Juli 2018: St. Valentin

«St. Valentin». Kastellet og Kilden Teater i Fjæreheia, Agder. Av: Odd Grjotheim (tekst), Peter Halltorp og Arve Konnestad (musikk). Med: Øyvind Boye Løvold, Mari Lerberg Fossum, Lasse Vermeli, Tina Konnestad, Tor Magne Braathen, Thomas Jørstad Pettersen, med flere. Regi: Bentein Baardson.

KOMMENTAR: Lite å feste seg ved.

TERNING: TRE

Spinkle saker

Helgengaven består av pene bilder og tomme ord.

MUSIKAL: Motsetningen står mellom krig og kjærlighet. Jeg røper neppe for mye når jeg sier at kjærligheten er det en skal heie på. Likevel har jeg da sagt nær alt det er verd å si om handlingen i «St. Valentin». Historiefortellingen - om en kan bruke ordet historiefortelling om noe så tynt - er knapp og overfladisk.

Stikkord

Strukturen består av korte episoder, som hver kan oppsummeres i stikkord. Ingen av episodene går dypere inn i eller videre fra disse stikkordene. «St. Valentin» prøver ikke å vise menneskelig utvikling, å gi spenning til konflikter, eller å engasjere på annet vis. Historikerne vet mye om tidsepoken (rundt år 270) og lite om personen Valentin, eller Valentinus. Odd Grjotheim har i liten grad tillatt seg å dikte, og klarer heller ikke å gi tidsbildet liv. Å gjengi på skisseplan er tilsynelatende nok. I programteksten sammenligner regissør Bentein Baardson «St. Valentin» med mysteriespill eller pasjonsspill, middelaldersk religionsformidling. Gjennom tablåer på offentlige torg skulle analfabeter læres å tro. I katolske land fungerer slike spill fortsatt som samfunnslim, og både påskeevangeliet og feiringer av lokale helgener kan samle store folkemasser. Folk skravler og spiser, mens opptrinn går sin gang. I Norge er tradisjonen nærmest gjort overflødig - unntaket er barneskolers juleavslutninger - og «St. Valentin» vil neppe endre på det. At Øyvind Boye Løvold viser en stillferdig autoritet som Valentin eller at en kunne ha likt å se mer av Mari Lerberg Fossums talenter er ikke nok til å gjøre det interessant.

Dekorativt

Fjæreheia er et atmosfærerikt sted, og denne søreuropeiske norske sommeren har det fått preg av det gamle Roma, et Roma som allerede er i forfall. Brutte søyler og murrester signaliserer nedgangstid. Sammen med moderne stillaser, som lar aktørene bevege seg på flere høydeplan, gir dette en avstand til hendelsene, som er med på å forsvare innholdets knapphet. Ryall Burden er kreditert for scenografi. Baardson og koreograf Christina Markhus har gjort god nytte av scenerommet. Dekorative opptrinn tar plassen i bruk. Statistene er mange. Forflytningene er raske, positurene klassiske, mens kostymene (Else Elisabeth Lund) tydeliggjør rollegalleriets status og tilhørighet.

Musikalsk må sangerne kjempe mot sangtekster med opphopninger av flerstavelsesord, i konkurranse med intetsigende fraser. Begge deler svarer litt for ofte litt for dårlig overens med melodiene, som blander innflytelser fra mange ulike tidsepoker.

Premieren var i Fjæreheia 27. juli 2018.

Juli 2017: Terje Vigen

«Terje Vigen». Kilden Teater i Fjæreheia, Grimstad. Av: Henrik Ibsen, musikk av Ketil Bjørnstad. Med: Tomos Young, Øyvind Boye Løvold, Ingeborg Haakonsholm, Johannes Blåsternes, Trine Bariås, Ellen Halvorsen Lervold, Solveig Andsnes, Espen Langvik, Ina Maria Brekke, Ulrik Waarli Grimstad, Lars Emil Nielsen, Steffen Mulder, samt musikerne Bjørn Ole Rasch, Ketil Bjørnstad, Tom Rudi Torjussen, Rolf Kristensen, Ole Kelly Kvamme, Marin Stallemo Bakke. Regi: Birgit Amalie Nilssen.

