Mai 2018: 3. august 1964

«3. august 1964». Rogaland Teater. Av: Tore Renberg. Med: Gretelill Tangen og Mareike Wang. Regi: Arild Østin Ommundsen.

KOMMENTAR: Det store i det lille.

TERNING: FIRE

Verdig farvel

Under den strenge overflaten går ømheten dypt.

TEATER: 3. august 1964 er den dagen Dordi, snart fjorten år, forstår hva respekt er. Det er også den dagen Dordis bestemor, Lydia, forstår at Dordi ikke lenger er en «småpike», men også et menneske som kan ha noe å lære henne.

Antydninger

Gretelill Tangen går nå av som pensjonist, og «3. august 1964» markerer hennes avskjed med Rogaland Teater. Det er et verdig, lavmælt farvel. Tore Renbergs enakter er spesialskrevet for henne, og det er blitt en tekst som respekterer hennes særskilte kvaliteter som skuespiller: Evnen til å antyde. Evnen til å synliggjøre det store i det lille. Utad er Lydia en striks kvinne, en kvinne som er opptatt av fasade og regler. Hun har bestemte omfatninger om hva en snakker og ikke snakker om. Barnebarnet tester grensene hennes, og en dag oppdager begge at det bor mer i den andre enn de hadde trodd. Med det får Tangen også vise fram ømheten i rollefiguren, hennes (og sin egen) følsomhet og klokskap. Mareike Wang lykkes i å skape en tenåringsskikkelse på grensen mellom barnlig og moden. Dordi er spontan og inderlig, tøff og godhjertet. Både bestemor og barnebarn blir mennesker en kan tro på og kjenne igjen.

Tabuet som brytes i «3. august 1964» er ikke skambelagt. Det som er bortgjemt, er det i et håp om å beskytte. Lydia ønsker å skjerme datterdatteren, datteren, seg selv og alle andre fra realiteter ingen av dem til sist kan skjermes fra.

Intimt format

Forestillingen er, på alle måter, intimteater. Virkemidlene er enkle. Settingen er intim, og konfliktene er nære og hverdagslige. Problemstillingene tilhører menneskelivets aller mest allmenne. Likevel berører «3. august 1964» et tema det sjelden snakkes om, også i 2018: Døden, og hvordan vi levende forholder oss til de døde. Det hele løses på stillferdig vis. Et drama uten drama? Ja og nei. Der finnes nok av sinnsbevegelse under overflaten, og ikke alt blir forsøkt forløst. Det er en god ting, i tråd med hovedpersonens personlighet, og det innebærer dessuten at tilskueren kan lese inn sine egne forståelser av situasjonen. I «3. august 1964» finnes så vel uomtalte sorger som vemod og trøst. Thomas Dybdahls myke musikk bærer følelser med seg, og Mareike Wang synger dessuten en hjerteskjærende forsiktig versjon av «Blott en dag».

Arild Østin Ommundsen gir både skuespillerne og publikum tid og ro til refleksjon underveis, i det at han lar begge skuespillerne få lov til å utfolde seg i langsomt tempo. Persondynamikken endres sakte, men avgjort. Begge rollefigurene vokser som mennesker.

Innledningsvis har Tore Renberg vært svært opptatt av å markere at vi befinner oss nettopp i 1964. Etter hvert som stykket går sin gang, og situasjonene utdypes, blir teksten også mer situasjonsorientert, heller enn tidsbilde-orientert, og også det språklige framstår som mer tidløst.

Premieren var på Rogaland Teater 26. april 2018. Anmeldelsen er skrevet ut fra forestillingen 4. mai.

Mai 2018: Om våren

«Om våren». Rogaland Teater. Av: Karl Ove Knausgård, bearbeidet av Anders T. Andersen. Med: Torbjørn Eriksen, Eili Harboe, Ragnhild Arnestad Mønness, Marianne Holter, Ragnhild Tysse, Roar Kjølv Jenssen og barneskuespillere. Regi: Anders T. Andersen.

KOMMENTAR: Når litteratur blir liv, og omvendt.

TERNING: FEM

Fars kamp

Da mannen skulle stelle hjemme, signert Knausgård.

