August 2018: Tung tids tale

«Tung tids tale». Av Olaug Nilssen, i en dramatisering av Toril Solvang, Olaug Nilssen og Marit Moum Aune. Riksteatret og Det Norske Teatret i samarbeid med Kilden Teater. Med: Julie Moe Sandø, Jon Bleiklie Devik, Siren Jørgensen og Marianne Krogh. Regi: Marit Moum Aune.

KOMMENTAR: Ansvar og empati.

TERNING: FEM

Heretter heter det vi

Direkte og uredd, nær og sterk, bygger «Tung tids tale» fellesskap.

TEATER: «Det heiter ikkje: eg - no lenger. Heretter heiter det: vi». Slik åpner Halldis Moren Vesaas-diktet «Tung tids tale». Grensene mellom jeg-et og vi-et, ansvaret og fellesskapet, er også temaer i Olaug Nilssens svært sterke Brageprisen-belønnede bok med samme tittel. Beretningens jeg-person, Olaug, er mor til et autistisk barn, Daniel. Familiens kamp for å klare byrden, omsorgen og kjærligheten, den intense ensomhetsfølelsen og den intense fellesskapsfølelsen gjengis med nådeløs ærlighet og nådeløs kjærlighet.

Politisk og personlig

Nå er beretningen blitt teater. Ordene lyder som de gjorde på boksidene. Redigert og i utvalg, men fortsatt fortellinger fra jeg-et. Fire skuespillere gir fortellingen kropp. De er alle Olaug. De er alle Daniel. Slik viser de at alle vi, tilskuerne, også kunne vært Olaug. Vi kunne også vært Daniel. Hennes vitnesbyrd, intenst personlig, spesifikt og situasjonsbetinget, angår fellesskapet. Hvor skal grensene gå, mellom det ansvar hun og hennes familie bærer og må bære, og det samfunnet, det store vi, kan hjelpe med? Situasjonen er uløselig. Slitet er uten ende. Det betyr ikke at der ikke finnes hjelp eller trøst eller muligheter til å lette børen.

Dette er ett av flere underliggende budskap, i fortellingen, vi kan godt kalle det for den politiske delen av det - uttrykt gjennom telefonsamtaler med forvaltningen. Et annet handler om styrken i kjærligheten, styrken i båndet og styrken i det å kunne og å ville ta ansvar, den menneskelige, private delen. Ingen av disse budskapene trenger å forklares. De lar seg umiddelbart forstå.

Nært og symbolsk

«Tung tids tale» gjengir og utleverer voldsomt tunge situasjoner, vonde og vanskelige hverdagsinnsikter. Den ekspressive iscenesettelsen bringer dem nært, samtidig som den lar dem få lov til å bli symboler, synliggjøringer av at realiteten er enda større og enda mer omfattende enn dette. Formen, kraftfullt fysisk - Silas Henriksen er kreditert for koreografisk assistanse - skaper situasjoner som på en og samme tid framstår som forstørret og forminsket, sammenlignet med virkeligheten. Even Børsums scenografi, en kontainerlignende boks med dører og luker, hard og kantete, bidrar til det samme. I den er Olaugs seng en bratt diagonal trapp. Selv hvilen er ikke hvile, ansvaret er der alltid. Barnet, med voksen kropp, er mektig og ustyrlig. Blikkene, også når skuespillerne framstiller kvinnen, og hjelpeapparatet, stirrer ofte ut i rommet, lukket inne og samtidig søkende - men som regel uten å møte den andres blikk i kontakt. «Tung tids tale» sørger i seg selv likevel for kontakten. Den bygger et felles rom for felles opplevelse av felles ansvar. Dette er teater som utfordrer til å vise empati, forståelse og respekt.

Premieren var på Riksteatret 24. august 2018.