KOMMENTAR: Sentimentalisert samvittighetsfabel.

TERNING: FIRE

En families tragedie blir en manns renselsesfortelling

«Terje Vigen» er ofte medrivende, men også mer sentimental enn den har godt av.

SCENEKUNST: Der ligger et grått, utsprengt steinbrudd ikke langt fra Grimstad by. Virkelighetens Terje Vigen fant sin grav om lag to kilometer herifra. Når Kilden Teater nå setter opp «Terje Vigen» i Fjæreheia, med 45 aktører og seks musikere på scenen, ligger alt til rette for en storslagen opplevelse med sterk lokal forankring. Medrivende er det, men også mer sentimentalt enn det hadde trengt å være, og Terje (Løvold som sanger, Young som danser) framstår som selvsentrert. Kildens «Terje Vigen» er ikke fortellingen om en families tragedie, om forsøk på å overleve i krise, men om en manns samvittighet.

Ror for livet

Den som snakker om flyktningkriser, og om forskjellene mellom «reelle» og «økonomiske» flyktninger, snakker også, enten hen vet det eller ikke, om «Terje Vigen». Han lever ved kysten, kringsatt av fiender. Han har båten, kona, barnet og huset. Mat har han ikke, ikke nok til å overleve på, og fordi blokaden sperrer tilgangen til fiske, er også muligheten til å hente mer på havet begrenset. Terje Vigen ror likevel. Han ror til det land der ressursene finnes. Han får kjøpt sine tre tønner bygg. Han ror igjen. Han er nesten hjemme idet han oppdages, senkes og fanges. Når han kommer ut fra fengslet fem år etter, er kone og barn døde. Da er der få som uten frykt kommer Terje Vigen nær, og etter mange år får han sjansen til å begå hevn: Han kan straffe den skyldige ved å drepe de uskyldige den skyldige har kjær. Vi vet hva han velger. Tilgivelse, ikke terror. Kilden Teater, og Birgit Amalie Nilssen, har nok sett nåtidsparallellene. De velger ikke å påpeke dem, men lar publikum trekke egne linjer. Kostymer og rekvisitter forankrer «Terje Vigen» i 1801, i 1809, i 1814, i det år hevnmuligheten byr seg, og i det år noen år etter der diktets forteller - Ibsen-stemmen - ser ham blant Grimstadfolket, forsonet med seg selv.

Rockeopera

Lydbildet - spesialskrevet av Ketil Bjørnstad - er nåtidig. «Musikal» er merkelappen Kilden Teater har gitt forestillingen. Begrepet «rockeopera», som vel knapt har vært brukt i Norge siden «Which Witch», er også dekkende. Musikken er mektig, mangfoldig og stemningsladet, med operaelementer og prominente rytmeinstrumenter. Teksten, nær gjennomsunget, bæres gjennom dramaturgisk bevisste vokalvekslinger mellom korpartier og solistdeler, med stemmer som matcher emosjonene i fortellingen: Dette er harmonisk. Dette er aggressivt. Dette er trist, trist, trist. I kostymer (design og scenografi: Elin Nagell Dahl) synliggjøres typelikheter mellom Ibsens Terje og Hugos Jean Valjean, Ibsens engelske kaptein og Javert, men Bjørnstad har ikke latt seg friste til å skape en «Les Misérables»-pastisj.

Tidvis kan ord være vanskelige å oppfatte på grunn av instrumental dominans. Kilden Teater (tidligere kjent som Agder Teater) bøter på dette gjennom å gjengi hele diktet i teaterprogrammet. Premierekvelden benyttet en høy andel av publikum seg av anledningen til å lese underveis.