TEATER: En setning i Karl Ove Knausgårds bok «Om våren» fikk denne kritikeren til å le høyt og lenge, en replikk fra hans elleve år gamle datter. «Det var mer informasjon enn jeg ba om.» Karl Ove Knausgård har bygd sitt forfatterskap på mer informasjon enn noen har bedt om. Skjønt, populariteten tatt i betraktning har nok også han et poeng, når han lar bokas far svare «det var jo akkurat den informasjonen du ba om».

Denne replikkvekslingen møter, som en av flere, hjertelig latter også fra publikum når Anders T. Andersen nå iscenesetter Knausgård-boka.

Samtid og framtid

Som boka «Om våren», beveger teaterforestillingen «Om våren» seg mellom et fortidsplan, et samtidsplan og et framtidsplan. Torbjørn Eriksen har rollen som fortelleren. Eili Harboe, som er i starten av sin teaterkarriere, men som allerede har markert seg i film (Joachim von Triers «Thelma») spiller elleveåringens lillesøster, hun som i fortellingen er et tre måneder gammelt barn. Harboe er på en og samme tid babyen og babyens framtidige, seksten år gamle jeg, slik Eriksen på en og samme tid er den førtiseksårige versjonen av fortelleren, hans fortidige og hans framtidige jeg. Sentral er også hans kone, spilt av Ragnhild Mønness, som den dagen historien utspiller seg er pasient på et psykiatrisk sykehus. Hun er mer tilstede i oppsetningen enn bokas kone er i boka, og hun blir også i større grad sett som subjekt, i det at hun deler fortellerens tekst og jeg-ståsted. Slik framstår mann og kone som en felles enhet, foreldre som sammen forteller for sitt barn. Han, som i boka både føler seg ensom og i praksis er alene om ansvaret, blir her en av to ansvarlige. Samspillet mellom Mønness og Eriksen gir variasjon til scenene og minner oss om konas betydning både for ektemannen og for barna, men det motarbeider samtidig noe av tonen i teksten. Mannens følelse av ensomhet er i «Om våren» selve årsaken til at han forteller. Han vil at hans barn, og hans kone, skal vite hvordan han hadde det. Han vil at de skal forstå ham, og vite hva de betyr for ham. «Om våren» er et framtidsbrev til barnet, men også et samtidsbrev til kona, et dette-gikk-du-glipp-av, du-var-der-men-du-så-ikke-det-jeg-så x 2. Og samtidig: Også dette grepet understreker at tid har gått og innsikter modnet før vi, teaterpublikum, får høre fortellingen.

Skifter og mestring

Både Harboe og Mønness skifter mellom å framføre tekst som om deres rollefigurer deltar i (spørrende) samtale med fortelleren, og som om de gjengir fortellinger de allerede kjenner, fordi de allerede, ofte, er blitt dem fortalt av ham. Dette grepet forsterker bildet av dem som tett sammenknyttet familie. Det signaliserer «vi kjenner hverandre, fordi vi kjenner disse historiene». Samtidig signaliserer de også den undring og den fremmedgjøring mennesker kan føle for sin egen fortid. Var det virkelig meg? Var det virkelig slik det var? Har jeg noen gang vært så liten og så forsvarsløs (eller så syk, eller så tvunget til å ta ansvar)? Skuespillerne mestrer disse parallellnivåene til fulle. Eili Harboe gir rollen som datteren et ualminnelig følsomt nærvær, en følelse av umiddelbarhet, en nærmest gjennomskinnelig ekthet og ungdommelig undring. Hun virker utilgjort og ukunstlet. Dette er det selvfølgelig ikke enkelt å oppnå, det krever en særs bevisst balanseevne fra skuespilleren. Datteren er troverdig som individ, uten å tape sin kraft som symbol: Barnet bærer ikke bare den voksnes framtid med seg, men også den voksnes fortid, med håp, erfaringer, savn og sorger. Denne bevisstheten er gjennomgående i Knausgårds bok, og i Knausgårds hele forfatterskap. Den er også gjennomgående i forestillingen.

Eriksen framstår innimellom som nølende. Undertegnede opplever dette som rollefigurens nøling, ikke skuespillerens. Hans leting etter ord får ordene, når han uttaler dem, til å framstå som om de ble fortalt for første gang i øyeblikket. Dermed framstår de også som oppriktige, og med det er det lettere å godta formuleringer som ellers kan oppleves som skjemmende klisjeer.

