Når hiphop blir drama
Hiphopteatret vil ikke være pynt på kaka. Det vil ha sin del
av kaka.
HIPHOPTEATER: Teater med rap. Teater med DJ. Teater med
breakdance og teater med graffiti. Hiphopteatret bruker hiphopkulturens ytre
kjennetegn, men forteller også historier som angår hiphopmiljøet. Nå inntar
sjangeren teatertradisjonens storstue. Kan den beholde kraften i sitt opprør
da? Ja, mener festivalsjef Cici Henriksen.
- Teatret trenger diskusjon. Hiphop skaper diskusjon, sier Henriksen.
HIPHOPTEATER er ikke helt nytt i Norge. Erik Ulfsby har
brukt elementer fra hiphop i flere av sine forestillinger, «Elektra», «Jungelboken»,
«Den hemmelige hagen». Rapduoen Emire og Lillebror har skapt flere
forestillinger, «Tæsjern på Grønland» og «Det bare er sånn». Den Norske Opera
& Ballett har latt breakende b-boys og ballettdansende ballerinaer
konkurrere. Men likevel: Teatersjangeren er ukjent for mange, og en så
omfattende markering som Sprkbox har den aldri hatt i Norge. Hva er det som
gjør at hiphopteatret krever sin egen festival, ja, to festivaler?
- Hiphop treffer i magen. Deretter går den til intellektet.
Energien, driven, diskusjonen, dynamikken og tematikken i hiphopteatret er noe
det generelle teatret trenger mer av. Hiphop krever få ressurser, men har en
spontanitet og en direkthet som gjør det til et vitalt og levende uttrykk, sier
Cici Henriksen.
Hun er sjef for begge Sprkbox-festivalene, utdannet
skuespiller ved Statens Teaterhøgskole og med erfaring fra Trøndelag Teater.
- I
hiphopteatret fortelles historier fra hiphopmiljøets eget ståsted. Det er
viktig. Historiene må springe ut fra miljøet, fra folk som forstår
uttrykket, som kan reglene, og som selv kan definere sjangeren. Ellers blir hiphop
fort bare pynt på kaka, og da går vi glipp av viktige perspektiver, sier Cici
Henriksen.
HIPHOPKULTUREN oppsto på 1970-tallet i USAs urbane
underklasse. Miljøet besto av fattige, ofte arbeidsledige ungdommer, svarte,
brune, hvite, som regel med liten eller ingen utdanning, og med lav status. Som
med rocken og punken før den har hiphopen spredd seg og blitt massekultur. Første
generasjon fans er blitt voksne, og de mest populære rapperne er for lengst blitt
mangemillionærer. Men om Sean Combs og Jay-Z er aldri så velstående, er
hiphopen fortsatt i opposisjon. Grunnlaget er protest og selvmarkering, et krav
om å bli hørt. Hva som skjer når en faktisk blir hørt, og om opprøret da forandrer
seg, er et annet spørsmål. Danny Hoch, en av grunnleggerne av USAs turnerende
hiphopfestival oppsummerer det slik; «En del av hiphopen vil bli akseptert, og
en del vil det ikke».
- Hiphopen er i sitt
vesen i opprør mot det etablerte. I norsk teater er ingenting så etablert som
Nationaltheatret. Men likevel skal Sprkbox inn på National?
- Hiphopen er ikke motstander av det etablerte bare fordi
det er etablert. Hiphopens opprør er ikke et opprør for opprørets egen skyld. Det
hiphop protesterer mot er urettferdighet. Rasisme, undertrykkelse, sosial skjevhet.
Så lenge slike problemer finnes tror jeg alltid at hiphopen vil beholde opprøret
i seg, sier Cici Henriksen.
Hun er svært fornøyd med å ha fått en avtale med
Nationaltheatret, og ser på det som en aksept av hiphopteatrets kunstneriske
verdi. For teatret gir det muligheter til å få inn «friske impulser», som
teatersjef Hanne Tømta kaller det.
- Institusjonsteatrene må passe seg for å lukke seg om det
etablerte. Den som ikke er åpen og nysgjerrig, gjerne overfor det som kommer
fra unge og opposisjonelle miljøer, risikerer å stivne hen. Det er heller ikke
noen hemmelighet at institusjonsteatrene må gjøre en innsats for å tiltrekke
seg også et annet publikum enn den kulturelle middelklassen. Vi vil ha ungdom
hos oss. Vi vil ha folk med ulik kulturell bakgrunn. Jeg tror på en gjensidig
kunstnerisk utveksling og håper at Spkrbox kan åpne opp for det, sier Tømta.
KAN HIPHOPKULTUREN la seg oversette fra USA til Norge? Nei,
men det gjøres heller ikke, mener Cici Henriksen.
