FAKTA: «My Fair Lady». Folketeatret/Scenekvelder Musikal AS.
Av: Alan Jay Lerner og Frederick Loewe, oversatt av Svein Sturla Hungnes. Med: Kåre
Conradi, Nina Hammarklev, Finn Schau, Dennis Storhøi, Lise Fjeldstad m.fl.
Regi: Svein Sturla Hungnes
og Marianne Skovli Aamodt. Musikalsk ansvar: Atle Halstensen.
Til forsvar for dans og dannelse.
TERNING: FEM
Stolthet og fordom
Svein Sturla Hungnes har funnet tilbake til det satiriske i
musikalklassikeren «My Fair Lady».
MUSIKAL: Er klassespørsmål irrelevante i 2013? Vi lever i en
tidsalder der det å skape og omskape seg selv er en selvfølgelighet. Du kan bli
hva du vil. Du kan være den du er. Men samtidig finnes endeløst mange - synlige
og usynlige - skiller mellom den som er innenfor og den som er utenfor. «My
Fair Lady» handler om å overskride disse skillene.
Nærmere Shaw
Som de fleste sikkert vet er musikalen basert på George Bernard
Shaws skuespill «Pygmalion». Men der «Pygmalion» er en satirisk komedie om
forskjellene mellom «dannelse» og «utdannelse», om snobberi og nedlatenhet og
hvor lett det er å narre en snobb, blir «My Fair Lady» oftest spilt dels som kjærlighetshistorie,
dels som hyllest til det menneske som evner å lære. Eliza Doolittles talenter
overvinner både nedlatenheten, snobberiet og et klassesamfunn der det er
uendelig mye tyngre å klatre opp enn falle ned. Det er meningen at vi skal heie
på Eliza.
I grunnstemning legger Svein Sturla Hungnes sin «My Fair
Lady» noe nærmere «Pygmalion» enn det som er vanlig. Oppsetningen er holdt i en
småsyrlig tone, og klasseperspektivet er klart uttrykt, høyere prioritert enn
man ofte ser. Henry Higgins (Kåre Conradi) er ikke bare avmålt og kjølig; han
er hardhjertet og brutal. Måten han behandler sin elev gjør det klart at han
ikke ser henne som menneske, han hører bare sosiolekten hennes. Eliza Doolittle
(Nina Hammerklev) svarer på ydmykelsene med trassig selvrespekt. Men så blir
også vendepunktene, når de kommer, varmere og mer virkningsfulle.
Formidling i trinn
Språkets musikalitet, og musikalitetens språk, står sentralt
i «My Fair Lady». Atle Halstensen har modernisert lydbildet, med
musikkarrangementer tilpasset de enkelte sangstemmenes kvaliteter. Sangtekstene
fremheves.
Marianne Skovli Aamodts koreografi er, trinn for trinn, en
visuell nytelse, som lykkes i å formidle de nære forholds intimitet og byens storhet
og uoversiktlighet på en og samme tid. Hun tegner intrikate, skiftende,
ikke-skjematiske mønstre og utnytter hele scenerommets bredde og dybde. Ofte
bruker hun hele ensemblet i kaleidoskopiske massekoreografier. Til og med
musikerne utgjør, rett som det er, en del av koreografien. Formodentlig har hun
samarbeidet tett med scenograf Ola Bråten, og flere ganger fryses bevegelser i
stillestående tablåer, i en svært så virkningsfull fotoeffekt. Dansescenene er
dessuten utformet slik at hver rollefigurs personlighetstrekk og emosjoner
kommer fram gjennom dansen, og også i rolleformidlingen har kroppsspråk og
kroppsbevissthet stor betydning - som seg vel hør og bør, i en «My Fair Lady»sk
klassereise.
Dennis Storhøi er en femenal Doolittle.
Premiere var på Folketeateret 01.02.2013.