«På gjengrodde stier», av Knut Hamsun, dramatisert av Reidar Sørensen. Nordland Teater og Musikk i Nordland, Hamsunsenteret, Hamarøy. Med: Thor-Inge Gullvåg og MiN-ensemblet. Regi: Reidar Sørensen. Musikk av: Håkon Berge
Nyansert stabeis.
Stabukkens stemme
Om hundre år er det dette som huskes: Knut Hamsun ga seg aldri.
TEATER: Boka «På gjengrodde stier» kan leses på minst to måter. Man kan tolke den som et politisk forsvarsskrift der den landssviksanklagede Hamsun argumenterer for sin rett til å mene. Eller man kan se den som et personlig opprør der oldingen Hamsun argumenterer for sin rett til å tas på alvor.
TRADISJONELT
Nordland Teater har valgt den første og mest tradisjonelle tolkningen. Nesten samtlige tekstutdrag som brukes i forestillingen er knyttet opp mot landssvikersaken. Gamlingen som vil bevise at hans sjelsevner er varige selv om hans sanser er svekkede kommer i bakgrunnen for demagogen som ikke angrer. Det motsatte valget – å dempe politikken for å belyse levd liv og ulevde lengsler - ville vært djervere, men også vanskeligere. En personlig vektlegging fordrer at publikum har kjennskap til rettssaken og de overgrep som ble begått under forberedelsene til den. Reidar Sørensen gjør ikke den antagelsen. Han tar for seg saken sett med Hamsuns svaksynte øyne og lar ham rase og forklare uimotsagt.
Thor-Inge Gullvåg framstår som en troverdig motsetningsfylt Hamsun, assistert av Musikk i Nordlands utmerkede kammerensemble. De utdyper hans allerede nyanserte karaktertegning i myke toner, emosjonelt ladet og romantisk lydende. Håkon Berge har skrevet musikken spesielt for teatret, og det er tydelig at han har latt Hamsuns språk og dramaturgi inspirere seg. Tonefølget minner oss om de kvaler privatpersonen Knut må ha hatt og som forfatteren Knut Hamsun skrev om, mens den offentlige debattant Hamsun diskuterte sak opp og sak ned.
HANS OG HENNES
Agder Teater gjorde det motsatte valget i sin Marie Hamsun-monolog, «Blomster og Blod», som hadde premiere for en knapp måned siden. Hans og hennes monolog er lagt til samme tidsperiode, de handler om samme rettsoppgjør og samme straff. Men i «Blomster…» handlet det om psyke mer enn politikk, om retten til å være den man er enda mer enn retten til å mene det man gjør. For den som har sett begge er det tydelig hvor mye Marie og Knut Hamsun hadde felles, og hvor mye som skilte dem fra hverandre. Begge forestillingene skildrer fall fra den høyeste respekt til den dypeste forakt, fall som vakte bitterhet i begge og som fikk dem til å føle seg undervurdert og misforstått – også av hverandre. Hennes argumentasjon: «Jeg er et tenkende menneske mer enn jeg er en kone». Hans argumentasjon: «Jeg er et tenkende menneske mer enn jeg er en skrøpelig kropp». Riksteatret bør kjøpe begge monologene og spille dem som en helaftens forestilling der de to versjonene får utfylle og komplettere hverandre. Slik vil det personlige i det politiske og det politiske i det personlige synliggjøres ytterligere.
Premiere var på Hamsunsenteret i Hamarøy 05.08 2009.
Showing posts with label Hamsunjubileet. Show all posts
Showing posts with label Hamsunjubileet. Show all posts
Tuesday, August 18, 2009
Saturday, July 18, 2009
Juli 2009: Blomster og blod, Dagbladet-versjon
Denne anmeldelsen skrev jeg i to versjoner, en lengre, en kortere. Dagbladet valgte å trykke den kortere, som er denne. Lengre ned på denne bloggsiden finner du også den lange versjonen av samme kritikk.
«Blomster og blod» av Bentein Baardson, Agder Teater, Fjæreheia. Med: Gisken Armand. Regi: Bentein Baardson.
