Tuesday, February 25, 2014

Februar 2014: Ideersak om hiphopteater


Når hiphop blir drama

Hiphopteatret vil ikke være pynt på kaka. Det vil ha sin del av kaka.

HIPHOPTEATER: Teater med rap. Teater med DJ. Teater med breakdance og teater med graffiti. Hiphopteatret bruker hiphopkulturens ytre kjennetegn, men forteller også historier som angår hiphopmiljøet. Nå inntar sjangeren teatertradisjonens storstue. Kan den beholde kraften i sitt opprør da? Ja, mener festivalsjef Cici Henriksen.
- Teatret trenger diskusjon. Hiphop skaper diskusjon, sier Henriksen.

HIPHOPTEATER er ikke helt nytt i Norge. Erik Ulfsby har brukt elementer fra hiphop i flere av sine forestillinger, «Elektra», «Jungelboken», «Den hemmelige hagen». Rapduoen Emire og Lillebror har skapt flere forestillinger, «Tæsjern på Grønland» og «Det bare er sånn». Den Norske Opera & Ballett har latt breakende b-boys og ballettdansende ballerinaer konkurrere. Men likevel: Teatersjangeren er ukjent for mange, og en så omfattende markering som Sprkbox har den aldri hatt i Norge. Hva er det som gjør at hiphopteatret krever sin egen festival, ja, to festivaler?
- Hiphop treffer i magen. Deretter går den til intellektet. Energien, driven, diskusjonen, dynamikken og tematikken i hiphopteatret er noe det generelle teatret trenger mer av. Hiphop krever få ressurser, men har en spontanitet og en direkthet som gjør det til et vitalt og levende uttrykk, sier Cici Henriksen.
Hun er sjef for begge Sprkbox-festivalene, utdannet skuespiller ved Statens Teaterhøgskole og med erfaring fra Trøndelag Teater.
- I hiphopteatret fortelles historier fra hiphopmiljøets eget ståsted. Det er viktig. Historiene må springe ut fra miljøet, fra folk som forstår uttrykket, som kan reglene, og som selv kan definere sjangeren. Ellers blir hiphop fort bare pynt på kaka, og da går vi glipp av viktige perspektiver, sier Cici Henriksen.

HIPHOPKULTUREN oppsto på 1970-tallet i USAs urbane underklasse. Miljøet besto av fattige, ofte arbeidsledige ungdommer, svarte, brune, hvite, som regel med liten eller ingen utdanning, og med lav status. Som med rocken og punken før den har hiphopen spredd seg og blitt massekultur. Første generasjon fans er blitt voksne, og de mest populære rapperne er for lengst blitt mangemillionærer. Men om Sean Combs og Jay-Z er aldri så velstående, er hiphopen fortsatt i opposisjon. Grunnlaget er protest og selvmarkering, et krav om å bli hørt. Hva som skjer når en faktisk blir hørt, og om opprøret da forandrer seg, er et annet spørsmål. Danny Hoch, en av grunnleggerne av USAs turnerende hiphopfestival oppsummerer det slik; «En del av hiphopen vil bli akseptert, og en del vil det ikke».
- Hiphopen er i sitt vesen i opprør mot det etablerte. I norsk teater er ingenting så etablert som Nationaltheatret. Men likevel skal Sprkbox inn på National?
- Hiphopen er ikke motstander av det etablerte bare fordi det er etablert. Hiphopens opprør er ikke et opprør for opprørets egen skyld. Det hiphop protesterer mot er urettferdighet. Rasisme, undertrykkelse, sosial skjevhet. Så lenge slike problemer finnes tror jeg alltid at hiphopen vil beholde opprøret i seg, sier Cici Henriksen.
Hun er svært fornøyd med å ha fått en avtale med Nationaltheatret, og ser på det som en aksept av hiphopteatrets kunstneriske verdi. For teatret gir det muligheter til å få inn «friske impulser», som teatersjef Hanne Tømta kaller det.
- Institusjonsteatrene må passe seg for å lukke seg om det etablerte. Den som ikke er åpen og nysgjerrig, gjerne overfor det som kommer fra unge og opposisjonelle miljøer, risikerer å stivne hen. Det er heller ikke noen hemmelighet at institusjonsteatrene må gjøre en innsats for å tiltrekke seg også et annet publikum enn den kulturelle middelklassen. Vi vil ha ungdom hos oss. Vi vil ha folk med ulik kulturell bakgrunn. Jeg tror på en gjensidig kunstnerisk utveksling og håper at Spkrbox kan åpne opp for det, sier Tømta.