Juli 2018: St. Valentin

«St. Valentin». Kastellet og Kilden Teater i Fjæreheia, Agder. Av: Odd Grjotheim (tekst), Peter Halltorp og Arve Konnestad (musikk). Med: Øyvind Boye Løvold, Mari Lerberg Fossum, Lasse Vermeli, Tina Konnestad, Tor Magne Braathen, Thomas Jørstad Pettersen, med flere. Regi: Bentein Baardson.

KOMMENTAR: Lite å feste seg ved.

TERNING: TRE

Spinkle saker

Helgengaven består av pene bilder og tomme ord.

MUSIKAL: Motsetningen står mellom krig og kjærlighet. Jeg røper neppe for mye når jeg sier at kjærligheten er det en skal heie på. Likevel har jeg da sagt nær alt det er verd å si om handlingen i «St. Valentin». Historiefortellingen - om en kan bruke ordet historiefortelling om noe så tynt - er knapp og overfladisk.

Stikkord

Strukturen består av korte episoder, som hver kan oppsummeres i stikkord. Ingen av episodene går dypere inn i eller videre fra disse stikkordene. «St. Valentin» prøver ikke å vise menneskelig utvikling, å gi spenning til konflikter, eller å engasjere på annet vis. Historikerne vet mye om tidsepoken (rundt år 270) og lite om personen Valentin, eller Valentinus. Odd Grjotheim har i liten grad tillatt seg å dikte, og klarer heller ikke å gi tidsbildet liv. Å gjengi på skisseplan er tilsynelatende nok. I programteksten sammenligner regissør Bentein Baardson «St. Valentin» med mysteriespill eller pasjonsspill, middelaldersk religionsformidling. Gjennom tablåer på offentlige torg skulle analfabeter læres å tro. I katolske land fungerer slike spill fortsatt som samfunnslim, og både påskeevangeliet og feiringer av lokale helgener kan samle store folkemasser. Folk skravler og spiser, mens opptrinn går sin gang. I Norge er tradisjonen nærmest gjort overflødig - unntaket er barneskolers juleavslutninger - og «St. Valentin» vil neppe endre på det. At Øyvind Boye Løvold viser en stillferdig autoritet som Valentin eller at en kunne ha likt å se mer av Mari Lerberg Fossums talenter er ikke nok til å gjøre det interessant.

Dekorativt

Fjæreheia er et atmosfærerikt sted, og denne søreuropeiske norske sommeren har det fått preg av det gamle Roma, et Roma som allerede er i forfall. Brutte søyler og murrester signaliserer nedgangstid. Sammen med moderne stillaser, som lar aktørene bevege seg på flere høydeplan, gir dette en avstand til hendelsene, som er med på å forsvare innholdets knapphet. Ryall Burden er kreditert for scenografi. Baardson og koreograf Christina Markhus har gjort god nytte av scenerommet. Dekorative opptrinn tar plassen i bruk. Statistene er mange. Forflytningene er raske, positurene klassiske, mens kostymene (Else Elisabeth Lund) tydeliggjør rollegalleriets status og tilhørighet.

Musikalsk må sangerne kjempe mot sangtekster med opphopninger av flerstavelsesord, i konkurranse med intetsigende fraser. Begge deler svarer litt for ofte litt for dårlig overens med melodiene, som blander innflytelser fra mange ulike tidsepoker.

Premieren var i Fjæreheia 27. juli 2018.

November 2017: Sult1

«Sult1». Kilden Teater. Tekst og musikk av: Jostein Kirkeby-Garstad, Simen Solli Schøien og Geir Zahl. Med: Ina Maria Brekke, Ann Ingrid Fuglestveit-Mortensen, Ulrik Waarli Grimstad, Steffen Mulder og Lars Emil Nielsen. Regi: Jostein Kirkeby-Garstad.

KOMMENTAR: Ungdomsbilder på overflaten

TERNING: FIRE

Hvis 2017 tok en selfie

I «Sult1» har lydbildet flere nyanser enn tidsbildet.