Mer blod enn blomster.
Den blodige blomsterpiken
Marie Hamsun var ikke «folk flest». Er det derfor hun fortsatt er omstridt?
TEATER: Da Knut Hamsun erklærte at kjærlighetens veier er fulle av blomster og blod var han forelsket i sin første kone. Hadde ordene vært tilegnet Marie spørs det om ikke rekkefølgen hadde vært en annen: «Blod og blomster».
Når historien om de to fortelles handler den ofte mer om hans handlinger enn hennes. «Blomster og blod» gir henne ordet, men tar begrenset stilling til hva hun gjorde.
TRE BREV
Det intime monologformatet er et underlig valg for det massive steinbruddet, men samtidig kler formen ideen bak stykket: En kvinne forteller sin versjon av historien vi kjenner henne for. I sin dramatikerdebut (faktisk!) bruker Bentein Baardson brev som utgangspunkt for den tredelte teksten. Brevene er konstruerte, men i samtlige ligger tonen nær Maries egen, med ord og setningsmønstre hun kunne ha brukt og ofte brukte. Stemmeskiftene skyldes skifte i situasjon og stemning, og triogrepet understreker hvor kompleks denne kvinnen var. Det er i seg selv et tegn på respekt og forståelse for at vi mennesker er individer, ikke arketyper. Når temaet er et menneske som i sin levetid ble redusert til stereotypene hustru, mor, bondekone og demagog, er virkemiddelet ekstra velvalgt, og det vekker en tanke som i alle fall ikke fantes i meg før forestillingsstart: Kvinner så egenrådige som denne er lette å dømme også i de tilfeller der de ikke er landssvikdømte.
Når fiksjon og fakta blandes, ligger dilemmaet oftest i spørsmålet om hva som er dokumentert og hva som er diktet. I «Blomster og blod» er dette aldri et problem. Også det som er diktet framstår som ekte, tro mot Marie Hamsuns ånd. Skjønnhetsfeilene som finnes skyldes snarere at teksten er skrevet i etterpåklokskap samtidig som den utgir seg for å være fra Hamsuns samtid. Tidvis ligger begrepsbruken nærere 2009 enn 1947, og argumentasjonen tilhører biografer og litteraturviteres analyse mer enn hovedpersonens egen selvinnsikt. Muligens kunne dette blitt ytterligere nyansert om teatret hadde tildelt regioppgaven til annen regissør enn mannen bak manus. Muligens ville et slikt valg ha medført at andre nyanser hadde forsvunnet.
STEMMEN TALER
Marie Hamsun var en kvinne som bebreidet sin mann for de valg hun selv hadde tatt. Hun var dramadronningen som gjorde sin ektemann til sin konge. Samtidig fortalte hun ham det hver gang han oppførte seg som en narr. Hun var ikke en kvinne som føyer seg, men hun valgte å føye seg. Slik både monolog og tidligere biografier viser: Knut Hamsun knekket henne kanskje, men han kuet henne ikke. Hele sitt liv var Marie Hamsun en kompromissløs kvinne som ble tvunget til å inngå kompromisser.
Alle disse nyansene ligger i Baardsons tekst og regi, men det er Gisken Armand som gir dem liv. Hun er av de skuespillere som lar små skiftninger i ansiktsuttrykk fortelle flertydige historier om store emosjoner. I rollen som Marie viser hun sin klokskap på andre måter. Hun bruker et større register av kroppslige bevegelser, som gammeldamegange, bøyd rygg og opprørte armbevegelser. Men fremdeles er det den dype, uttrykksfulle stemmen som er hennes viktigste instrument. Den har kraft til å fylle et steinbrudd. Mer enn den fysiske forvandlingen er det den som omskaper henne til den kontrastrike kvinnen som er en av de få som i Norge har måttet sone en fengselsdom for å ha brukt sin ytringsfrihet.
Premiere var i Fjæreheia i Agder 14.07.09.
«Blomster og blod» av Bentein Baardson, Agder Teater, Fjæreheia. Med: Gisken Armand. Regi: Bentein Baardson.
