Juni 2018: Meierislaget 1933

«Meierislaget 1933». Grenland Friteater på Sjøfartsmuseet i Porsgrunn. Av: Tor Arne Ursin, med musikk av Vidar Ytre-Arne. Med: Anne-Sophie Erichsen, Geddy Aniksdal, Lars Vik, Lena Barth Aarstad, Kjersti Posti Høgli, Svend Erichsen, Hadle Lavold Reisæter, Anette Hagnell (musiker), sangkoret Andante med flere. Regi: Tor Arne Ursin.

KOMMENTAR: Underholdende politisk folketeater.

TERNING: FEM.

  

Melkeramp og brushoder

Da damene streiket og politiet slo, vaskekona eglet og publikum lo.

TEATER: Kan åttifem år gammel arbeiderhistorie ha noe å si folk i dag? På Grenland Friteater er svaret et klart og rungende ja. «Meierislaget 1933» - om meieristreiken i Porsgrunn i 1933, med frampek mot nazismens inntog og mot norsk politis smertefulle dobbeltrolle under krigen - er underholdende politisk folkekomedie om et samfunns valgmuligheter. Forestillingen handler om måter samhold bygges og måter samhold brytes ned. En stor konflikt i et lite miljø avdekker strukturer som også tidligere har vært der, men som er blitt glattet over.

Tro mot type

I form og tematikk er «Meierislaget 1933» folkelig teater. Her er mye og treffende typekomikk, og skuespillerne ser ut til å ha det moro med sine skikkelser - som kan deles inn i melkeramp, brushoder, meglere og eglere. Både i spill og i tekst er karaktertrekk klare. Allerede i de første replikkene hver person sier, blir personlighetene etablert, og utover i handlingen endres ikke inntrykkene av dem, de bare utdypes. Den utvikling som finnes i forestillingen, finnes i handling og i dynamikken mellom personene.

Meieriarbeidersken Ellinor (Lena Barth Aarstad) går nærmest gjennom en politisk vekkelse. Hennes sjef Fru Leite (Geddy Aniksdal) må velge om hun skal vise lojalitet til bedriftseierne eller de ansatte. . Også politimannen Kjellevold (Lars Vik) befinner seg i skvis mellom ulike hensyn: Å følge sine egne idealer og å skape trygghet, ro og orden i lokalmiljøet, men samtidig måtte samarbeide med krefter han helst vil stå imot - her ledet av det nasjonale politiets Jonas Lie (Svend Erichsen). Sentralt står også sinna-kommunisten Ruth (Kjersti Posti Høgli), mammadalt-nazisten Harald (Hadle Reisæter, rollen er basert på historiske Harald Franklin Knudsen), og intrigemakeren Fru Lillevann, som er vaskekone både på politistasjonen og på meieriet (Anne-Sophie Erichsen). Sistnevnte blir raskt en publikumsfavoritt (jadaneida), som den kostelig spilte komedieskikkelsen hun er. Dette er teater med commedia dell'arte-trekk, men med norsk språk og norske markører - en form som her til lands beherskes best av nettopp Grenland Friteater.

Tidsriktige trekk

Språket fortjener å nevnes for seg. Tor Arne Ursin har skrevet et manus som flyter særdeles godt muntlig, og som samtidig er rikt på formuleringer som får i alle fall én publikummer til stadig å tenke at «dette ordet burde vi ta i bruk igjen». Ut fra samtaler overhørt i pausen og under forflytning tror jeg flere rundt meg er enige i det. Språket signaliserer også tydelig både personlighetstrekk hos de enkelte, hvilket samfunnslag de kommer fra, hvilket sted i Telemark og hvilken side av elva i Porsgrunn. Ut fra publikumsreaksjonene å dømme er disse lokale markørene velvalgte. Ursin holder seg nokså lojalt til historiske hendelser, men viser fri og leken holdning til persontegninger og persondynamikk. Et annet virkemiddel som bør trekkes fram, er arbeidersangene. Ifølge Ursin, som altså har ansvar både for manus og for regi, er tekstene til dem skrevet i tidsepoken, av en ukjent lokal dikter, mens melodiene (som også lyder tro mot tidsepoken) i all hovedsak skrevet nå. (Unntak er «Internasjonalen» og den tyske statspolitisangen «Die Fahne hoch».) Disse framføres av damekoret som også opptrer som statister, det vil si handlende husmødre og streikende meiersker i forestillingen, og av de skuespillere som enten er streikende eller streikesympatisører. Andre, tidsriktige elementer, som (tilsynelatende originale) fagforeningsbannere og (tilsynelatende originale) kjøretøy forsterker miljøtegningen, og rammen rundt kunne ikke kledd materialet bedre: «Meierislaget» spilles utendørs, på Sjøfartsmuseets småbytun, altså et mini-Porsgrunn der gamle bygninger har sterk lokal forankring.

