«The Black Rider». Rogaland Teater. Av Robert
Wilson, Tom Waits og William S. Burroughs, norsk bearbeidelse av Rolf Alme. Med:
Piotr Misztela, Hugo Mikal Skår, Helga Guren m.fl. Regi: Rolf Alme. Musikalsk
ansvarlig: Anders Brunvær Hauge.
Dyrisk delirium.
TERNING: FEM
Rusens
logikk
Rusmotivet dominerer «The Black Rider».
MUSIKAL: I Rolf Almes tolkning står ikke motsetningen i «The
Black Rider» mellom godt og ondt, riktig og galt. Motsetningen står mellom
uunngåelighet og valg, kortsiktighet og konsekvens.
Flasker, hvitt pulver, delirium og skjelvinger,
bevissthetsbrudd og øyne som stirrer tomt foran seg er stadig brukte effekter,
men rusmotivet har dypere forankring enn som så, i form og i innhold.
I «The Black Rider» følger dramaturgien rusens
gang: Første akt spilles som på stigende rus, bekymringsløs, ansvarsløs,
dionysisk og vill. Etter pause kommer nedturen. Nå er moroa over og marerittet
i gang. Nå merkes det hva valgene koster, men nå er det for sent, for de er for
lengst tatt, og regningen må betales. Den dystre undertonen, den som ble
overdøvet av ekstase i første del, blir mer uttalt og mer uhyggelig.
Delirium
Virkemidlene kan virke deliriske. Her er ulvehyl
og kattemjau, hundepesing og hundejokking, lydhermende vosj og svisj og snork,
her er overdrevent langsomme gestiske bevegelser, fallende fjær og fugler, pedagogiske
stumfilmtekster og en bil med motoren i gang. Her er skyggekonturer, filmklipp
med varierende grad av forvriddhet, tidvis synkronisert, tidvis usynkronisert
mot det som foregår foran lerretet. Her er fallisk våpenbruk, jazzhender og en
levende hund på scenen. Instrumentalmusikken, derimot, er ikke levende, den blir
i hovedsak framført som opptak. Her er hiphopdans og rapping, enetaler rettet
mot publikum, spilling på sag, brechtiansk fremmedgjøring, wilsonsk
pantomimemimikk og en norsk-engelsk språkblanding som ikke bare skyldes
rettighetsavtalene (som sier at Tom Waits’ sangtekster skal framføres på
engelsk). Å synge «vakkert» er heller ikke et mål.
Assosiasjonene til Brecht forsterkes gjennom at
flere musikkarrangementer leder tankene til Weill. Men estetikken tilhører verken
Brecht eller Wilson, den er en blanding av elementer fra ulike formspråk,
detaljrikt, men ikke lett å sette i bås. Enklest lar det seg kanskje
oppsummere gjennom å si at rammen både er konseptuell og antikonseptuell, og at
favorittvirkemidlene ser ut til å være forventningsbrudd og brudd med
perfeksjonisme.
Logikk
Samtidig lar samtlige av valgene seg både forstå
og forklare. Noen eksempler: Fargeskalaen går i grått og svart, med innslag av
pels i kostymene - vi er i skogen, må vite, i et jegermiljø. Piotr
Misztela spiller den svarte rytteren med langlegget fotarbeid, uten hov, men med
trange bukser og trange støvler som gir ham lengre, mer flytende og samtidig
mer keitete bevegelser enn resten. En fortsetter å se etter hoven, lenge etter
at en har slått fast at denne Pegleg ikke har den. Hugo Mikal Skårs Wilhelm,
bygutten, regnskapsføreren, er skjorteløs og med blondeslips, en outsider blant
de pelskledde. Helga Gurens Kätchen er tildelt narkolepsi og faller stadig i
søvn, hun ser ikke realitetene i det som skjer rundt henne. Samtidig opptrer hennes
andre frier, Robert (Kristian Berg Jåtten), som hund overfor hennes far,
skogvokteren Bertram (Roar Kjølv Jenssen), som han jo ønsker seg plassen til.
En filmprojeksjon av Metro-Goldwin-Meyer-logoen, med løven erstattet av forestillingens
egen hund, men med mottoet «Ars Gratia Artis» («Kunst for kunstens egen skyld»)
blir vist på baklerretet en liten stund, og det uten at det virker pretensiøst -
det kan snarere tolkes som en parodi på pretensjon. Ennå kunne oppramsingen
vare lenge.
Premieren var på Rogaland Teater 25. januar 2014.
No comments:
Post a Comment