- Ulike enkeltsaker har politisk sprengkraft i Norge og i
USA. De norske klasseskillene er ikke like ekstreme som dem i USA, men det
finnes klasseforskjeller også i Norge, økonomisk og kulturelt. Historiene om
dem hører vi sjelden i teatret i Norge, men hiphopkulturen tar tak i dem. Hiphop
forholder seg til det å være utafor og innafor, sier Cici Henriksen.
Mange av Sprkbox-festivalens forestillinger er amerikanske
gjestespill. I «Obamatry» fører Darian
Dauchan en imaginær samtale med presidenten, der han blander egen poesi og sitater
fra Obama. I «A Sucker Emcee» tar Craig MuMs Grant for seg hva det vil si å
lykkes i hiphop, dels er basert på egen oppvekst. «The Rap Guide to Evolution»
handler om kampen for å overleve. «Death Boogie» har fått merkelappen «en
poetisk hiphopmusikal», og skildrer en manns politiske og kunstneriske
oppvåkning. Alle disse spilles både i Oslo og Trondheim, mens «How to Break»
(kun på Nationaltheatret) forteller om to ungdommer som møter sykdom og må
omdefinere egne liv. I tillegg blir der samtalearrangementer, kursverksteder og
foredrag, konserter, jam og dokumentarvisninger under festivalene. I Trondheim
vises også to norskproduserte forestillinger; «1000 solsikker» med Sarah
Camille og «Trond Wiger» med Trond Wiger. Cici Henriksen håper Sprkbox kan
inspirere til mer norskskapt hiphopteater, og ønsker å koble rappere, dansere
og dramaturger til framtidig samarbeid.
ETT AV MÅLENE med Sprkbox er å utforske kulturelle
klasseforskjeller, hvem som slipper til og hvem som ikke gjør det. Hvem blir
tatt på alvor, hvem blir det ikke? Cici Henriksen mener det finnes gjensidige fordommer
mellom teatret og hiphopmiljøet.
- For ungdommene kan det være en terskel å gå i teatret, de
tror det er kjedelig og stivt og ikke for dem. Og i teatret blir «folkelig»
altfor ofte oppfattet som et kodeord for «dårlig kvalitet». Begge fordommene bunner
i kunnskapsmangel, sier Cici Henriksen.
Hun håper at Sprkbox kan låse opp teaterkoder for hiphopere
og hiphopkoder for teaterfolk, og mener det finnes flere likheter mellom
uttrykkene enn mange ser.
- Rappere må ha diksjon, timing, og et bevisst forhold til
språkets rim og rytme. Når to rappere battler, har det sin egen, eskalerende
dramaturgi. Ofte ligger det henvisninger til tidligere hendelser i tekstene,
enten oppdiktet eller reelt, noe som rapperne bygger videre på. De kan uttrykke
noe i klartekst, men noe kan også være sjølironisk ment, dobbeltbunnet og med
undertekst. Deltakerne iscenesetter seg selv og hverandre, og det er ikke
alltid meningen at den som hører på skal kunne skille mellom det oppriktige og
det oppdiktede. Alt dette har rapteksten og teaterteksten felles, sier hun.
NOTISER:
I TRONDHEIM: Fra 21. til 24. februar arrangeres hiphopteaterfestivalen
Sprkbox i Trondheim. Alle arrangementene finner sted i Verkstedhallen på
Svartlamon. Fullt program finnes på www.sprkbox.no.
I OSLO: Fra 28. februar til 3. mars er det Oslos tur. I
hovedstaden fordeler arrangementene seg på Caféteatret/Nordic Black Theatre,
Dramatikkens Hus, Norsk Skuespillersenter og Nationaltheatret. Også her, fullt
program på www.sprkbox.no.
FAKTA
Hiphopteater
* Hiphopteater er samtidsteater som bruker én eller flere av
de fire mest sentrale elementene innen hiphopkulturen i sin formidling;
breakdance, graffiti, rapping, DJ-ing. Elementer som Spoken Word, beatboxing og
annen hiphopdans enn breaking kan også være med.
*Det er ikke nok at estetikken tilhører hiphopen. Puristene
krever også at hiphopteatret skal være skapt av og med hiphopkunstnere, med
historier fra hiphopmiljøet.
*I
Frankrike, USA og Storbritannia arrangeres årlige hiphopteaterfestivaler: Les Rencontres
de la Villette i Paris, Hip-Hop Theater Festival i Washington D.C, New York,
San Francisco og Chicago, og Breakin' Convention i London.
*Norge får nå sin egen hiphopteaterfestival: Sprkbox, som
arrangeres i Trondheim og Oslo i februar og mars i år.
Teksten sto på trykk i Dagbladet i februar 2014.
No comments:
Post a Comment