Juli 2017: Terje Vigen

«Terje Vigen». Kilden Teater i Fjæreheia, Grimstad. Av: Henrik Ibsen, musikk av Ketil Bjørnstad. Med: Tomos Young, Øyvind Boye Løvold, Ingeborg Haakonsholm, Johannes Blåsternes, Trine Bariås, Ellen Halvorsen Lervold, Solveig Andsnes, Espen Langvik, Ina Maria Brekke, Ulrik Waarli Grimstad, Lars Emil Nielsen, Steffen Mulder, samt musikerne Bjørn Ole Rasch, Ketil Bjørnstad, Tom Rudi Torjussen, Rolf Kristensen, Ole Kelly Kvamme, Marin Stallemo Bakke. Regi: Birgit Amalie Nilssen.

KOMMENTAR: Sentimentalisert samvittighetsfabel.

TERNING: FIRE

En families tragedie blir en manns renselsesfortelling

«Terje Vigen» er ofte medrivende, men også mer sentimental enn den har godt av.

SCENEKUNST: Der ligger et grått, utsprengt steinbrudd ikke langt fra Grimstad by. Virkelighetens Terje Vigen fant sin grav om lag to kilometer herifra. Når Kilden Teater nå setter opp «Terje Vigen» i Fjæreheia, med 45 aktører og seks musikere på scenen, ligger alt til rette for en storslagen opplevelse med sterk lokal forankring. Medrivende er det, men også mer sentimentalt enn det hadde trengt å være, og Terje (Løvold som sanger, Young som danser) framstår som selvsentrert. Kildens «Terje Vigen» er ikke fortellingen om en families tragedie, om forsøk på å overleve i krise, men om en manns samvittighet.

Ror for livet

Den som snakker om flyktningkriser, og om forskjellene mellom «reelle» og «økonomiske» flyktninger, snakker også, enten hen vet det eller ikke, om «Terje Vigen». Han lever ved kysten, kringsatt av fiender. Han har båten, kona, barnet og huset. Mat har han ikke, ikke nok til å overleve på, og fordi blokaden sperrer tilgangen til fiske, er også muligheten til å hente mer på havet begrenset. Terje Vigen ror likevel. Han ror til det land der ressursene finnes. Han får kjøpt sine tre tønner bygg. Han ror igjen. Han er nesten hjemme idet han oppdages, senkes og fanges. Når han kommer ut fra fengslet fem år etter, er kone og barn døde. Da er der få som uten frykt kommer Terje Vigen nær, og etter mange år får han sjansen til å begå hevn: Han kan straffe den skyldige ved å drepe de uskyldige den skyldige har kjær. Vi vet hva han velger. Tilgivelse, ikke terror. Kilden Teater, og Birgit Amalie Nilssen, har nok sett nåtidsparallellene. De velger ikke å påpeke dem, men lar publikum trekke egne linjer. Kostymer og rekvisitter forankrer «Terje Vigen» i 1801, i 1809, i 1814, i det år hevnmuligheten byr seg, og i det år noen år etter der diktets forteller - Ibsen-stemmen - ser ham blant Grimstadfolket, forsonet med seg selv.

Rockeopera

Lydbildet - spesialskrevet av Ketil Bjørnstad - er nåtidig. «Musikal» er merkelappen Kilden Teater har gitt forestillingen. Begrepet «rockeopera», som vel knapt har vært brukt i Norge siden «Which Witch», er også dekkende. Musikken er mektig, mangfoldig og stemningsladet, med operaelementer og prominente rytmeinstrumenter. Teksten, nær gjennomsunget, bæres gjennom dramaturgisk bevisste vokalvekslinger mellom korpartier og solistdeler, med stemmer som matcher emosjonene i fortellingen: Dette er harmonisk. Dette er aggressivt. Dette er trist, trist, trist. I kostymer (design og scenografi: Elin Nagell Dahl) synliggjøres typelikheter mellom Ibsens Terje og Hugos Jean Valjean, Ibsens engelske kaptein og Javert, men Bjørnstad har ikke latt seg friste til å skape en «Les Misérables»-pastisj.

Tidvis kan ord være vanskelige å oppfatte på grunn av instrumental dominans. Kilden Teater (tidligere kjent som Agder Teater) bøter på dette gjennom å gjengi hele diktet i teaterprogrammet. Premierekvelden benyttet en høy andel av publikum seg av anledningen til å lese underveis.