Mer blod enn blomster.
Den blodige blomsterpiken
Marie Hamsun var ikke «folk flest». Er det derfor hun fortsatt er omstridt?
TEATER: Da Knut Hamsun erklærte at kjærlighetens veier er fulle av blomster og blod var han forelsket i sin første kone. Hadde ordene vært tilegnet Marie spørs det om ikke rekkefølgen hadde vært en annen: «Blod og blomster».
Når historien om de to fortelles handler den ofte mer om hans handlinger enn hennes. «Blomster og blod» gir henne ordet, men tar begrenset stilling til hva hun gjorde.
TRE BREV
Det intime monologformatet er et underlig valg for det massive steinbruddet, men samtidig kler formen ideen bak stykket: En kvinne forteller sin versjon av historien vi kjenner henne for. I sin dramatikerdebut (faktisk!) bruker Bentein Baardson brev som utgangspunkt for den tredelte teksten. Brevene er konstruerte, men i samtlige ligger tonen nær Maries egen, med ord og setningsmønstre hun kunne ha brukt og ofte brukte. Stemmeskiftene skyldes skifte i situasjon og stemning, og triogrepet understreker hvor kompleks denne kvinnen var. Det er i seg selv et tegn på respekt og forståelse for at vi mennesker er individer, ikke arketyper. Når temaet er et menneske som i sin levetid ble redusert til stereotypene hustru, mor, bondekone og demagog, er virkemiddelet ekstra velvalgt, og det vekker en tanke som i alle fall ikke fantes i meg før forestillingsstart: Kvinner så egenrådige som denne er lette å dømme også i de tilfeller der de ikke er landssvikdømte.
Når fiksjon og fakta blandes, ligger dilemmaet oftest i spørsmålet om hva som er dokumentert og hva som er diktet. I «Blomster og blod» er dette aldri et problem. Også det som er diktet framstår som ekte, tro mot Marie Hamsuns ånd. Skjønnhetsfeilene som finnes skyldes snarere at teksten er skrevet i etterpåklokskap samtidig som den utgir seg for å være fra Hamsuns samtid. Tidvis ligger begrepsbruken nærere 2009 enn 1947, og argumentasjonen tilhører biografer og litteraturviteres analyse mer enn hovedpersonens egen selvinnsikt. Muligens kunne dette blitt ytterligere nyansert om teatret hadde tildelt regioppgaven til annen regissør enn mannen bak manus. Muligens ville et slikt valg ha medført at andre nyanser hadde forsvunnet.
STEMMEN TALER
Marie Hamsun var en kvinne som bebreidet sin mann for de valg hun selv hadde tatt. Hun var dramadronningen som gjorde sin ektemann til sin konge. Samtidig fortalte hun ham det hver gang han oppførte seg som en narr. Hun var ikke en kvinne som føyer seg, men hun valgte å føye seg. Slik både monolog og tidligere biografier viser: Knut Hamsun knekket henne kanskje, men han kuet henne ikke. Hele sitt liv var Marie Hamsun en kompromissløs kvinne som ble tvunget til å inngå kompromisser.
Alle disse nyansene ligger i Baardsons tekst og regi, men det er Gisken Armand som gir dem liv. Hun er av de skuespillere som lar små skiftninger i ansiktsuttrykk fortelle flertydige historier om store emosjoner. I rollen som Marie viser hun sin klokskap på andre måter. Hun bruker et større register av kroppslige bevegelser, som gammeldamegange, bøyd rygg og opprørte armbevegelser. Men fremdeles er det den dype, uttrykksfulle stemmen som er hennes viktigste instrument. Den har kraft til å fylle et steinbrudd. Mer enn den fysiske forvandlingen er det den som omskaper henne til den kontrastrike kvinnen som er en av de få som i Norge har måttet sone en fengselsdom for å ha brukt sin ytringsfrihet.
Premiere var i Fjæreheia i Agder 14.07.09.