KAN HIPHOPKULTUREN la seg oversette fra USA til Norge? Nei, men det gjøres heller ikke, mener Cici Henriksen.
- Ulike enkeltsaker har politisk sprengkraft i Norge og i USA. De norske klasseskillene er ikke like ekstreme som dem i USA, men det finnes klasseforskjeller også i Norge, økonomisk og kulturelt. Historiene om dem hører vi sjelden i teatret i Norge, men hiphopkulturen tar tak i dem. Hiphop forholder seg til det å være utafor og innafor, sier Cici Henriksen.
Mange av Sprkbox-festivalens forestillinger er amerikanske gjestespill. I «Obamatry» fører Darian Dauchan en imaginær samtale med presidenten, der han blander egen poesi og sitater fra Obama. I «A Sucker Emcee» tar Craig MuMs Grant for seg hva det vil si å lykkes i hiphop, dels er basert på egen oppvekst. «The Rap Guide to Evolution» handler om kampen for å overleve. «Death Boogie» har fått merkelappen «en poetisk hiphopmusikal», og skildrer en manns politiske og kunstneriske oppvåkning. Alle disse spilles både i Oslo og Trondheim, mens «How to Break» (kun på Nationaltheatret) forteller om to ungdommer som møter sykdom og må omdefinere egne liv. I tillegg blir der samtalearrangementer, kursverksteder og foredrag, konserter, jam og dokumentarvisninger under festivalene. I Trondheim vises også to norskproduserte forestillinger; «1000 solsikker» med Sarah Camille og «Trond Wiger» med Trond Wiger. Cici Henriksen håper Sprkbox kan inspirere til mer norskskapt hiphopteater, og ønsker å koble rappere, dansere og dramaturger til framtidig samarbeid.

ETT AV MÅLENE med Sprkbox er å utforske kulturelle klasseforskjeller, hvem som slipper til og hvem som ikke gjør det. Hvem blir tatt på alvor, hvem blir det ikke? Cici Henriksen mener det finnes gjensidige fordommer mellom teatret og hiphopmiljøet.
- For ungdommene kan det være en terskel å gå i teatret, de tror det er kjedelig og stivt og ikke for dem. Og i teatret blir «folkelig» altfor ofte oppfattet som et kodeord for «dårlig kvalitet». Begge fordommene bunner i kunnskapsmangel, sier Cici Henriksen.
Hun håper at Sprkbox kan låse opp teaterkoder for hiphopere og hiphopkoder for teaterfolk, og mener det finnes flere likheter mellom uttrykkene enn mange ser.
- Rappere må ha diksjon, timing, og et bevisst forhold til språkets rim og rytme. Når to rappere battler, har det sin egen, eskalerende dramaturgi. Ofte ligger det henvisninger til tidligere hendelser i tekstene, enten oppdiktet eller reelt, noe som rapperne bygger videre på. De kan uttrykke noe i klartekst, men noe kan også være sjølironisk ment, dobbeltbunnet og med undertekst. Deltakerne iscenesetter seg selv og hverandre, og det er ikke alltid meningen at den som hører på skal kunne skille mellom det oppriktige og det oppdiktede. Alt dette har rapteksten og teaterteksten felles, sier hun.

NOTISER: 

I TRONDHEIM: Fra 21. til 24. februar arrangeres hiphopteaterfestivalen Sprkbox i Trondheim. Alle arrangementene finner sted i Verkstedhallen på Svartlamon. Fullt program finnes på www.sprkbox.no.

I OSLO: Fra 28. februar til 3. mars er det Oslos tur. I hovedstaden fordeler arrangementene seg på Caféteatret/Nordic Black Theatre, Dramatikkens Hus, Norsk Skuespillersenter og Nationaltheatret. Også her, fullt program på www.sprkbox.no.

