Juni 2018: Meierislaget 1933

«Meierislaget 1933». Grenland Friteater på Sjøfartsmuseet i Porsgrunn. Av: Tor Arne Ursin, med musikk av Vidar Ytre-Arne. Med: Anne-Sophie Erichsen, Geddy Aniksdal, Lars Vik, Lena Barth Aarstad, Kjersti Posti Høgli, Svend Erichsen, Hadle Lavold Reisæter, Anette Hagnell (musiker), sangkoret Andante med flere. Regi: Tor Arne Ursin.

KOMMENTAR: Underholdende politisk folketeater.

TERNING: FEM.

  

Melkeramp og brushoder

Da damene streiket og politiet slo, vaskekona eglet og publikum lo.

TEATER: Kan åttifem år gammel arbeiderhistorie ha noe å si folk i dag? På Grenland Friteater er svaret et klart og rungende ja. «Meierislaget 1933» - om meieristreiken i Porsgrunn i 1933, med frampek mot nazismens inntog og mot norsk politis smertefulle dobbeltrolle under krigen - er underholdende politisk folkekomedie om et samfunns valgmuligheter. Forestillingen handler om måter samhold bygges og måter samhold brytes ned. En stor konflikt i et lite miljø avdekker strukturer som også tidligere har vært der, men som er blitt glattet over.

Tro mot type

I form og tematikk er «Meierislaget 1933» folkelig teater. Her er mye og treffende typekomikk, og skuespillerne ser ut til å ha det moro med sine skikkelser - som kan deles inn i melkeramp, brushoder, meglere og eglere. Både i spill og i tekst er karaktertrekk klare. Allerede i de første replikkene hver person sier, blir personlighetene etablert, og utover i handlingen endres ikke inntrykkene av dem, de bare utdypes. Den utvikling som finnes i forestillingen, finnes i handling og i dynamikken mellom personene.

Meieriarbeidersken Ellinor (Lena Barth Aarstad) går nærmest gjennom en politisk vekkelse. Hennes sjef Fru Leite (Geddy Aniksdal) må velge om hun skal vise lojalitet til bedriftseierne eller de ansatte. . Også politimannen Kjellevold (Lars Vik) befinner seg i skvis mellom ulike hensyn: Å følge sine egne idealer og å skape trygghet, ro og orden i lokalmiljøet, men samtidig måtte samarbeide med krefter han helst vil stå imot - her ledet av det nasjonale politiets Jonas Lie (Svend Erichsen). Sentralt står også sinna-kommunisten Ruth (Kjersti Posti Høgli), mammadalt-nazisten Harald (Hadle Reisæter, rollen er basert på historiske Harald Franklin Knudsen), og intrigemakeren Fru Lillevann, som er vaskekone både på politistasjonen og på meieriet (Anne-Sophie Erichsen). Sistnevnte blir raskt en publikumsfavoritt (jadaneida), som den kostelig spilte komedieskikkelsen hun er. Dette er teater med commedia dell'arte-trekk, men med norsk språk og norske markører - en form som her til lands beherskes best av nettopp Grenland Friteater.

Tidsriktige trekk

Språket fortjener å nevnes for seg. Tor Arne Ursin har skrevet et manus som flyter særdeles godt muntlig, og som samtidig er rikt på formuleringer som får i alle fall én publikummer til stadig å tenke at «dette ordet burde vi ta i bruk igjen». Ut fra samtaler overhørt i pausen og under forflytning tror jeg flere rundt meg er enige i det. Språket signaliserer også tydelig både personlighetstrekk hos de enkelte, hvilket samfunnslag de kommer fra, hvilket sted i Telemark og hvilken side av elva i Porsgrunn. Ut fra publikumsreaksjonene å dømme er disse lokale markørene velvalgte. Ursin holder seg nokså lojalt til historiske hendelser, men viser fri og leken holdning til persontegninger og persondynamikk. Et annet virkemiddel som bør trekkes fram, er arbeidersangene. Ifølge Ursin, som altså har ansvar både for manus og for regi, er tekstene til dem skrevet i tidsepoken, av en ukjent lokal dikter, mens melodiene (som også lyder tro mot tidsepoken) i all hovedsak skrevet nå. (Unntak er «Internasjonalen» og den tyske statspolitisangen «Die Fahne hoch».) Disse framføres av damekoret som også opptrer som statister, det vil si handlende husmødre og streikende meiersker i forestillingen, og av de skuespillere som enten er streikende eller streikesympatisører. Andre, tidsriktige elementer, som (tilsynelatende originale) fagforeningsbannere og (tilsynelatende originale) kjøretøy forsterker miljøtegningen, og rammen rundt kunne ikke kledd materialet bedre: «Meierislaget» spilles utendørs, på Sjøfartsmuseets småbytun, altså et mini-Porsgrunn der gamle bygninger har sterk lokal forankring.