Premieren var i Porsgrunn 5. juni 2018. Anmeldelsen ble skrevet med grunnlag i forestillingen 7. juni.

Juni 2014: Lukta av penger

«Lukta av penger». Grenland Friteater på Sjøfartsmuseet Du Verden, Porsgrunn. Av Tor Arne Ursin etter skikkelser skapt av Kjartan Fløgstad. Med: Geddy Aniksdal, Anne-Sophie Erichsen, Anette Röde Hagnell, Kjersti Posti Høgli, Lars Vik, Carl Henrik Ekblom, Leif Arild Sanden, Truls Hannemyr, Terje Sødal, Vidar Ytre-Arne, Yolanda Rojas, Bryan Meza og Jorge Rodriguez. Regi: Tor Arne Ursin.

Tempofylt humor-alvor.

Byggeklosser til skepsis

Innpakningen er humoristisk, innholdet alvorlig. «Lukta av penger» peker nese til slagord, fyndord og tomme fraser.

TEATER: Det norske industrieventyret er ute. Det har flagget ut. Fiskemel- og omega 3-fabrikker er etablert i Peru. Var det noen som sa «så levde de lykkelig alle sine dager»? Det kan ikke ha vært Grenland Friteater.

Karikaturlån

Formen er billedrikt, fartsfylt vandreteater, bygd opp om beskrivende, hendelsestette enkeltscener og -miljøer fra Norge og Peru i dag, fra Peru i 1932, og fra Peru på 1980-tallet. Fordelt på sju stasjoner, fortalt gjennom tre språk pluss musikk, og med et handlingsforløp som benytter seg av gjentagende mønstre for å knytte de ulike hendelsene sammen, forteller Tor Arne Ursin og kompani en historie om hvordan samfunnsbetingelser påvirker enkeltskjebner.

Rollegalleriet består av klart karakteriserte typer, skapt for å gjennomskues, og (også i de tragiske scenene) røft uttegnet og fulle av humor. Ofte er kjennetegn og replikker lånt fra karikaturen, i en personlig vri på commedia dell'arte, oppdatert til moderne forhold. Kostymevalgene (skapt av Kjersti Posti Høgli og Guro Dale, det samme er scenografien) forsterker dette preget.

Typer

Blant skikkelsene er den tyggegummityggende amerikanske militæroffiser, hvis ansiktsuttrykk ikke preges av løgnene han forteller, spilt av Leif Arild Sanden, med fornøyelig bred aksent, og den hoftevrikkende, armviftende eventplanlegger, spilt av Lars Vik, som klarer å gi inntrykk av en mann som er forelsket i sin egen parykk. (Samme mann er også kostelig streng som fanatisk geriljaforkjemper.) Publikum smiles til av den selvopptatte næringslivskvinnen som smørblid og uten skam lirer av seg påstander som «våre avfallsprodukter er så rene at de kan gå rett tilbake i produksjonen», begeistret tolket av Anne-Sophie Erichsen. Og vi følger den naive sosialantropologistudenten som bare delvis er i stand til å ta inn over seg det hun blir fortalt, og som i mer voksen alder blir til en politisk historieforsker av det forbeholdne slaget. Kjersti Posti Høgli forbinder sine to ulike utviklingstrinn så godt at forbindelsen mellom dem ikke bare er troverdig, men selvfølgelig.

Naivitetens farer

Politisk naivitet er et gjennomgangstema for «Lukta av penger»: Den politiske naivitet som vokser ut av revolusjonsromantikk, den som vokser ut av egen maktutøvelse, den som vokser ut av ideologisk blindhet.

«Kapitalens veier er uransakelige», sies det, for sikkerhets skyld to ganger, i «Lukta av penger». Et stykke på vei er prosjektet å ransake nettopp disse veiene. Men det er ikke bare pengehungeren som bærer med seg en odør av noe odiøst i denne forestillingen. Det ligger en emmen eim over fyndord og fraser i flere avskygninger. «Lukta av penger» er teater med et budskap. Det lyder «tro ikke på eventyr».

Premieren fant sted i og nær sjøfartsmuseet Du Store Verden i Porsgrunn 3. juni 2014.

Juni 2012: Den gjerrige

«Den gjerrige». Grenland Friteater. Av Jean-Baptiste Molière. Med: Leif Arild Sanden, Even Bolstad, Kjersti Posti Høgli, Geddy Aniksdal m.fl. Regi: Lars Vik.

En skattkiste av en forestilling.

Den sjenerøse gjerrige

«Den gjerrige» er blitt raust teater.

TEATER: Man rekker å tenke at det nå er på tide å legge Molière på kistebunnen. Ikke kast ham, man tar da vare på familierelikviene, men legg ham der det fineste sølvtøyet ligger, det man ikke bruker, men har nok med å vite at er der. Hos Molière sies jo alt rett ut, og vi er over det nå: Vi vil ha teater med undertekst. Så viser det seg at Grenland Friteater har klart å gi sine aner nytt liv. 