Juli 2009: Blomster og blod, fullstendig versjon
Denne anmeldelsen ble trykket i kortere versjon, men på bloggen publiserer jeg nå både den fullstendige versjonen av anmeldelsen, og den kortere.
«Blomster og blod» av Bentein Baardson, Agder Teater, Fjæreheia. Med: Gisken Armand. Regi: Bentein Baardson.
Mer blod enn blomster.
«Og kjærligheten ble verdens opphav og verdens hersker, men alle dens veier er fulle av blomster og blod, blomster og blod».
Knut Hamsun, fra «Victoria» (1898).
Den blodige blomsterpiken
Marie Hamsun var ikke «folk flest». Er det derfor hun fortsatt er omstridt?
TEATER: Da Knut Hamsun erklærte at kjærlighetens veier er fulle av blomster og blod var han forelsket i sin første kone, Bergljot. Hadde ordene vært tilegnet Marie spørs det om ikke rekkefølgen hadde vært en annen. «Blod og blomster».
Deres ekteskap var aldri enkelt, slik også menneskene i det var kompliserte og sammensatte. Men kjærligheten dem i mellom varte livet ut. Også da de ikke klarte leve sammen, så begge på den andre som den andre halvparten av seg selv.
Vanligvis er det slik at når historien om de to fortelles handler den mer om hans handlinger og hans syn enn om hennes. «Blomster og blod» gir Marie ordet, men tar bare begrenset stilling til hva hun gjorde.
TRE BREV
Det intime monologformatet er et underlig valg for det massive steinbruddet i Fjæreheia, men samtidig kler formen den idé som ligger bak stykket: En kvinne forteller sin versjon av historien vi kjenner henne for. I sin dramatikerdebut (faktisk, det er hans debut!) bruker Bentein Baardson brev som utgangspunkt for den tredelte teksten.
De tre brevene er konstruerte, men i samtlige ligger tonen nær Maries egen, med ord og setningsmønstre hun kunne ha brukt og ofte brukte. Passasjer og setninger er hentet fra eller inspirert av hennes egne tekster, og selv om fortellerstemmen skifter mellom de tre sekvensene, er helheten helhetlig. Stemmeskiftene skyldes skifte i situasjon og stemning, og triogrepet understreker hvor kompleks Anne Marie Andersen Hamsun var. Det er i seg selv et tegn på respekt og forståelse for at vi mennesker er individer, ikke arketyper. Når temaet er en kvinne som i sin levetid ble redusert til stereotypene hustru, mor, bondekone og demagog, er virkemiddelet ekstra velvalgt, og det vekker en tanke som i alle fall ikke fantes i meg før forestillingsstart: Kvinner så egenrådige som Marie Hamsun er lette å dømme også i de tilfeller der de ikke er landssvikdømte.
Hver sekvens er faktaspekket og forklarer sammenhengen teksten er skrevet i, og selv om det svekker brev-preget gir det også et skinn av autensitet.
EKTE OG FALSK
Når fiksjon og fakta blandes, ligger dilemmaet oftest i spørsmålet om hva som er ekte og hva som er falskt. Hva er dokumentert og hva er diktet? I «Blomster og blod» blir dette aldri et problem. Også det som er diktet framstår som ekte, tro mot Marie Hamsuns ånd.
Skjønnhetsfeilene som finnes skyldes snarere at teksten er skrevet i etterpåklokskap samtidig som den utgir seg for å være fra Hamsuns samtid. Særlig gjelder dette når hun streifer innom feminismen. Marie Hamsuns kvinnesyn var minst like motsetningsfylt som hennes ektemanns. Hun hadde sin egen karriere og hun visste meget vel at hun kunne nådd langt, hadde hun ikke valgt å bli hustru, bonde og mor. Hun opponerte mot sin manns tyranni og hun fant seg i det. Hun tok gjerne ledelsen både hjemme og ute, men hun lot seg også dominere. Han var den type mann som ga ordrer, og hun fulgte dem, som regel under henvisning til tradisjonelle verdier. Kall det gjerne nasjonalsosialistiske verdier. Bentein Baardsons Marie Hamsun er en postfeminist, en kvinne som tar sine rettigheter som menneske som en selvfølge. Tidvis ligger begrepsbruken nærere 2009 enn 1947, og argumentasjonen tilhører biografer og litteraturviteres analyse mer enn hovedpersonens egen selvinnsikt. Muligens kunne dette blitt ytterligere nyansert om teatret hadde tildelt regioppgaven til annen regissør enn mannen bak manus. Muligens ville et slikt valg ha medført at andre nyanser hadde forsvunnet i prosessen.