Passive kvinnebilder

Mindre moderne, og nok også mer viktorianske enn Ibsen nok ville vært komfortabel med, er de kvinnebilder som tegnes. Terje Vigens vakkert dansende kone og barn forsvinner ut av syne allerede mens han ror, døde før sin død. De vender tilbake som drømmebilder i hans fengsel, yndige fantasikvinner, som markerer avstand, men ikke anklage. I Ibsens tekst er Terjes tortur ikke å vite om de lever eller dør, koblet med sinne, skyldfølelse, anger og fortvilelse over å ha etterlatt dem sultende. Her får han juling av de engelske offiserene, og fokus flyttes ytterligere fra deres felles tragedie til ham alene. Hustruen og datter Anna dør, ektemannens reaksjon er poenget. Både innen rammene av Ibsen-diktet og det fysiske scenespråket som kommenterer og utdyper det - koreograf Darren Royston er med rette ført opp som medregissør - kunne koner og barn enkelt vært gitt synligere, mer individualisert og mer aktiv plass, og framstått som personer heller enn eiendeler. Passiviteten og utvendigheten forsterkes når samme kvinne, Ingeborg Haakonsholm, gis rollen som Terjes kone og kapteinens - som han ser sin i. Åtteåringen som danser hans datter gis dessuten i oppgjørscenen en funksjon som mini-madonna, bærende på den dukke som er kapteinens barn, på Terjes samvittighet, og på minnet om hans tap. Sluttscenen viser Terjes død som forskjønnet familiegjenforening, lykkelig og idealisert.

Premieren var i Fjæreheia, Agder, 4. juli 2017.

Juli 2009: Blomster og blod, Dagbladet-versjon

Denne anmeldelsen skrev jeg i to versjoner, en lengre, en kortere. Dagbladet valgte å trykke den kortere, som er denne. Lengre ned på denne bloggsiden finner du også den lange versjonen av samme kritikk.

«Blomster og blod» av Bentein Baardson, Agder Teater, Fjæreheia. Med: Gisken Armand. Regi: Bentein Baardson.
Mer blod enn blomster.

Den blodige blomsterpiken

Marie Hamsun var ikke «folk flest». Er det derfor hun fortsatt er omstridt?

TEATER: Da Knut Hamsun erklærte at kjærlighetens veier er fulle av blomster og blod var han forelsket i sin første kone. Hadde ordene vært tilegnet Marie spørs det om ikke rekkefølgen hadde vært en annen: «Blod og blomster».
Når historien om de to fortelles handler den ofte mer om hans handlinger enn hennes. «Blomster og blod» gir henne ordet, men tar begrenset stilling til hva hun gjorde.
TRE BREV
Det intime monologformatet er et underlig valg for det massive steinbruddet, men samtidig kler formen ideen bak stykket: En kvinne forteller sin versjon av historien vi kjenner henne for. I sin dramatikerdebut (faktisk!) bruker Bentein Baardson brev som utgangspunkt for den tredelte teksten. Brevene er konstruerte, men i samtlige ligger tonen nær Maries egen, med ord og setningsmønstre hun kunne ha brukt og ofte brukte. Stemmeskiftene skyldes skifte i situasjon og stemning, og triogrepet understreker hvor kompleks denne kvinnen var. Det er i seg selv et tegn på respekt og forståelse for at vi mennesker er individer, ikke arketyper. Når temaet er et menneske som i sin levetid ble redusert til stereotypene hustru, mor, bondekone og demagog, er virkemiddelet ekstra velvalgt, og det vekker en tanke som i alle fall ikke fantes i meg før forestillingsstart: Kvinner så egenrådige som denne er lette å dømme også i de tilfeller der de ikke er landssvikdømte.
Når fiksjon og fakta blandes, ligger dilemmaet oftest i spørsmålet om hva som er dokumentert og hva som er diktet. I «Blomster og blod» er dette aldri et problem. Også det som er diktet framstår som ekte, tro mot Marie Hamsuns ånd. Skjønnhetsfeilene som finnes skyldes snarere at teksten er skrevet i etterpåklokskap samtidig som den utgir seg for å være fra Hamsuns samtid. Tidvis ligger begrepsbruken nærere 2009 enn 1947, og argumentasjonen tilhører biografer og litteraturviteres analyse mer enn hovedpersonens egen selvinnsikt. Muligens kunne dette blitt ytterligere nyansert om teatret hadde tildelt regioppgaven til annen regissør enn mannen bak manus. Muligens ville et slikt valg ha medført at andre nyanser hadde forsvunnet.
STEMMEN TALER
Marie Hamsun var en kvinne som bebreidet sin mann for de valg hun selv hadde tatt. Hun var dramadronningen som gjorde sin ektemann til sin konge. Samtidig fortalte hun ham det hver gang han oppførte seg som en narr. Hun var ikke en kvinne som føyer seg, men hun valgte å føye seg. Slik både monolog og tidligere biografier viser: Knut Hamsun knekket henne kanskje, men han kuet henne ikke. Hele sitt liv var Marie Hamsun en kompromissløs kvinne som ble tvunget til å inngå kompromisser.
Alle disse nyansene ligger i Baardsons tekst og regi, men det er Gisken Armand som gir dem liv. Hun er av de skuespillere som lar små skiftninger i ansiktsuttrykk fortelle flertydige historier om store emosjoner. I rollen som Marie viser hun sin klokskap på andre måter. Hun bruker et større register av kroppslige bevegelser, som gammeldamegange, bøyd rygg og opprørte armbevegelser. Men fremdeles er det den dype, uttrykksfulle stemmen som er hennes viktigste instrument. Den har kraft til å fylle et steinbrudd. Mer enn den fysiske forvandlingen er det den som omskaper henne til den kontrastrike kvinnen som er en av de få som i Norge har måttet sone en fengselsdom for å ha brukt sin ytringsfrihet.