Premieren var i Porsgrunn 5. juni 2018. Anmeldelsen ble skrevet med grunnlag i forestillingen 7. juni.

Juni 2016: Alt for vitenskapen

«Alt for vitenskapen». Grenland Friteater og Sanden Kulturupplivingar. Av: Tor Arne Ursin og Leif Arild Sanden, musikk av Truls Hannemyr. Med: Carl Henrik Ekblom, Kjersti Posti Høgli, Lars Løberg, Leif Arild Sanden. Regi: Tor Arne Ursin.

KOMMENTAR: Ikke så oppfinnsomt.

TERNING: TRE

Oppfinneren framstilles som utnyttet, paranoid idealist

Vel enkelt.

TEATER: Hvem var Kristian Birkeland, mannen på 200-lappen? Svært kort sagt: En av Norges ledende vitenskapsmenn gjennom tidene. Fysikeren, forskeren og oppfinneren ble professor i en alder av 30. Hans oppdagelser la grunnlaget for Norsk Hydro noen få år etter. I løpet av de 49 årene han levde tok han ut 59 patenter på svært varierte oppfinnelser. Han begrenset seg ikke til ett forskningsfelt.

Birkelands livshistorie er utgangspunktet for «Alt for vitenskapen», men Tor Arne Ursin og Leif Arild Sanden har tatt seg visse kunstneriske friheter i fortellingen. Ikke minst gjelder det friheten til å forenkle. Både personer og konflikter blir i overkant endimensjonale.

Persontegning

Birkeland (Ekblom) framstilles som hardt arbeidende og sosialt naiv. En utnyttet idealist, som etter hvert glir inn i rus og paranoia. Hydro-gründeren Eyde (Sanden) blir framstilt som kynisk lurendreier som presser og bedrar kompanjongen. Kona Ida er ensom, oversett og en anelse kalkulerende, mens kjæresten Hella (begge Høgli) er en slu forfører, mer enn en anelse kalkulerende. Assistentene Sæland, Næss og Devik (alle Løberg) er til forveksling like hjelpere som følger Birkelands instrukser, ydmyke for hans overlegne intellekt.

«Alt for vitenskapen» går over en periode på nesten tjue år, fra 1899 til Birkelands død i 1917. Den første scenen er lagt til Finnmark, der Birkeland driver banebrytende nordlysforskning mens den enfoldige lokale postmannen (Sanden) drikker spriten hans. Underveis besøker den også Kristiania, der han mellom forskningsforsøkene møter både sin framtidige kone og sin framtidige forretningspartner. Den skildrer hardtarbeidende år på Notodden, der både ekteskap og forretningssamarbeid tar slutt, før den forflytter seg til Egypt, der en ny forskningsepoke på nytt forskningsfelt går parallelt med en ny kjærlighetshistorie, utvidet paranoia, og ny fare for å bli økonomisk utnyttet.

Sjekkliste-struktur

Denne strukturen er med på å gjøre problemstillingene såpass overfladiske som de blir. Ursin og Sanden har nok villet gjøre Birkelands forskningsgjennombrudd tilgjengelige, men overgangene mellom teknisk terminologi og personlige uttalelser virker ofte anstrengte, som punkter på to ulike sjekklister satt sammen. Ordene lyder ofte som om der står utropstegn bak dem, og også skuespillet er gjort med utropstegn - svært tydelige gester. Forfatterne har dessuten lagt inn flere (unødvendige) referanser til «Peer Gynt». Enkeltreplikker fra stykket er brukt i dialogen. Ida, som etter hvert blir lei av å vente, synger i flere omganger Solveigs sang, mens sangeren Hella, som Birkeland møter i Egypt, har trekk fra Anitra. Men den Birkeland som beskrives står langt fra Peer, oppslukt av sin kunnskapssøken.

