Februar 2014: En midtsommernattsdrøm

«En midtsommernattsdrøm». Nordland Teater/Vinterlysfestivalen, Mo i Rana. Av: William Shakespeare. Med: Kristian Winther, Linda Mathisen, Hilde Stensland, Rune Storsæther Løding og Stein Hiller Elvestad. Regi: Kjell Moberg.

Shakespeare som showteater.

Midtsommermoro

«En midtsommernattsdrøm» er en morsom introduksjon til Shakespeare, mest for dem som ikke kjenner ham fra før.

TEATER: Barn og unge er hovedmålgruppa. Forelskelsens forviklinger, forveksling og forvirring er blitt til humoristiske sprell der også hjertesmerte er mer til å le enn å gråte av, i denne forenklede versjonen av Shakespeares kanskje aller mest populære komedie.

Her er den popularisert ytterligere. Dypt lodder ikke Nordland Teaters «En midtsommernattsdrøm», men festlig er den. Det fråtses i buskisvirkemidler, metateatral lek og utkledningshumor, i en oppsetning der de utvendige virkemidlene florerer. Preget blir likevel ikke utvendig, snarere gir forestillingen inntrykk av å dyrke teatergleden både blant skuespillere og publikum.

Ungt

Hovedvekten ligger på firkantdramaet mellom ungdommene Hermia (Stensland), Helena (Mathisen), Lysander (Winther) og Demetrius (Løding). Men intrigene mellom Oberon (Winther), Titania (Mathisen) og den eselomskapte Per Skyttel (Løding), samt metadramaet om Pyramus (Løding) og Thisbe (Winther) er fortsatt med, bare i svært så konsentrerte utgaver. Puck (Elvestad) er noe nær en gjennomgangsfigur, luskende blant Ardenskogens plastjuletrær også i sekvenser der han ikke er aktiv deltaker i handlingen. Ofte opptrer han som om han vil gi publikum sin egen representant på scenen, det vil si, ikke-scenen, i en slags la-oss-se-hva-som-skjer-nå-funksjon. Forestillingen framføres på flatt gulv foran et treveggs publikumsamfi, og skuespillerne bruker også amfiet (og baksiden av amfiet) for å øke tempo og gjøre sceneskiftene smidigere.

Lekent

Spillestilen er lagt nær barnlig lek, med bytte av dialekter, tydeliggjort kroppsspråk og demonstrativ ansiktsmimikk i rolledoblingen, som skjer med kostymebytter i full åpenlyshet, med løsbarter på snei, og med detaljer som colabunnbriller, sigarettholder og kongekrone. Puffende røyk signaliserer magisk innblanding. Musikk, også den framført av skuespillerne selv, bidrar til temposkifter.

For de voksne kan forenklingene bli vel enkle. Men også vi kan sette pris på en mindre omstendelig utgave av stykket enn det vi oftest ser. Alle dødpunkter og noe av poesien er nemlig vekk, i denne versjonen, som det tar rundt fem kvarter å komme igjennom.

Etter endt spilleperiode i Nordland skal forestillingen på turné i Østfold, fulgt av en gjesteopptreden i Oslo.

Premieren var 16. januar 2014. Anmeldelsen er skrevet ut fra en av forestillingene under Vinterlysfestivalen, 15. februar 2014.