Premiere var i Fjæreheia i Agder 14.07.09.

Juli 2009: Blomster og blod, fullstendig versjon

Denne anmeldelsen ble trykket i kortere versjon, men på bloggen publiserer jeg nå både den fullstendige versjonen av anmeldelsen, og den kortere.

«Blomster og blod» av Bentein Baardson, Agder Teater, Fjæreheia. Med: Gisken Armand. Regi: Bentein Baardson.
Mer blod enn blomster.

«Og kjærligheten ble verdens opphav og verdens hersker, men alle dens veier er fulle av blomster og blod, blomster og blod».
Knut Hamsun, fra «Victoria» (1898).

Den blodige blomsterpiken

Marie Hamsun var ikke «folk flest». Er det derfor hun fortsatt er omstridt?

TEATER: Da Knut Hamsun erklærte at kjærlighetens veier er fulle av blomster og blod var han forelsket i sin første kone, Bergljot. Hadde ordene vært tilegnet Marie spørs det om ikke rekkefølgen hadde vært en annen. «Blod og blomster».
Deres ekteskap var aldri enkelt, slik også menneskene i det var kompliserte og sammensatte. Men kjærligheten dem i mellom varte livet ut. Også da de ikke klarte leve sammen, så begge på den andre som den andre halvparten av seg selv.
Vanligvis er det slik at når historien om de to fortelles handler den mer om hans handlinger og hans syn enn om hennes. «Blomster og blod» gir Marie ordet, men tar bare begrenset stilling til hva hun gjorde.
TRE BREV
Det intime monologformatet er et underlig valg for det massive steinbruddet i Fjæreheia, men samtidig kler formen den idé som ligger bak stykket: En kvinne forteller sin versjon av historien vi kjenner henne for. I sin dramatikerdebut (faktisk, det er hans debut!) bruker Bentein Baardson brev som utgangspunkt for den tredelte teksten.
De tre brevene er konstruerte, men i samtlige ligger tonen nær Maries egen, med ord og setningsmønstre hun kunne ha brukt og ofte brukte. Passasjer og setninger er hentet fra eller inspirert av hennes egne tekster, og selv om fortellerstemmen skifter mellom de tre sekvensene, er helheten helhetlig. Stemmeskiftene skyldes skifte i situasjon og stemning, og triogrepet understreker hvor kompleks Anne Marie Andersen Hamsun var. Det er i seg selv et tegn på respekt og forståelse for at vi mennesker er individer, ikke arketyper. Når temaet er en kvinne som i sin levetid ble redusert til stereotypene hustru, mor, bondekone og demagog, er virkemiddelet ekstra velvalgt, og det vekker en tanke som i alle fall ikke fantes i meg før forestillingsstart: Kvinner så egenrådige som Marie Hamsun er lette å dømme også i de tilfeller der de ikke er landssvikdømte.
Hver sekvens er faktaspekket og forklarer sammenhengen teksten er skrevet i, og selv om det svekker brev-preget gir det også et skinn av autensitet.
EKTE OG FALSK