Passive kvinnebilder

Mindre moderne, og nok også mer viktorianske enn Ibsen nok ville vært komfortabel med, er de kvinnebilder som tegnes. Terje Vigens vakkert dansende kone og barn forsvinner ut av syne allerede mens han ror, døde før sin død. De vender tilbake som drømmebilder i hans fengsel, yndige fantasikvinner, som markerer avstand, men ikke anklage. I Ibsens tekst er Terjes tortur ikke å vite om de lever eller dør, koblet med sinne, skyldfølelse, anger og fortvilelse over å ha etterlatt dem sultende. Her får han juling av de engelske offiserene, og fokus flyttes ytterligere fra deres felles tragedie til ham alene. Hustruen og datter Anna dør, ektemannens reaksjon er poenget. Både innen rammene av Ibsen-diktet og det fysiske scenespråket som kommenterer og utdyper det - koreograf Darren Royston er med rette ført opp som medregissør - kunne koner og barn enkelt vært gitt synligere, mer individualisert og mer aktiv plass, og framstått som personer heller enn eiendeler. Passiviteten og utvendigheten forsterkes når samme kvinne, Ingeborg Haakonsholm, gis rollen som Terjes kone og kapteinens - som han ser sin i. Åtteåringen som danser hans datter gis dessuten i oppgjørscenen en funksjon som mini-madonna, bærende på den dukke som er kapteinens barn, på Terjes samvittighet, og på minnet om hans tap. Sluttscenen viser Terjes død som forskjønnet familiegjenforening, lykkelig og idealisert.

Premieren var i Fjæreheia, Agder, 4. juli 2017.

September 2016: Anne Franks søsken

«Anne Franks søsken». Agder Teater. Av: Birgit Amalie Nilssen. Med: Nasrin Khusrawi, Hege O. Enger, Jon Erik Myre, Mona Ayash, Mohmad Begdady, Jwan Mohammad, Ahmad Radwan Alkeder og Taha Mahsen Taiseer. Regi: Laura Christina Brøvig Vallenes.

KOMMENTAR: Kommentarfeltdiskusjon med formålsparagraf.

TERNING: FIRE

Situasjonsrapport fra et sivilisasjonssammenbrudd.

Harde fronter

TEATER: En vond menneskeskjebne møter kommentarfeltenes brutale tone. Hun heter Jamilah, og hun har vært flyktning hele sitt liv. Nasrin Khusrawi spiller henne med en ung jentes direkthet og temperament, som et menneske som desperat forsøker å tale sin sak til mennesker som ikke vil lytte.

Polarisert

Jamilah er født i Norge, hun kom til landet i mors mage, en mor på flukt. Hun er tolv år i 2010, når de to blir vekket av politiet og sendt til Syria. Kort tid etter bryter borgerkrigen ut. Hun er 16 når hun oppdager at moren prostituerer seg for å holde dem i live, når hun selv blir voldtatt og selv begynner å selge sex av nød. Hun er 18 når hun og moren igjen forsøker å flykte over Middelhavet, med håp om nytt opphold i Norge. Mor drukner. Jamilah overlever. Alene forsøker hun å klare seg.

Jamilah er en oppdiktet person, men hun kunne vært reell. Hennes fortelling består av bruddstykker fra skjebner vi alle har hørt om. Noen av innspillene kommer fra femten mennesker som selv har flyktet, fra Syria, Eritrea, Afghanistan og fire andre land. Fem av disse - Mona Ayash, Mohmad Begdady, Jwan Mohammad, Ahmad Radwan Alkeder og Taha Mahsen Taiseer, alle fra Syria - står selv på scenen som aktører, sammen med skuespillerne Nasrin Khusrawi, Hege O. Enger og Jon Erik Myre. Også medlemmer av Odins soldater har kommet med sine innspill.

Birgit Amalie Nilssen har valgt å framstille diskusjonen i sin mest polariserte form. Et tverrsnitt av det som sies i flyktningedebatten blir det ikke, til det er forestillingen for opptatt av ytterliggående synspunkter. Netthets og trusler, som «voldta dem», «drep dem», vises som ord på bakveggen, i veksling med dokumentarfotografi og video, og abstraherte bilder av bølger. Josh Griffin står for videoproduksjonen. I en - iscenesatt - sekvens bebreider Jamilah tilskuerne for ikke å foreta seg noe med situasjonen, for å være, nettopp, tilskuere, og hun får - også iscenesatt, aggressivt - svar fra salen.