Andersen-stil

Anders T. Andersen har det siste halvannet året rendyrket sin særegne dramatiseringsstil gjennom flere prosjekter, der det virker som om han forsøker å gi svar på spørsmålene «hvor få effekter skal til, for å gjøre litteratur til liv?», «hvor gjenfortellende kan teatret være, og likevel framstå mer som teater enn som gjenfortelling?». «Havboka», «Historie om et ekteskap», «Kimen» og nå «Om våren» kan sees som en serie, med felles kjennetegn: Teksten framføres nøkternt, med myke overganger mellom de tekstdeler som blir gjenfortalt og de tekstdeler som blir gjenskapt gjennom spill - disse oppsetningene har det nemlig også til felles at de veksler mellom et nåtidsplan og et fortidsplan, der også nåtidsplanet har preg av tilbakeblikk. Gjennom tilbakeblikket understrekes det hvor subjektive ståstedene er. En «slik opplevde jeg det som skjedde»-formidling. Scenografi (også signert Andersen) er minimalistisk, teknisk utstyr er synlig, og på bakveggen vises poetiske, symbolladede fotografier, ofte av natur eller av mennesker framstilt som natur (denne gang av Dag Alveng, Per Maning og Tom Sandberg, «Om våren» bruker også malerier av Geir Yttervik og videodesign av Andersen). Noe av det som på boksidene framgår i klartekst, gjøres til undertekst i teatret, ved at (deler av) forklaringen er erstattet av stemningsskapende musikk. 

Blant fotografiene denne gang er Tom Sandbergs velkjente barneportretter, blant dem det berømte bildet av babyen på stranden. Ømheten i disse bildene tilkjennegir en dyp kjærlighet som forestillingens og bokas farsfigur viser i all sin handling, skjønt han i sine ord tviler på seg selv og sin egen omsorgsevne. Ansvarsfølelsen og skyldfølelsen henger tett sammen. Ett fotografi oppleves feilplassert: En naken, sensuelt dandert og harmonisk hvilende kvinnerumpe (også den fotografert av Tom Sandberg?) blir brukt som bakgrunn for konas selvmordsforsøk, for mannens forsøk på å vise barna omsorg umiddelbart etter konas selvmordsforsøk, og for mannens samtale med mor til ett av barnas venninner.

Klokt utvalg

Skjønnhetsfeil til tross er «Om våren», slik undertegnede ser det, det av dramatiseringsprosjektene i Andersens serie som i størst grad har lyktes. Dels skyldes det skuespillernes evner til å gi litteraturen liv. Dels skyldes det tekstutvalget. Forfatterens hang til å besvangre hver minste lille hverdagsdetalj med symbolsk mening, til å pøse på med informasjon og selvanalyse, virker her, som i Ole Anders Tandbergs dramatisering av «Min kamp» (Riksteatret, Agder Teater og Oslo Nye Teater 2016, Stockholms Stadsteater året før) mindre overveldende og mindre utmattende fordi redigeringene er gjort med klokskap. Tekstmengdene er fortsatt store, men de er håndterlige. Her, som i Tandbergs «Min kamp»-dramatisering, kommer også tekstens (ofte subtile) humor tydelig fram. Tone og framføring gir varme til utsagn som også kunne blitt oppfattet som kyniske. Slik blir «Om våren» ikke bare en forestilling om omsorg, men også en forestilling som viser omsorg: Omsorg for opphavsmaterialet, for opphavspersonen og hans familie, for oppsetningen og for oppsetningens personer, og dessuten for publikum. Dette var det langt fra selvfølgelig at prosjektet skulle få til, og det har det fått til.

Premieren var på Rogaland Teater 3. mai 2018.

April 2018: 1980 - Aker brygge

«1980 - Aker Brygge». Statsteatret i samarbeid med Oslo Nye Teater, Hordaland Teater og Rogaland Teater. Av: Yngve Sundvor i samarbeid med ensemblet. Med: Gard B. Eidsvold, Per Kjerstad, Cato Skimten Storengen og Kim Sørensen. Regi: Yngve Sundvor.

