August 2016: Min kamp

«Min kamp». Riksteatret i samarbeid med Oslo Nye Teater og Agder Teater. Av: Ole Anders Tandberg etter Karl Ove Knausgård. Med: Ingjerd Egeberg, Øystein Røger, Agnes Kittelsen og Christian Rübeck. Regi: Ole Anders Tandberg.

KOMMENTAR: Forstørrede detaljer fra et liv.

TERNING: FEM

Selvsentrert allment

Ole Anders Tandberg gjør «Min kamp» til en flerstemt monolog, og viser at han ser både det allmenne og det særegne i teksten.

TEATER: Hvor universell er vel ikke selvopptattheten? Utbredt gjenkjennelse, og kanskje kikkerlyst, gjorde Karl Ove Knausgårds seksbinds selvgranskning til en litterær sensasjon. Ole Anders Tandbergs teaterversjon framføres som flerstemt monolog, av et kor av fire skuespillere.

Fire, men en

Ingjerd Egeberg, Øystein Røger, Agnes Kittelsen og Christian Rübeck er alle ham, bøkenes jeg. Fortellerens subjektivitet dempes ikke av at hans stemme målbæres av fire. Selv i samhandling er det tydelig at det er ett selv som taler. Også når skuespillerne illuderer andre, er de andre sett gjennom ham.

Språket tilhører Karl Ove Knausgård, de enkelte tekstpassasjene er hans, et utvalg fra bokserien, men den overordnede strukturen er Ole Anders Tandbergs, et flettverk eller en mosaikk, på tvers av kronologi og tematikk: Barndomsminner, ungdomsminner, tanker om voksenlivets daglige rutiner, pubertale innsikter, nåtidsrefleksjoner. Følelsen av å mislykkes, skam og skyld og utenforskap, er sentral.

Forstørrelser

Teateroppsetningens valg av formgrep forstørrer og forsterker, og enten tekstene er skrevet med selvironi eller ikke, får de et preg av det her. Den overspente selvkritikken, selvforakten og selvmedlidenheten forunderliggjøres og blir humoristisk. Knausgårds karakteristiske blanding av hverdagseksistensialisme og sutring, hans ambisjoner og drømmer gis en tørrvittig klang.

Gjennom sine overdrivelser viser teateroppsetningen at den ser forskjell på betydelig og ubetydelig, på reelle, vesentlige nederlag og innbilte nederlag, eller overdimensjonerte følelser av nederlag. Det mest alvorlige framføres med størst ro.

Erlend Birkelands scenografi, lyssatt av Ellen Ruge, abstraherer og frigjør med det fortellingen.

Anmeldelsen er skrevet ut fra visning på Riksteatret 30. august 2016.

Juni 2016: Alt for vitenskapen

«Alt for vitenskapen». Grenland Friteater og Sanden Kulturupplivingar. Av: Tor Arne Ursin og Leif Arild Sanden, musikk av Truls Hannemyr. Med: Carl Henrik Ekblom, Kjersti Posti Høgli, Lars Løberg, Leif Arild Sanden. Regi: Tor Arne Ursin.

KOMMENTAR: Ikke så oppfinnsomt.

TERNING: TRE

Oppfinneren framstilles som utnyttet, paranoid idealist

Vel enkelt.

TEATER: Hvem var Kristian Birkeland, mannen på 200-lappen? Svært kort sagt: En av Norges ledende vitenskapsmenn gjennom tidene. Fysikeren, forskeren og oppfinneren ble professor i en alder av 30. Hans oppdagelser la grunnlaget for Norsk Hydro noen få år etter. I løpet av de 49 årene han levde tok han ut 59 patenter på svært varierte oppfinnelser. Han begrenset seg ikke til ett forskningsfelt.

Birkelands livshistorie er utgangspunktet for «Alt for vitenskapen», men Tor Arne Ursin og Leif Arild Sanden har tatt seg visse kunstneriske friheter i fortellingen. Ikke minst gjelder det friheten til å forenkle. Både personer og konflikter blir i overkant endimensjonale.

Persontegning

Birkeland (Ekblom) framstilles som hardt arbeidende og sosialt naiv. En utnyttet idealist, som etter hvert glir inn i rus og paranoia. Hydro-gründeren Eyde (Sanden) blir framstilt som kynisk lurendreier som presser og bedrar kompanjongen. Kona Ida er ensom, oversett og en anelse kalkulerende, mens kjæresten Hella (begge Høgli) er en slu forfører, mer enn en anelse kalkulerende. Assistentene Sæland, Næss og Devik (alle Løberg) er til forveksling like hjelpere som følger Birkelands instrukser, ydmyke for hans overlegne intellekt.

«Alt for vitenskapen» går over en periode på nesten tjue år, fra 1899 til Birkelands død i 1917. Den første scenen er lagt til Finnmark, der Birkeland driver banebrytende nordlysforskning mens den enfoldige lokale postmannen (Sanden) drikker spriten hans. Underveis besøker den også Kristiania, der han mellom forskningsforsøkene møter både sin framtidige kone og sin framtidige forretningspartner. Den skildrer hardtarbeidende år på Notodden, der både ekteskap og forretningssamarbeid tar slutt, før den forflytter seg til Egypt, der en ny forskningsepoke på nytt forskningsfelt går parallelt med en ny kjærlighetshistorie, utvidet paranoia, og ny fare for å bli økonomisk utnyttet.