Når fiksjon og fakta blandes, ligger dilemmaet oftest i spørsmålet om hva som er ekte og hva som er falskt. Hva er dokumentert og hva er diktet? I «Blomster og blod» blir dette aldri et problem. Også det som er diktet framstår som ekte, tro mot Marie Hamsuns ånd.
Skjønnhetsfeilene som finnes skyldes snarere at teksten er skrevet i etterpåklokskap samtidig som den utgir seg for å være fra Hamsuns samtid. Særlig gjelder dette når hun streifer innom feminismen. Marie Hamsuns kvinnesyn var minst like motsetningsfylt som hennes ektemanns. Hun hadde sin egen karriere og hun visste meget vel at hun kunne nådd langt, hadde hun ikke valgt å bli hustru, bonde og mor. Hun opponerte mot sin manns tyranni og hun fant seg i det. Hun tok gjerne ledelsen både hjemme og ute, men hun lot seg også dominere. Han var den type mann som ga ordrer, og hun fulgte dem, som regel under henvisning til tradisjonelle verdier. Kall det gjerne nasjonalsosialistiske verdier. Bentein Baardsons Marie Hamsun er en postfeminist, en kvinne som tar sine rettigheter som menneske som en selvfølge. Tidvis ligger begrepsbruken nærere 2009 enn 1947, og argumentasjonen tilhører biografer og litteraturviteres analyse mer enn hovedpersonens egen selvinnsikt. Muligens kunne dette blitt ytterligere nyansert om teatret hadde tildelt regioppgaven til annen regissør enn mannen bak manus. Muligens ville et slikt valg ha medført at andre nyanser hadde forsvunnet i prosessen.
STEMMEN TALER
Marie Hamsun var en kvinne som bebreidet sin mann for de valg hun selv hadde tatt. Hun kunne kritisere ham for å være uansvarlig, men samtidig hadde hun en tendens til å legge ansvaret for sine egne handlinger over på andre.
Hun var også dramadronningen som gjorde sin ektemann til sin konge. Samtidig fortalte hun ham det hver gang han oppførte seg som en narr. Hun var ikke en kvinne som føyer seg, men hun valgte å føye seg. Slik monolog og tidligere biografier viser: Knut Hamsun knekket henne kanskje, men han kuet henne ikke. Hele sitt liv var Marie Hamsun en kompromissløs kvinne som ble tvunget til å inngå kompromisser.
Alle disse nyansene ligger i Baardsons tekst og regi, men det er Gisken Armand som gir dem liv. Hun er en av de skuespillere som lar små skiftninger i ansiktsuttrykk og mimikk fortelle flertydige historier om store emosjoner. I rollen som Marie viser hun sin klokskap på andre måter. Hun bruker et større register av kroppslige bevegelser, som gammeldamegange, bøyd rygg og opprørte armbevegelser. Men fremdeles er det den dype, uttrykksfulle stemmen som er hennes viktigste instrument. Den har kraft til å fylle et steinbrudd. Mer enn den fysiske forvandlingen er det den som omskaper henne til den kontrastrike kvinnen som er en av de få som i Norge har måttet sone en fengselsdom for å ha brukt sin ytringsfrihet.

Premiere var i Fjæreheia i Agder 14.07.09.