FAKTA
Hiphopteater
* Hiphopteater er samtidsteater som bruker én eller flere av de fire mest sentrale elementene innen hiphopkulturen i sin formidling; breakdance, graffiti, rapping, DJ-ing. Elementer som Spoken Word, beatboxing og annen hiphopdans enn breaking kan også være med.
*Det er ikke nok at estetikken tilhører hiphopen. Puristene krever også at hiphopteatret skal være skapt av og med hiphopkunstnere, med historier fra hiphopmiljøet.
*I Frankrike, USA og Storbritannia arrangeres årlige hiphopteaterfestivaler: Les Rencontres de la Villette i Paris, Hip-Hop Theater Festival i Washington D.C, New York, San Francisco og Chicago, og Breakin' Convention i London.
*Norge får nå sin egen hiphopteaterfestival: Sprkbox, som arrangeres i Trondheim og Oslo i februar og mars i år.


Teksten sto på trykk i Dagbladet i februar 2014.

Februar 2014: Stolpe ut



FAKTA: «Stolpe ut». Dennis Storhøi/Vinterlysfestivalen, Mo i Rana. Av og med: Dennis Storhøi og De autodidaktive.
Livlig underholdning.
TERNING: FEM
 
Solide stolper

Formen er løs og ledig, men fundamentet ligger støtt, når Dennis Storhøi lager show.

SHOW: En samling historier fra et liv i og utenfor - mest i - teatret. Personlige minner. Showbiz-anekdoter. Kanskje en og annen vandrehistorie. Smakebiter fra roller han har spilt og sanger han har sunget. Parodier på medspillere og motspillere. Hyllester til kolleger han har lært, eller i noen tilfeller kanskje ikke lært, noe av.
Kjærlighetserklæring
Dennis Storhøis «Stolpe ut» er en livlig kjærlighetserklæring til teatret. Og til kona. Og til publikum. Mye er koselig. Enda mer er kostelig. Noen av historiene har vi hørt før, av andre, fortalt i litt andre former og på litt andre måter. Storhøi gir dem sitt eget preg. Han viser allsidighet, der han veksler mellom stemmer og stemninger, ofte i høyt tempo. Dette er en mann som kan gå fra å herme Kari Bremnes til å synge dyp baryton i løpet av sekunder.
Det er entertaineren Storhøi vi får se. Han opptrer med vitalitet. Energi. Engasjement. Nærvær. Dels som rampegutt, dels som sjarmør smører han på med publikumsfrieri i tjukke lag, med slengkyss til dame på første rad, med en oppfordring til å spille på slurva, med etteraping av instrumenter - kun med bruk av munn og stemme - og med en sekvens spesielt tilrettelagt Vinterlysfestivalen, innbakt henvisninger til øvrig program.
Trivelig
Bandet De autodidaktive deltar aktivt i showet, med tangentmann Bjørn Halstensen, bassist Ingar Guttormsen og (for anledningen) med Frank Marstokk som vikar for Hermund Nygård på trommer. Halstensen har i tillegg til å opptre som musikalsk leder fått tildelt rollen som en slags ordstyrer eller temadirigent. Å kalle det «regissør» vil være å antyde en fastere form enn det «Stolpe ut» pr. nå har. Forestillingen bør nok fortsatt karakteriseres som et «showkonsept» heller enn som ferdig show. Men arbeidet er kommet langt nok til at vi ser hva dette kan bli, stolpene står støtt i solid støpt fundament, og allerede er det en svært så trivelig aften, fylt med fine fortellinger, morsomme betraktninger og kompetente sangnumre.

Premieren var 15. februar 2014, under Vinterlysfestivalen på Mo i Rana.

Februar 2014: En midtsommernattsdrøm



«En midtsommernattsdrøm». Nordland Teater/Vinterlysfestivalen, Mo i Rana. Av: William Shakespeare. Med: Kristian Winther, Linda Mathisen, Hilde Stensland, Rune Storsæther Løding og Stein Hiller Elvestad. Regi: Kjell Moberg.
Shakespeare som showteater.

Midtsommermoro

«En midtsommernattsdrøm» er en morsom introduksjon til Shakespeare, mest for dem som ikke kjenner ham fra før.