MUSIKAL: Et ungt menneske går rundt i en by med et navn som begynner på Kristian, på hver sin måte tom på innsiden. 1890-versjonen i Kristiania ble så sulten at han hallusinerte, men han fortsatte sine forsøk på å holde fasaden utad, mens han samtidig uttrykte seg nakent i sin skriving. For 2017-versjonen (spilt av Ina Maria Brekke) i Kristiansand kan sulten etter mat dekkes om og når hun vil, men uttrykkstrangen, og trangen etter anerkjennelse, er fortsatt til å føle på kroppen. Men hva skal bli anerkjent, og hva skal uttrykkes? Hva har hun å fortelle? I motsetning til Hamsuns navnløse jeg har Sara et navn, men savner et jeg. Eller kanskje er det mer presist å si at hun mangler en visshet om hva hennes jeg skal være. Gjennom videoblogging er det seg selv hun rettet oppmerksomheten - egen og andres - mot. Men hvem er dette selvet, hvem og hva vil hun være? Hun vet ikke, og dette er ikke det eneste hun sliter med. Sara har psykiske vansker som nok passer inn under mer enn en diagnose.

Tidsbilde

Det ungdomsbilde «Sult1» (en «Sult 2») holder opp for oss, er svært gjenkjennelig. Vi har sett det i avisspalter og TV-programmer, i film, bøker og blogger. Da Trøndelag Teater satte opp «Evig søndag» etter Linnéa Myhres bok tidligere i år ble en personnær versjon av det også vist fram på teaterscenen. Vi kan trygt konstatere at «Sult1» er et tidsriktig bilde. Men trolig er det også et bilde som henvender seg mer til de voksne i publikum - på «ha sympati for dagens ungdom, ikke øk presset»-måten - enn til ungdommene selv. Tross Brekkes spill, følelsesfylt intenst, og samtidig alltid bevisst Saras trang til å posere, går ikke «Sult1» tilstrekkelig i dybden til å fortelle noen av målgruppene noe de ikke har hørt før. Gjennom en serie episoder der sprekkene i Saras psyke blir stilt ut, formidles det at hun sliter, og at menneskene rundt henne også sliter med hvordan de skal forholde seg til henne, langs hele skalaen fra fascinasjon (den velbrukte ideen om den ustabile som interessant) til utmattelse (den velbrukte ideen om den ustabile som krevende). Samtidig kommer en ikke videre fra det åpenbare, altså at hun har det vanskelig, og at hennes jag etter oppmerksomhet - sammen med aversjonen mot feil oppmerksomhet - gjør alt enda tyngre for henne. Koblingen til Hamsuns bok blir løs og unødvendig, også i de scenene der hun møter en voksen mann med en del Hamsun-trekk (dog ikke Hamsuns ordbegavelse).

Lyd og lys

Lydbildet taler både til fjortis-generasjonen og til førtis-generasjonen. Rap kombineres med emoballader, Zahl-soli og situasjonsbeskrivende skranglerock til et totaluttrykk som oppleves som både generasjonsoverskridende og nåtidig, egenartet og velkjent, skjønt volumet innimellom blir så høyt at enkelte, i alle fall under tirsdagens forestilling, beskytter ørene gjennom å stikke fingre i dem - konsertplugger anbefales medbrakt. Visuelt virker kombinasjonene mer tilfeldige. (Produksjonsdesign: Kirkeby-Garstad og Joakim Foldøy, lysdesign: Mike Robertson.) Dagens outfit nummer en er en matroskjole, og for øvrig går Sara litt for ofte bare i undertøyet. En heller anonym trapp med rusten overflate fungerer som bar, hybel og park, og bipersonene har hver for seg hjem som består av enkle bord og stoler. Dette blir satt sammen med nett-symboler som emotikon-fjes i ulike versjoner - utformet som puter, som lyseffekter på gulv, foran og i stedet for ansikter på nettbrett montert på skuespillernes hoder og dataprojeksjoner på vegg. Sistnevnte led tidvis av tekniske småproblemer under den forestilling undertegnede så.

Premieren var i Kilden 10. november 2017. Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i forestillingen 14. november.