STEMMEN TALER
Marie Hamsun var en kvinne som bebreidet sin mann for de valg hun selv hadde tatt. Hun kunne kritisere ham for å være uansvarlig, men samtidig hadde hun en tendens til å legge ansvaret for sine egne handlinger over på andre.
Hun var også dramadronningen som gjorde sin ektemann til sin konge. Samtidig fortalte hun ham det hver gang han oppførte seg som en narr. Hun var ikke en kvinne som føyer seg, men hun valgte å føye seg. Slik monolog og tidligere biografier viser: Knut Hamsun knekket henne kanskje, men han kuet henne ikke. Hele sitt liv var Marie Hamsun en kompromissløs kvinne som ble tvunget til å inngå kompromisser.
Alle disse nyansene ligger i Baardsons tekst og regi, men det er Gisken Armand som gir dem liv. Hun er en av de skuespillere som lar små skiftninger i ansiktsuttrykk og mimikk fortelle flertydige historier om store emosjoner. I rollen som Marie viser hun sin klokskap på andre måter. Hun bruker et større register av kroppslige bevegelser, som gammeldamegange, bøyd rygg og opprørte armbevegelser. Men fremdeles er det den dype, uttrykksfulle stemmen som er hennes viktigste instrument. Den har kraft til å fylle et steinbrudd. Mer enn den fysiske forvandlingen er det den som omskaper henne til den kontrastrike kvinnen som er en av de få som i Norge har måttet sone en fengselsdom for å ha brukt sin ytringsfrihet.
Premiere var i Fjæreheia i Agder 14.07.09.
«Blomster og blod» av Bentein Baardson, Agder Teater, Fjæreheia. Med: Gisken Armand. Regi: Bentein Baardson.
Mer blod enn blomster.
«Og kjærligheten ble verdens opphav og verdens hersker, men alle dens veier er fulle av blomster og blod, blomster og blod».
Knut Hamsun, fra «Victoria» (1898).
Den blodige blomsterpiken
Marie Hamsun var ikke «folk flest». Er det derfor hun fortsatt er omstridt?
TEATER: Da Knut Hamsun erklærte at kjærlighetens veier er fulle av blomster og blod var han forelsket i sin første kone, Bergljot. Hadde ordene vært tilegnet Marie spørs det om ikke rekkefølgen hadde vært en annen. «Blod og blomster».
Deres ekteskap var aldri enkelt, slik også menneskene i det var kompliserte og sammensatte. Men kjærligheten dem i mellom varte livet ut. Også da de ikke klarte leve sammen, så begge på den andre som den andre halvparten av seg selv.
Vanligvis er det slik at når historien om de to fortelles handler den mer om hans handlinger og hans syn enn om hennes. «Blomster og blod» gir Marie ordet, men tar bare begrenset stilling til hva hun gjorde.
TRE BREV
Det intime monologformatet er et underlig valg for det massive steinbruddet i Fjæreheia, men samtidig kler formen den idé som ligger bak stykket: En kvinne forteller sin versjon av historien vi kjenner henne for. I sin dramatikerdebut (faktisk, det er hans debut!) bruker Bentein Baardson brev som utgangspunkt for den tredelte teksten.