Visuelt har oppsetningen flere flotte elementer. Det nordnorske nordlyset og den egyptiske nattehimmelen er simulert gjennom vakkert foranderlige videobilder, og lyssettingen (Lars Løberg er kreditert både for lys og video) tillater oss samtidig å se hva som skjer i og utenfor Birkelands laboratorium. Finurlig formede oppfinnelser, med klare likhetstrekk til apparater fra fotografier av Birkeland, bidrar også til artig miljøtegning. 

Premieren var i Herøya industripark 8. juni.

Juni 2014: Lukta av penger

«Lukta av penger». Grenland Friteater på Sjøfartsmuseet Du Verden, Porsgrunn. Av Tor Arne Ursin etter skikkelser skapt av Kjartan Fløgstad. Med: Geddy Aniksdal, Anne-Sophie Erichsen, Anette Röde Hagnell, Kjersti Posti Høgli, Lars Vik, Carl Henrik Ekblom, Leif Arild Sanden, Truls Hannemyr, Terje Sødal, Vidar Ytre-Arne, Yolanda Rojas, Bryan Meza og Jorge Rodriguez. Regi: Tor Arne Ursin.

Tempofylt humor-alvor.

Byggeklosser til skepsis

Innpakningen er humoristisk, innholdet alvorlig. «Lukta av penger» peker nese til slagord, fyndord og tomme fraser.

TEATER: Det norske industrieventyret er ute. Det har flagget ut. Fiskemel- og omega 3-fabrikker er etablert i Peru. Var det noen som sa «så levde de lykkelig alle sine dager»? Det kan ikke ha vært Grenland Friteater.

Karikaturlån

Formen er billedrikt, fartsfylt vandreteater, bygd opp om beskrivende, hendelsestette enkeltscener og -miljøer fra Norge og Peru i dag, fra Peru i 1932, og fra Peru på 1980-tallet. Fordelt på sju stasjoner, fortalt gjennom tre språk pluss musikk, og med et handlingsforløp som benytter seg av gjentagende mønstre for å knytte de ulike hendelsene sammen, forteller Tor Arne Ursin og kompani en historie om hvordan samfunnsbetingelser påvirker enkeltskjebner.

Rollegalleriet består av klart karakteriserte typer, skapt for å gjennomskues, og (også i de tragiske scenene) røft uttegnet og fulle av humor. Ofte er kjennetegn og replikker lånt fra karikaturen, i en personlig vri på commedia dell'arte, oppdatert til moderne forhold. Kostymevalgene (skapt av Kjersti Posti Høgli og Guro Dale, det samme er scenografien) forsterker dette preget.

Typer

Blant skikkelsene er den tyggegummityggende amerikanske militæroffiser, hvis ansiktsuttrykk ikke preges av løgnene han forteller, spilt av Leif Arild Sanden, med fornøyelig bred aksent, og den hoftevrikkende, armviftende eventplanlegger, spilt av Lars Vik, som klarer å gi inntrykk av en mann som er forelsket i sin egen parykk. (Samme mann er også kostelig streng som fanatisk geriljaforkjemper.) Publikum smiles til av den selvopptatte næringslivskvinnen som smørblid og uten skam lirer av seg påstander som «våre avfallsprodukter er så rene at de kan gå rett tilbake i produksjonen», begeistret tolket av Anne-Sophie Erichsen. Og vi følger den naive sosialantropologistudenten som bare delvis er i stand til å ta inn over seg det hun blir fortalt, og som i mer voksen alder blir til en politisk historieforsker av det forbeholdne slaget. Kjersti Posti Høgli forbinder sine to ulike utviklingstrinn så godt at forbindelsen mellom dem ikke bare er troverdig, men selvfølgelig.

Naivitetens farer

Politisk naivitet er et gjennomgangstema for «Lukta av penger»: Den politiske naivitet som vokser ut av revolusjonsromantikk, den som vokser ut av egen maktutøvelse, den som vokser ut av ideologisk blindhet.

«Kapitalens veier er uransakelige», sies det, for sikkerhets skyld to ganger, i «Lukta av penger». Et stykke på vei er prosjektet å ransake nettopp disse veiene. Men det er ikke bare pengehungeren som bærer med seg en odør av noe odiøst i denne forestillingen. Det ligger en emmen eim over fyndord og fraser i flere avskygninger. «Lukta av penger» er teater med et budskap. Det lyder «tro ikke på eventyr».

Premieren fant sted i og nær sjøfartsmuseet Du Store Verden i Porsgrunn 3. juni 2014.