TEATER: Barn og unge er hovedmålgruppa. Forelskelsens forviklinger, forveksling og forvirring er blitt til humoristiske sprell der også hjertesmerte er mer til å le enn å gråte av, i denne forenklede versjonen av Shakespeares kanskje aller mest populære komedie.
Her er den popularisert ytterligere. Dypt lodder ikke Nordland Teaters «En midtsommernattsdrøm», men festlig er den. Det fråtses i buskisvirkemidler, metateatral lek og utkledningshumor, i en oppsetning der de utvendige virkemidlene florerer. Preget blir likevel ikke utvendig, snarere gir forestillingen inntrykk av å dyrke teatergleden både blant skuespillere og publikum.
Ungt
Hovedvekten ligger på firkantdramaet mellom ungdommene Hermia (Stensland), Helena (Mathisen), Lysander (Winther) og Demetrius (Løding). Men intrigene mellom Oberon (Winther), Titania (Mathisen) og den eselomskapte Per Skyttel (Løding), samt metadramaet om Pyramus (Løding) og Thisbe (Winther) er fortsatt med, bare i svært så konsentrerte utgaver. Puck (Elvestad) er noe nær en gjennomgangsfigur, luskende blant Ardenskogens plastjuletrær også i sekvenser der han ikke er aktiv deltaker i handlingen. Ofte opptrer han som om han vil gi publikum sin egen representant på scenen, det vil si, ikke-scenen, i en slags la-oss-se-hva-som-skjer-nå-funksjon. Forestillingen framføres på flatt gulv foran et treveggs publikumsamfi, og skuespillerne bruker også amfiet (og baksiden av amfiet) for å øke tempo og gjøre sceneskiftene smidigere.
Lekent
Spillestilen er lagt nær barnlig lek, med bytte av dialekter, tydeliggjort kroppsspråk og demonstrativ ansiktsmimikk i rolledoblingen, som skjer med kostymebytter i full åpenlyshet, med løsbarter på snei, og med detaljer som colabunnbriller, sigarettholder og kongekrone. Puffende røyk signaliserer magisk innblanding. Musikk, også den framført av skuespillerne selv, bidrar til temposkifter.
For de voksne kan forenklingene bli vel enkle. Men også vi kan sette pris på en mindre omstendelig utgave av stykket enn det vi oftest ser. Alle dødpunkter og noe av poesien er nemlig vekk, i denne versjonen, som det tar rundt fem kvarter å komme igjennom.

Etter endt spilleperiode i Nordland skal forestillingen på turné i Østfold, fulgt av en gjesteopptreden i Oslo.

Premieren var 16. januar 2014. Anmeldelsen er skrevet ut fra en av forestillingene under Vinterlysfestivalen, 15. februar 2014.

Februar 2014: Av måneskinn gror det ingenting



«Av måneskin gror det ingenting». Det Norske Teatret. Av: Torborg Nedraas, oversatt av Halldis Moren Vesaas, dramatisert av Ragnhild Hilt. Med: Ragnhild Hilt. Regi: Terje Mærli.
Inntrengende uro.

Hennes kamp

I måneskinn gror selvgransking. «Av måneskin» undersøker om der også gror empati.

TEATER: Ei navnløs kvinne forteller om sitt liv. Innledningsvis, med en nervøs uro som kan forveksles med iver eller håp. Små latterutbrudd blant publikum vitner om at den av noen blir det, men samtidig antyder små, bitre pauser at historien skal bli vondere.
Det blir den. Raskt er alvoret ikke til å ta feil av: En fredløs følsomhet. Stadige svik, stadig fornyet smerte. Tørst etter varme og godhet.
Nøyaktig hvor nær avgrunnen vår anonyme forteller befinner seg synliggjøres i noen av sekvensene og kamufleres i andre.
Kontroll
Ranghild Hilt har framført «Av måneskin» to ganger tidligere. Første gang var som 37-åring i 1982, andre gang som 51-åring i 1996. Når hun nå som 68-åring spiller den for tredje gang er det med to små påminnelser om forskjellen mellom skuespiller og rollefigur, en kort innledning, ett raskt innstikk der hun opptrer som seg selv, utenfor rollen. Disse tjener til å understreke kontrasten mellom skuespillerens styring og rollefigurens mangel på sådan. Det samme gjør den sparsomme scenografien, der ett av elementene er en forenklet utgave av skuespillergarderobens sminkebord og -speil. Men dette framgår tydelig også av resten av forestillingen, i kroppsspråket, i stemmebruken. Innimellom ytres setninger der det lyder som om stemmen skal briste. Men den brister ikke. Hun, skuespilleren, har kontroll, selv om hun, rollefiguren, mangler den.
Ydmykelser
Tekstutvalget er en katalog over nederlag og ydmykelser. Tilstrekkelig mange trivialiteter er tatt med til at vi forstår hvordan lidelsene utgjør en selvfølgelig del av hverdagen. Ragnhild Hilts fortellende kvinne viser den største roen når hun beretter om de vondeste opplevelsene. Borte er nervøsiteten i hendene, borte den hektiske gestikuleringen. Stemmen er stø, blikket blir fastere. Ingenting skal avlede verken henne eller publikum fra ordene som sies.
Ordene er sterke. Et mer inntrengende forsvar for abortloven skal det godt gjøres å formulere. En tydeligere erklæring om hvor ensom det er mulig å være i livet skal vanskelig kunne bæres fram.
«Av måneskin» er Ragnhild Hilts avskjedsforestilling på Det Norske Teatret. Den viser at hun fortsatt er full av kraft.

