August 2018: Tung tids tale

«Tung tids tale». Av Olaug Nilssen, i en dramatisering av Toril Solvang, Olaug Nilssen og Marit Moum Aune. Riksteatret og Det Norske Teatret i samarbeid med Kilden Teater. Med: Julie Moe Sandø, Jon Bleiklie Devik, Siren Jørgensen og Marianne Krogh. Regi: Marit Moum Aune.

KOMMENTAR: Ansvar og empati.

TERNING: FEM

Heretter heter det vi

Direkte og uredd, nær og sterk, bygger «Tung tids tale» fellesskap.

TEATER: «Det heiter ikkje: eg - no lenger. Heretter heiter det: vi». Slik åpner Halldis Moren Vesaas-diktet «Tung tids tale». Grensene mellom jeg-et og vi-et, ansvaret og fellesskapet, er også temaer i Olaug Nilssens svært sterke Brageprisen-belønnede bok med samme tittel. Beretningens jeg-person, Olaug, er mor til et autistisk barn, Daniel. Familiens kamp for å klare byrden, omsorgen og kjærligheten, den intense ensomhetsfølelsen og den intense fellesskapsfølelsen gjengis med nådeløs ærlighet og nådeløs kjærlighet.

Politisk og personlig

Nå er beretningen blitt teater. Ordene lyder som de gjorde på boksidene. Redigert og i utvalg, men fortsatt fortellinger fra jeg-et. Fire skuespillere gir fortellingen kropp. De er alle Olaug. De er alle Daniel. Slik viser de at alle vi, tilskuerne, også kunne vært Olaug. Vi kunne også vært Daniel. Hennes vitnesbyrd, intenst personlig, spesifikt og situasjonsbetinget, angår fellesskapet. Hvor skal grensene gå, mellom det ansvar hun og hennes familie bærer og må bære, og det samfunnet, det store vi, kan hjelpe med? Situasjonen er uløselig. Slitet er uten ende. Det betyr ikke at der ikke finnes hjelp eller trøst eller muligheter til å lette børen.

Dette er ett av flere underliggende budskap, i fortellingen, vi kan godt kalle det for den politiske delen av det - uttrykt gjennom telefonsamtaler med forvaltningen. Et annet handler om styrken i kjærligheten, styrken i båndet og styrken i det å kunne og å ville ta ansvar, den menneskelige, private delen. Ingen av disse budskapene trenger å forklares. De lar seg umiddelbart forstå.

Nært og symbolsk

«Tung tids tale» gjengir og utleverer voldsomt tunge situasjoner, vonde og vanskelige hverdagsinnsikter. Den ekspressive iscenesettelsen bringer dem nært, samtidig som den lar dem få lov til å bli symboler, synliggjøringer av at realiteten er enda større og enda mer omfattende enn dette. Formen, kraftfullt fysisk - Silas Henriksen er kreditert for koreografisk assistanse - skaper situasjoner som på en og samme tid framstår som forstørret og forminsket, sammenlignet med virkeligheten. Even Børsums scenografi, en kontainerlignende boks med dører og luker, hard og kantete, bidrar til det samme. I den er Olaugs seng en bratt diagonal trapp. Selv hvilen er ikke hvile, ansvaret er der alltid. Barnet, med voksen kropp, er mektig og ustyrlig. Blikkene, også når skuespillerne framstiller kvinnen, og hjelpeapparatet, stirrer ofte ut i rommet, lukket inne og samtidig søkende - men som regel uten å møte den andres blikk i kontakt. «Tung tids tale» sørger i seg selv likevel for kontakten. Den bygger et felles rom for felles opplevelse av felles ansvar. Dette er teater som utfordrer til å vise empati, forståelse og respekt.

Premieren var på Riksteatret 24. august 2018.

Mai 2018: Andvake

«Andvake». Hordaland Teater og Den Nationale Scene på Logen. Av: Jon Fosse i en dramatisering av Torkil Sandsund, med musikk av Trio Mediæval, Erlend Apneseth, Sungji Hong og Arve Henriksen. Med: Anne Wiig, Karl-Vidar Lende, Ragnhild Gudbrandsen, Sigmund Njøs Hovind, Erlend Apneseth, Magne Håvard Brekke og Susann Kambestad. Regi: Torkil Sandsund.

KOMMENTAR: Desperasjon sett innenfra.

TERNING: FIRE

 

Skyggeliv

«Andvake» vil så gjerne være bevegende teater.

TEATER: De er småfolk, og de lever under store vanskeligheter. Etter at Jon Fosse for noen år siden gjorde det klart at han så seg ferdig med å skrive for teater, har vi sett en bølge av dramatiseringer av hans romaner: «Morgon og kveld», «Det er Ales», og nå «Andvake»-trilogien. Den består av bøkene «Andvake», «Olavs draumar» og «Kveldsvævd». Disse dramatiseringene har mye felles seg imellom, og mye felles med Fosses øvrige forfatterskap. Det handler om savn og lengsler, om overganger mellom liv og død, om det usagt innforståtte og det fortidde uforståtte.

Både og

Teaterforestillingen i Bergen åpner lovende, og utvikler seg både i positiv og negativ retning. Den har inderlige, sterke øyeblikk, men den har også øyeblikk som insisterer så sterkt på sin følsomhet at det er det påtatte i dem som blir synligst. I enkelte scener ropes det så høyt og så lenge at oppmerksomheten blir trukket vekk fra det som faktisk blir sagt. Parodien er nær og rykker stadig nærmere. Disse scenene reduserer gjennomslaget til de scener som i seg selv er helstøpte. «Andvake» har mange vakre bilder. Portrettene av det unge paret Alida og Asle er ømt tegnet, med fine, antydende nyanser som forteller mye om dem som personer, om familiene de stammer fra, og om vilkårene de lever under. Samspillet mellom Karl-Vidar Lende og Anne Wiig viser den trøst og det fellesskap de to ensomme menneskene har i hverandre, noe som i seg selv understreker hvor utsatte de er hver for seg. Båndene mellom Asle og Alida er fint og varsomt formidlet, og kontrastene til det de møter fra andre mennesker er store, så store at flere av rollene rundt dem virker i overkant forenklet.