«Den gjerrige» er blitt et overdådig overflødighetshorn av en forestilling, sjenerøs med virkemidlene, gjestfri mot publikum, raus mot sine skikkelser. Lars Viks omarbeidelse og regi har gjort den gamle komedien til en gjøglerforestilling man meget vel kan le av også i dag.

Bare kast det

En ting blir vi spart for: Molières altfor tydelige forklaringer, monologene der motivasjoner utlegges i detalj, i sidebemerkninger rettet mot publikum, er i all hovedsak vekk. De av dem som har overlevd har, som regel, fått form av sang (et stort pluss).

Teatret blander moderne fysisk teater med inspirasjoner fra gjøglertradisjoner: Den norske, den danske, den franske, den italienske. De samme inspirasjonskildene preger Guttorm Guttormsens musikk. (Også et pluss.) Vi får til og med et oppfinnsomt lite rap-battle mellom far og sønn her, med eim av både norske stev og franske viser. Det er herlig freskt, og den aller største overraskelsen er at det faktisk passer inn. (Enda et pluss.)

Pluss og minus

Det ene unge paret, gjerrig-arvingen Cleante (Tobias Vik) og hans Mariane (Anne Storberget) sløser med kurtisen - litt for mye, litt for fort (et lite minus) - mens Vik hos den forkledde tjener Valere og hans Elise (Bolstad & Høgli) har funnet fram til en god miks av tilbakeholdenhet og direkthet (et pluss). Elises vifte er som en rollefigur i seg selv, en klar indikasjon på innehaverskens sinnstilstand (et stort pluss). Tjenerne Geddy Aniksdal og Olav Hanto balanserer på grensen mellom overspill og akkurat passe overdådighet, men begge gjør det med en slik sjarm at det går i balanse. Den gjerrige Harpagon selv, spilt av Leif Arild Sanden, befinner seg på pluss-siden. Rollefigurens sleske griskhet har motvekt i barnlig oppriktighet. Visst er han gjerrig, men hvem kan bebreide det bortskjemte barnet som ennå ikke har lært å dele? Han vet ikke bedre, stakkar, og han har da sine forsonlige sider - også.

Overskudd

Pluss må ensemblet også få for bruken av teaterrommet i sin helhet. De bruker balkongene, de bruker fløyelsforhengene, de bruker trappene, de bruker auditoriet. Ofte starter en scene i utkanten av synsvinkelen mens den man har sett på går mot slutten. Grepet gir tempo og temperatur, og fungerer som medisin mot tradisjonens overtydelighet.

Sluttsummen viser altså et solid overskudd. «Den gjerrige» er igjen blitt vitalt teater: Livlig, lekent, med nikk og bukk til historien, men freidig særegent og med klar grenlandsk signatur.

Premiere var i Porsgrunn 07.06.

Juni 2010: Bluesicalen Bråta

«Bråta» av Lars Vik, musikk av Guttorm Guttormsen, Grenland Friteater. Med: Geddy Aniksdal, Olav Hanto, Lena Barth Årstad m.fl. Regi: Lars Vik. Musikalsk ledelse: Guttorm Guttormsen.
En gjenbruksmusikal.
TERNING: FIRE

Bill. merk pent brukt

I «Bråta» finner både ting og mennesker ny bruk.

MUSIKAL: Alt av kostymer, rekvisitter og til dels instrumenter er gjenbruksvarer, loppis-funn og donasjoner av det slag mange vil kalle skrot. Her har det fått ny bruk.
Det samme kan vi si om persongalleriet. I likhet med interiøret befinner rollefigurene seg på forskjellige stadier av «pent brukt»/«velbrukt»/«utslitt»-skalaen. De fleste av dem har sett bedre dager. Men så har de gjerne sett verre dager også.
Det finnes håp i fellesskapet mellom dem. På Proffens Vrak & Gods & Gjenvinningssentral gjenvinnes også menneskelig mot. Eller, som rollefigur Alf Terje (Joakim D. Jørgensen) sier det: «Det er ikke nødvendigvis søppel sjøl om noen har kasta det».
Slik settes tonen for det Grenland Friteater kaller en «bluesical». Tonesatt i blått, et riktig valg for tematikken og for sangerne. Stemningsbildene er mange og virkningsfulle, opptakten er god, men Lars Viks historie virker noe underutviklet. Personene blir skisser snarere enn skjebner. Nærmest liv kommer mannfolkglade Ågot (Geddy Aniksdal) og venninna Wencke (Lena Barth Årstad), tett fulgt av den underholdende fåmælte Proffen (Olav Hanto).
«Bråta»-budskapet er gjenfødelse. Trolig vil også bluesicalen ha godt av å gjenfødes i ny og mer foredlet utgave ved en senere anledning.