han får.
Naturlig Nordin
Denne aksepten skyldes altså dels den bevisste oppbyggingen i bok og teaterforestilling, balansen mellom det barske og det lune, det direkte og det underforståtte. Den skyldes dels Nordins spill, som aldri virker påtatt folkelig, arbæier-sosiolekt til tross, og som heller ikke gjør rollefiguren til mer av en bygdeoriginal enn han trenger å være. Nordin gir Ove respekt. Han lar komikken utvikle seg uten å måtte påpeke den, understreke den, eller forklare den. Han går sin rollefigur i møte, han levendegjør og naturliggjør. Kroppsbruk, ansiktsbruk og stemmebruk stemmer overens med den personlighet historien handler om.
Det hjelper nok også at Ove er en person av det slag vi sjelden møter i teatret, men som de fleste av oss, på ett eller annet tidspunkt, har møtt i det virkelige liv.

«En mann ved navn Ove» vises på norgesturné med Riksteatret i 2017.

Premieren fant sted på Oslo Nye Centralteatret 10. november 2016. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen 23. november.

November 2016: Maurstad-kommentar



Vital veteran

Toralv Maurstad ble født inn i teatret. Selv ikke et hjerneslag kunne ta ham ut av det.

Begge foreldrene, Alfred og Tordis Maurstad, var teaterlegender. Toralv Maurstad hadde sine første skuespilleroppdrag som barn, og han har teaterminner fra en lengre periode enn de fleste har minner. Utdanningen tok han i London, på berømte Royal Academy of Dramatic Arts, RADA. Fortsatt er det et britisk preg over hans spillestil, i vektleggingen av psykologisk innsikt gjennom forståelse av tekst.

Som teatersjef, først på Oslo Nye Teater, senere på Nationaltheatret, var han både elsket og omstridt. Stilbevisst regissør, selviscenesettende showmann, striks utdeler av oppsigelser. Men det er som skuespiller han vil bli husket. Som ung: Rotløse drømmere som Jimmy i Osbornes «Se deg om i vrede», Edmund i O'Neills «Lang dags ferd mot natt» og Richard i samme dramatikers «Skjønne ungdom». Som voksen: En «Cabaret»-konferansier det ennå snakkes om, en hjerteskjærende alkoholisert far i Noréns «Natten er dagens mor» og en lystig rappkjeftet eksmann - mot Liv Ullmann - i Cowards «Private Lives». Som eldre: Kompleks og nyansert i «Kjære løgnhals» med Wenche Foss og i «Vente på Godot» med Espen Skjønberg, rampete som Puck i Shakespeares «En midtsommernattsdrøm» - en rolle han også spilte 51 år før - og sjelegranskende som Sokrates-tolker helt alene. Maurstad har gjort det meste med de fleste, film, TV og teater, komedie, tragedie, musikaler, diktfortolkning og dokumentar.

Gjennom rollen som Peer Gynt - og kanskje enda mer, som stemmen til Ludvig i Ivo Caprinos «Flåklypa Grand Prix» - var han folkeeie lenge før han sa ja til «Hotel Cæsar». Toralv Maurstad er av de skuespillere så vel fagfolk som publikum holder høyt. Han er tildelt æres-Hedda og æres-Amanda, Kritikerprisen, Leif Justers ærespris og Oslo bys kulturpris.
Tidligere i år fikk han hjerneslag. Han gir seg ikke av den grunn. Når Det Norske Teatret har urpremiere på sin «Overføring» neste år, er 90-åringen tilbake på scenen.

Kommentaren sto på trykk i Dagbladet i forbindelse med Toralv Maurstads 90-årsdag 24. november 2016.

November 2016: Orlando



«Orlando». Rogaland Teater. Av: Sigrid Strøm Reibo og Njål Helge Mjøs etter Virginia Woolf. Med: Nina Ellen Ødegård, Even Stormoen, Anders Dale, Øystein Martinsen, Kamilla Grønli Hartvig, Trygve Stakkeland, Erlend Auestad Danielsen og Cassandra Loo. Regi: Sigrid Strøm Reibo.
KOMMENTAR: I evig forvandling og evig interessant.
TERNING: FEM

Et eget rom

Rogaland Teaters «Orlando» er ofte litterær, men aldri bokstavelig.

TEATER: «Orlando» fråtser i metaforer, allegorier, assosiasjoner og tankesprang. Teaterforestillingen bygger sitt eget lille univers - vi kan godt kalle det et rom for seg selv - og i dette rommet gir den oss en samling små og store svar på det enorme spørsmålet om hva det vil si å være menneske.
Endring og stabilitet
«Orlando» er både en hyllest til og en problematisering av menneskets evne til forvandling. Samtidig er det en hyllest til og en problematisering av menneskets bestandighet. Dette kan lyde som en selvmotsigelse, men er det ikke, det er en stadfestelse av den kompleksitet som finnes i personen Orlando, i romanen «Orlando» og teaterforestillingen «Orlando». Forestillingen forstår og formidler motsetninger, og forestillingen forstår og formidler sammenhenger.
At endring og stabilitet sammenstilles gjelder ikke bare i beskrivelsen av Orlandos livsløp, men også i miljøbeskrivelsene. Even Stormoens rojale rollegalleri er en stilhistorie i seg selv, en guide til tidsepoker og til livsbetingelser i gradvis utvikling. Som sju engelske regenter - utvalgte monarker fra Elizabeth I til Elizabeth II, tre kvinner og fire menn - blir Stormoen et symbol på Storbritannia i kontinuitet og forandring. Jeg sier sju regenter, og rollelisten sier sju, men hans tolkning av Elizabeth I, den såkalte jomfrudronningen, trekker en linje til en åttende av øyrikets overhoder, Henrik VIII. Den glupske lidderligheten hun spilles med gjør henne til et slags dobbeltportrett av seg selv og ham, som var hennes far.
Åpenhet
Som Orlando portretterer Nina Ellen Ødegård et tilpasningsvillig, utforskende og åpent menneske. Orlando viser tvil og undring, og Orlando viser aksept. Orlando forvandles, og Orlando forblir den samme. «Du er ulik alt jeg har sett», sier den forelskede Orlando til russiske Sasja (spilt av Kamilla Grønli Hartvig), tidlig i forestillingen. Kanskje er hensikten at publikum skal tenke at Orlando er den unike. Men Orlando, som mann og som kvinne, er bare dels unik. Orlando er også dels oss alle: Ett individ med aspekter fra alle, satt sammen av natur og kultur, arv og miljø, preget av konvensjoner og samtidig i opprør mot konvensjoner. Slik blir Orlando i seg selv et eksempel (eller flere eksempler) på allmennmenneskelighet. Samtidig er Orlando en tydeliggjøring av hvor mye i et menneskeliv som avgjøres av kjønn. De restriksjoner hun på 1700-tallet møter som kvinne, blir ekstra tydelige fordi hun først har hatt større frihet som mann.
Den scenografiske løsningen (Olav Myrtvedt) kombinerer videodesign (av Boya Bøckman), referanser til kunsthistorie fra de siste 400+ år, med et fullt synlig teatermaskineri, og med DJ Trygve Stakkelands miksebord prominent plassert. Skuespillerne sminker seg og bytter parykker sittende ved speil bakerst på scenen, en prosess som blir forstørret i filmgjengivelse. At teatret skaper og at teatret bringer metaforer skal ikke kunne glemmes.

Premieren fant sted på Rogaland Teater 12. november 2016. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 22. november.