Kommunikasjon

Det har vært sagt om Fosses skikkelser at de sliter med å forstå hverandre, men også at de sliter fordi de forstår hverandre for godt. Dette gjelder også persongalleriet i «Andvake». Paret i sentrum er to unge, sårbare og nokså naive mennesker som er så lette å lese at de blir enkle ofre for manipulatorer og utnyttere. Nøden fører dem inn i desperasjon, og inn i impulsive, farlige valg. Trilogien går fra en tid da Bergen fortsatt ble kalt Bjørgvin, i tiden kort før barnet Sigvalds fødsel, til Alidas datter Ales - Sigvalds halvsøster - er blitt en gammel kvinne. Som i så mange av Fosses øvrige verker, er skiftene mellom det levde og det åndelige, minnene og nåtiden glidende og musikalsk sammenvevde. Sandsund lar innledningen spilles som gjennom et filter av Lygre, med handlingsbeskrivende replikker i slekt med sceneanvisninger. Trinnvis går skuespillerne over i en mer handlende, gjengivende opptreden, men også senere brukes beskrivelser aktivt, som en utvidelse av det vi ser.

Dordi Strøms scenografi er fleksibelt minimalistisk, med materialer, farger og former som viser hvor sterkt forankret i kystmiljøene handlingen og dens personer er. Lysdesignen, av Arne Kambestad, tar også opp i seg farger fra havgap og fjorder.

Felespillet fra Erlend Apneseth omgir Asle og Alida med musikk å hvile i, og musikk å våkne av.

Premieren var på Hordaland Teater i Logen 23. mai 2018.

Mars 2018: Tarjei

«Tarjei». Nationaltheatret. Av Tyra Tønnessen etter Helga Flatland. Med: Liv Bernhoft Osa, Nils Johnson, Kjersti Tveterås, John Emil Jørgensrud, Mikkel Bratt Silset, Tone Danielsen, Olavus Frostad Udbye. Regi: Tyra Tønnessen.

KOMMENTAR: Brudd og sprang.

TERNING: FIRE

Et oppstykket etterpå

Når helheten går i oppløsning.

TEATER: Der er et før og et etter i «Tarjei», som der er i Helga Flatlands romantrilogi. Tarjei og to av hans kamerater fra samme bygd dør som soldater i Afghanistan.

Helhet i stykker

«Det finnes ingen helhet», heter tredje bind av Flatlands romanverk (etter «Bli hvis du kan. Reis hvis du må» og «Alle vil hjem. Ingen vil tilbake»). «Det finnes ingen helhet» kan også stå som oppsummering av teaterforestillingen. Visuelt er der en helhet, lydlig er der en helhet. Øyvind Wangensteens lysdesign respekterer mørket, Andreas Utnems musikk uttrykker savnet. Men fortellingen, og de skuespillervirkemidler den formidles gjennom, er preget av brudd og sprang. I historien er mangelen på helhet i seg selv helheten: Følelsen av at ingenting henger sammen, at tilværelsen er gått i stykker. I bøkene gir ulike fortellerstemmer sine beretninger om livet før og etter Tarjeis død. I teaterforestillingen blir strukturen enda mer oppdelt, og vekslingene mellom ståstedene, og mellom tidsplanene, blir krappe.

Når tre bøker skal bli til en forestilling, er det naturligvis nødvendig å komprimere og å kutte. I «Tarjei» har Tønnessen lagt stor vekt på returen til en slags normalitet, en ny normalitet. Alvoret i traumet, de grader av lammelse så vel far Hallvard (Nils Johnson), mor Karin (Liv Bernhoft Osa) og søster Julie (Kjersti Tveterås) gjennomlever, blir dermed tilsvarende dempet. Letingen etter årsaker til at Tarjei (John Emil Jørgensrud) reiste havner også i bakgrunnen.

Jord

Noen av bildene, dialogene og monologpartiene i «Tarjei» framstår som fullstendige slik de er, virkningsfulle og megetsigende, ofte bevegende. Andre virker løsrevne, knappe. Totalinntrykket blir oppstykket. Tilskueren mister de lange utviklingslinjene som gjør Flatlands romaner så engasjerende, og med det forsvinner også noe av forståelsen for hva og hvor mye vendepunktene, små og store, har å si. I stedet blir enkeltepisoder litt for ofte nettopp det, enkeltepisoder.

I Leiko Fuseyas scenograf er jorden sentral. Jord som i grav, og jord som i bondeland. Heller ikke jorden er en sammenhengende enhet. Den befinner seg i kasser. Hver av rollefigurene har sin kasse. Tarjeis kasse er senket ned i scenegulvet som en grav, resten står over gulvnivå, som plantekasser. Noen ganger beveger skuespillerne seg inn i hverandres områder, og den jord som etter hvert spres utover scenegulvet blir et symbol på fellesskapet mellom dem, og hvordan de valg hver av dem tar for sine liv påvirker de andres.

Bygdetilhørighetens betydning i fortellingen til tross gjøres ingen forsøk på å samordne dialekter.

Premieren var på Nationaltheatret 17. mars 2018.