Sjekkliste-struktur

Denne strukturen er med på å gjøre problemstillingene såpass overfladiske som de blir. Ursin og Sanden har nok villet gjøre Birkelands forskningsgjennombrudd tilgjengelige, men overgangene mellom teknisk terminologi og personlige uttalelser virker ofte anstrengte, som punkter på to ulike sjekklister satt sammen. Ordene lyder ofte som om der står utropstegn bak dem, og også skuespillet er gjort med utropstegn - svært tydelige gester. Forfatterne har dessuten lagt inn flere (unødvendige) referanser til «Peer Gynt». Enkeltreplikker fra stykket er brukt i dialogen. Ida, som etter hvert blir lei av å vente, synger i flere omganger Solveigs sang, mens sangeren Hella, som Birkeland møter i Egypt, har trekk fra Anitra. Men den Birkeland som beskrives står langt fra Peer, oppslukt av sin kunnskapssøken.

Visuelt har oppsetningen flere flotte elementer. Det nordnorske nordlyset og den egyptiske nattehimmelen er simulert gjennom vakkert foranderlige videobilder, og lyssettingen (Lars Løberg er kreditert både for lys og video) tillater oss samtidig å se hva som skjer i og utenfor Birkelands laboratorium. Finurlig formede oppfinnelser, med klare likhetstrekk til apparater fra fotografier av Birkeland, bidrar også til artig miljøtegning. 

Premieren var i Herøya industripark 8. juni.

April 2016: Fire begravelser og ett bryllup

«Fire begravelser og ett bryllup». Teater Ibsen. Av og med: Morten Joachim. Regi: Aslak Moe.

Veier til forståelse

TERNING: FEM

Nær innsikt

«Fire begravelser og ett bryllup» er en sterk og modig fortelling om død og overlevelse.

TEATER: Morten Joachim ble født med heroinabstinenser. Han vokste opp hos en bestemor som sårt forsøkte å være en bedre mor for sitt barnebarn enn hun hadde klart å være for sin datter.

«Fire begravelser og ett bryllup» er en beretning om menneskene han mistet og erkjennelsene han fant.

Forbi terapi

Det er en nyansert beretning, sammensatt av det vonde og vanskelige, det innsiktsfulle og det undersøkende, av barsk overlevelseshumor, skarp observasjonsevne og nøktern psykologisering. Episodene som er valgt ut er presist megetsigende. Det emosjonelt nære er balansert mot det analytisk avslørende.

Egenterapi? Nei, Morten Joachim og hans prosess har kommet forbi det punkt der det ville vært målet. Historien er løvetannbarnets, men refleksjonene tilhører den voksne. Hans bearbeidelse har for lengst ført til innsikt. Han har latt sine erfaringer modne før han deler dem, og nå er det tilhøreren som skal bli klokere. Mange blir nok nettopp det. «Fire begravelser…» er en fortelling om kompleksiteten i forholdet mellom rusmisbruker og pårørende. Sorg og sinne. Savn og lettelse. Anger og kjærlighet. Motstand og skyld. Følelsen av å være utilstrekkelig for den andre. Trangen til å bli sett og elsket. Morten Joachim forstår og forklarer. Han tilgir, men han unnskylder ikke. Han deler også bekjennelser om egne feil, feil det må smerte ham å fortelle om. De tårene som faller underveis virker ekte, men de hindrer ham ikke i å fortsette fortellingen.

Innenfra og utenfra

Morten Joachim er ikke skuespiller, og han forsøker ikke å framstå som det. Hans rolle er rollen som forteller og fortolker. Han har nok evnen til å forstille seg, skjule sine egentlige tanker og følelser - han framholder en viss skyldfølelse over situasjoner der han har gjort nytte av nettopp det - og han går av og til inn i imitasjoner, etterligninger av de mennesker han beretter om. Men han framstår som seg selv, ikke som en rolle. Denne subjektiviteten, koblet med en visshet om at det som er subjektivt ikke nødvendigvis samtidig er sant, er en dokumentarisk styrke.

Når Morten Joachim stiller spørsmål ved sin egen oppriktighet, får det ham ikke til å virke mindre oppriktig, tvert imot. Han etterprøver sine egne minner, han stiller spørsmål ved sine egne handlinger og sine egne motiver, han saumfarer hva han - og de andre - kunne og burde ha gjort annerledes. Nettopp dette dobbelblikket, evnen og viljen til samtidig å se seg selv innenfra og utenfra, å lese seg selv slik han leser andre, er noe en mer enn aner at han hatt med seg hele livet: En årvåkenhet utviklet av å leve med rusmisbrukere, en oppmerksomhet som er vokst fram av nødvendigheten i å kunne lese andres reaksjoner samtidig som en holder sine egne tilbake. I dette knyttes da-et sammen med nå-et. I forsoningen med gamle sårbarheter finnes grunnlag til ny selvforståelse og ny visshet om egenverdi. Ikke bare for aktøren. Også for tilskueren.

Premieren var på Teater Ibsen 8. april 2016.