De tre brevene er konstruerte, men i samtlige ligger tonen nær Maries egen, med ord og setningsmønstre hun kunne ha brukt og ofte brukte. Passasjer og setninger er hentet fra eller inspirert av hennes egne tekster, og selv om fortellerstemmen skifter mellom de tre sekvensene, er helheten helhetlig. Stemmeskiftene skyldes skifte i situasjon og stemning, og triogrepet understreker hvor kompleks Anne Marie Andersen Hamsun var. Det er i seg selv et tegn på respekt og forståelse for at vi mennesker er individer, ikke arketyper. Når temaet er en kvinne som i sin levetid ble redusert til stereotypene hustru, mor, bondekone og demagog, er virkemiddelet ekstra velvalgt, og det vekker en tanke som i alle fall ikke fantes i meg før forestillingsstart: Kvinner så egenrådige som Marie Hamsun er lette å dømme også i de tilfeller der de ikke er landssvikdømte.
Hver sekvens er faktaspekket og forklarer sammenhengen teksten er skrevet i, og selv om det svekker brev-preget gir det også et skinn av autensitet.
EKTE OG FALSK
Når fiksjon og fakta blandes, ligger dilemmaet oftest i spørsmålet om hva som er ekte og hva som er falskt. Hva er dokumentert og hva er diktet? I «Blomster og blod» blir dette aldri et problem. Også det som er diktet framstår som ekte, tro mot Marie Hamsuns ånd.
Skjønnhetsfeilene som finnes skyldes snarere at teksten er skrevet i etterpåklokskap samtidig som den utgir seg for å være fra Hamsuns samtid. Særlig gjelder dette når hun streifer innom feminismen. Marie Hamsuns kvinnesyn var minst like motsetningsfylt som hennes ektemanns. Hun hadde sin egen karriere og hun visste meget vel at hun kunne nådd langt, hadde hun ikke valgt å bli hustru, bonde og mor. Hun opponerte mot sin manns tyranni og hun fant seg i det. Hun tok gjerne ledelsen både hjemme og ute, men hun lot seg også dominere. Han var den type mann som ga ordrer, og hun fulgte dem, som regel under henvisning til tradisjonelle verdier. Kall det gjerne nasjonalsosialistiske verdier. Bentein Baardsons Marie Hamsun er en postfeminist, en kvinne som tar sine rettigheter som menneske som en selvfølge. Tidvis ligger begrepsbruken nærere 2009 enn 1947, og argumentasjonen tilhører biografer og litteraturviteres analyse mer enn hovedpersonens egen selvinnsikt. Muligens kunne dette blitt ytterligere nyansert om teatret hadde tildelt regioppgaven til annen regissør enn mannen bak manus. Muligens ville et slikt valg ha medført at andre nyanser hadde forsvunnet i prosessen.
STEMMEN TALER
Marie Hamsun var en kvinne som bebreidet sin mann for de valg hun selv hadde tatt. Hun kunne kritisere ham for å være uansvarlig, men samtidig hadde hun en tendens til å legge ansvaret for sine egne handlinger over på andre.
Hun var også dramadronningen som gjorde sin ektemann til sin konge. Samtidig fortalte hun ham det hver gang han oppførte seg som en narr. Hun var ikke en kvinne som føyer seg, men hun valgte å føye seg. Slik monolog og tidligere biografier viser: Knut Hamsun knekket henne kanskje, men han kuet henne ikke. Hele sitt liv var Marie Hamsun en kompromissløs kvinne som ble tvunget til å inngå kompromisser.
Alle disse nyansene ligger i Baardsons tekst og regi, men det er Gisken Armand som gir dem liv. Hun er en av de skuespillere som lar små skiftninger i ansiktsuttrykk og mimikk fortelle flertydige historier om store emosjoner. I rollen som Marie viser hun sin klokskap på andre måter. Hun bruker et større register av kroppslige bevegelser, som gammeldamegange, bøyd rygg og opprørte armbevegelser. Men fremdeles er det den dype, uttrykksfulle stemmen som er hennes viktigste instrument. Den har kraft til å fylle et steinbrudd. Mer enn den fysiske forvandlingen er det den som omskaper henne til den kontrastrike kvinnen som er en av de få som i Norge har måttet sone en fengselsdom for å ha brukt sin ytringsfrihet.
Premiere var i Fjæreheia i Agder 14.07.09.
Subscribe to:
Posts (Atom)