Nypremieren var på Det Norske Teatret 13. februar 2014.

Februar 2014: Les Misérables



«Les Misérables». Sandnes Kulturhus i samarbeid med Festiviteten/Kilden Teater- og Konserthus/Rogaland Teater. Av: Alain Boublil og Claude-Michel Schönberg etter Victor Hugo, oversatt til norsk av Bjørn Endreson. Med: Sigurd Sele, Nils Christian Fossdal, Britt-Synnøve Johansen, Marieke B. Wang m.fl. Regi: Lisa Kent. Musikalsk ansvar: Svein Ragnar Myklebust.
Langt fra miserabelt.
TERNING: FEM

Som folket synger

Sørvestlandets «Les Misérables» er en uvanlig velsunget versjon.

MUSIKAL: Da Lisa Kent i 2008 satte opp «Les Misérables» for Den Nationale Scene i Bergen, rendyrket hun motsetningene mellom Jean Valjean og Javert, mellom barmhjertighet og brutalitet, mellom forsoning og hevn. Når samme regissør, i samarbeid med samme scenograf og samme Jean Valjean, tolker musikalen på ny, er spørsmålet snarere hvor dypt et menneskes godhet går. 
Krovert Thénardier (Espen Hana) og frue (Solveig Andsnes) er de eneste skikkelsene som handler kun ut fra egeninteresse. Alle de andre velger sine veier ut fra hva de tror på, hva de mener er riktig. Men noen av dem ser ikke forskjellen mellom moral og moralisme.
Valg
Spillets dominerende uttrykk er overbevist inderlighet, og persontolkingene går ikke like dypt denne gangen som i Kents forrige norske «Les Mis». (I mellomtiden har hun også regissert den i København.) Men hun tydeliggjør at skjebnevalg er styrt av valg, minst like mye som av skjebne. Hennes regi dveler ved de øyeblikk der skikkelser som Valjean, Javert, Eponine og Marius tar sine valg, med mimikk og kroppsspråkvalg som viser at de kjemper med seg selv.
Koreografi er nedprioritert, men sangkvaliteten er ualminnelig høy. I tillegg til de stridende Jean Valjean (Sigurd Sele, som altså også tolket samme rolle i Bergen i 2008) og Javert (Nils Christian Fossdal, mindre innbitt enn vi er vant til å se Javert), fortjener den lidende Fantine (Britt-Synnøve Johansen) og den håpefulle Eponine (Marieke B. Wang) å framheves. Sistnevnte er også den av alle oppsetningens involverte som best klarer å vise menneskelig utvikling i sin rolletolkning.
Ekko
Det sentrale elementet i Ingeborg Kvammes scenografi er et overbyggende galleri, som en slags snodd gangvei en etasje over scenegulvet, tilsynelatende bygd i murstein. Dette viser seg å være en forbløffende fleksibel grunnstruktur. Kulisser senkes ned fra taket, foran og bak den, og omgjør den til stadig nye bymiljøer. Farger som grått og brunt understreker 1800-tallsbyenes harde kår, og som i musikken, kjenner vi ofte igjen gjentakelsen av temaer i det visuelle. For eksempel oppleves det som et elegant lite ekko når den rike, aldrende Jean Valjeans død finner sted foran det samme vindu som sto bak den fattige Fantine i hennes dødsscene, mens den samme Fantine synger ham til seg.
Sandnes Kulturhus har produsert «Les Misérables» i samarbeid med Festiviteten, Kilden Teater- og Konserthus og Rogaland Teater, og forestillingen skal vises i Kristiansand og Haugesund i tillegg til i Sandnes.

Premieren var 5. februar 2014. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen 7. februar.