Menneskeverd og forakt

«Anne Franks søsken» er teater med tydelig formålsparagraf. Forestillingen ønsker å være en påminnelse om flyktningens menneskeverd, satt opp mot fremmedfrykt og menneskeforakt. Den kunne knapt uttrykt dette målet klarere. «Jeg er et menneske», sier Khusrawi, i en av Jamilahs fortvilede scener. «Muslimene er livsfarlige», sier Jon Erik Myre, som Odin-soldat. «I to år spiste vi bare jord», sier Taha Mahsen Taiseer, som seg selv. «Jeg har ikke kapasitet til mer enn mitt og mine», sier Hege O. Enger, som Jamilahs norske nabo. Disse replikkene er representative, her er stilnivået lagt. I Agder Teaters informasjonsmateriale for forestillingen heter det at teatret har villet «bringe kommentarfeltene opp på scenen», og nettopp det er en treffende beskrivelse. Det har teatret gjort.

Lyssettingen, i design av Markus Fadum, er dunkel. To badekar - ett med vann i - er, mesteparten av tiden, de eneste rekvisittene. I innledningsscenen brukes også nettinggjerder, med mål om å få publikum til å føle hvordan det er å være på den gale siden av gjerdet. Men Laura Christina Brøvig Vallenes har gjort menneskene, og deres ord, til hovedeffekter i oppsetningen. Det etterlater et mer nøkternt og et mer alvorlig inntrykk enn en mer utmalende visuell løsning ville ha gjort, og dessuten et mer usentimentalt inntrykk enn det tekstens ord alene skulle tilsi.

Premieren fant sted på Kilden 28. september 2016.

August 2016: Min kamp

«Min kamp». Riksteatret i samarbeid med Oslo Nye Teater og Agder Teater. Av: Ole Anders Tandberg etter Karl Ove Knausgård. Med: Ingjerd Egeberg, Øystein Røger, Agnes Kittelsen og Christian Rübeck. Regi: Ole Anders Tandberg.

KOMMENTAR: Forstørrede detaljer fra et liv.

TERNING: FEM

Selvsentrert allment

Ole Anders Tandberg gjør «Min kamp» til en flerstemt monolog, og viser at han ser både det allmenne og det særegne i teksten.

TEATER: Hvor universell er vel ikke selvopptattheten? Utbredt gjenkjennelse, og kanskje kikkerlyst, gjorde Karl Ove Knausgårds seksbinds selvgranskning til en litterær sensasjon. Ole Anders Tandbergs teaterversjon framføres som flerstemt monolog, av et kor av fire skuespillere.

Fire, men en

Ingjerd Egeberg, Øystein Røger, Agnes Kittelsen og Christian Rübeck er alle ham, bøkenes jeg. Fortellerens subjektivitet dempes ikke av at hans stemme målbæres av fire. Selv i samhandling er det tydelig at det er ett selv som taler. Også når skuespillerne illuderer andre, er de andre sett gjennom ham.

Språket tilhører Karl Ove Knausgård, de enkelte tekstpassasjene er hans, et utvalg fra bokserien, men den overordnede strukturen er Ole Anders Tandbergs, et flettverk eller en mosaikk, på tvers av kronologi og tematikk: Barndomsminner, ungdomsminner, tanker om voksenlivets daglige rutiner, pubertale innsikter, nåtidsrefleksjoner. Følelsen av å mislykkes, skam og skyld og utenforskap, er sentral.

Forstørrelser

Teateroppsetningens valg av formgrep forstørrer og forsterker, og enten tekstene er skrevet med selvironi eller ikke, får de et preg av det her. Den overspente selvkritikken, selvforakten og selvmedlidenheten forunderliggjøres og blir humoristisk. Knausgårds karakteristiske blanding av hverdagseksistensialisme og sutring, hans ambisjoner og drømmer gis en tørrvittig klang.

Gjennom sine overdrivelser viser teateroppsetningen at den ser forskjell på betydelig og ubetydelig, på reelle, vesentlige nederlag og innbilte nederlag, eller overdimensjonerte følelser av nederlag. Det mest alvorlige framføres med størst ro.

Erlend Birkelands scenografi, lyssatt av Ellen Ruge, abstraherer og frigjør med det fortellingen.

Anmeldelsen er skrevet ut fra visning på Riksteatret 30. august 2016.