KOMMENTAR: Rik avkastning.

TERNING: FEM

Store verdier

Statsteatret er en norsk nasjonalskatt.

TEATER: Grådighet gjør godt, og gutta fra Grefsen vil være Gordon Gekko. Mor synes heller at de skal samles i sofaen og ha det koselig. I familien Kielland skal ingen spise alene. Statsteatrets norgeshistoriske teaterserie har nå nådd 1980-tallet og åttende episode - handlingen i «1980 - Aker Brygge» går fra 1986 til 1990 - og familien arver plutselig en hel masse penger. De skal selvfølgelig investeres. Kapitalismen er inne i en gullalder. Ordet «krakk» er det ingen som tenker på. Mor Agnes (Per Kjerstad) og sønnene Einar (Gard B. Eidsvold), Wilhelm (Kim Sørensen) og Alexander (Cato Skimten Storengen) er utstyrt med noe ulike ressurser fra naturens side, og har dessuten noe ulike verdisyn. Dermed er det duket for verdikamp.

Grenseløst

Ingen setter Statsteatret i et hjørne - eller i en boks. Gruppa har klart å fornye virkemidlene sine for hver enkelt forestilling som har gått, samtidig som de har beholdt sin grunnsignatur. De lager historietimer med samtidsrelevans, utført i et lekent og fartsfylt formspråk som hver gang låner stilgrep fra populærkultur i de tider forestillingene er lagt til (blant dem: westernfilm, mafiafilm, film noir, radioteater). De skaper underholdningsteater - svært underholdende underholdningsteater - med alvorlig klangbunn. I «1980 - Aker Brygge» er det ikke én sjangerfamilie stilgrepene er hentet fra, vi har da nådd postmodernismen. I stedet er referanserikdommen vid og bred og høy og lav - med linjer blant annet til amerikansk film (fra «Wall Street» til «Rain Man» og «Pretty Woman»), musikkvideoer, hitlistelåter og Oslos (og Ibizas) uteliv. (Uten å røpe hvordan kan vi si at her også er lånt fra et klassisk amerikansk skuespill fra 1949, med problemstillinger som igjen ble relevante fra 80-tallet og inn i vår tid - også «En handelsreisendes død» handler om kostnaden av økonomisk mentalitetsforandring.) Detaljene er velvalgte, talende.

«1980 - Aker Brygge» inneholder noen av de sleskeste øyeblikk undertegnede kan huske å ha sett i norsk teater, så skamløst vulgære at de kun overgås av reelle forhold i amerikansk 2018-politikk, men selv disse er gjort med slik avvæpnende fantasifullhet at det ikke er annet å gjøre enn å la seg sjarmere av galskapen, og gi seg over i latter, selv når en krymper seg.

Å stille spørsmål

Pengebegjæret skal vise seg å bli farlig, og kostnaden blir høy, for mer enn en av de involverte. «Generasjonsmotsetninger» er et sentralt stikkord for «1980 - Aker Brygge», slik at det også var det for «1349 - Pesten» (om fremmedfrykt og utstøtelse) og «1880 - Aker Brygge» (om integrering og utenforskap). I «1980» handler det altså om motsetningen mellom en generasjon som har vært vant til å leve nøysomt og en generasjon som drømmer om kunne å fråtse uten begrensning. For Alexander, og til dels også for Wilhelm, er det slik at alt kan prissettes, pantsettes og selges. En av dem føler skam ved det, men gjør seg likevel delaktig i utviklingen. Den andre har nok ikke evnen, skjønt han vet at han burde late som, av strategiske grunner. Hva som er «verdier» blir noe tilskueren får rik anledning til å tenke igjennom selv, etter hvert som intrigene eskalerer, og den enkle Einar - han som blir berørt av HVPU-reformen - blir den som fremstår som den mest komplekse i persongalleriet, den som er i stand til å stille spørsmål ved alt det som i markedsøkonomien blir sett som selvfølgeligheter, og den som representerer et ord vi vel knapt har hørt bli sagt med ettertrykk siden tidsperioden: Skamvett.

Premieren var på Oslo Nye Centralteatret 20. april 2014, og «1980 - Aker Brygge» blir etter endt spilleperiode der vist over hele Norge.