Thursday, February 7, 2013

Februar 2013: My Fair Lady



FAKTA: «My Fair Lady». Folketeatret/Scenekvelder Musikal AS. Av: Alan Jay Lerner og Frederick Loewe, oversatt av Svein Sturla Hungnes. Med: Kåre Conradi, Nina Hammarklev, Finn Schau, Dennis Storhøi, Lise Fjeldstad m.fl. Regi: Svein Sturla Hungnes og Marianne Skovli Aamodt. Musikalsk ansvar: Atle Halstensen.
Til forsvar for dans og dannelse.
TERNING: FEM

Stolthet og fordom

Svein Sturla Hungnes har funnet tilbake til det satiriske i musikalklassikeren «My Fair Lady».

MUSIKAL: Er klassespørsmål irrelevante i 2013? Vi lever i en tidsalder der det å skape og omskape seg selv er en selvfølgelighet. Du kan bli hva du vil. Du kan være den du er. Men samtidig finnes endeløst mange - synlige og usynlige - skiller mellom den som er innenfor og den som er utenfor. «My Fair Lady» handler om å overskride disse skillene.
Nærmere Shaw
Som de fleste sikkert vet er musikalen basert på George Bernard Shaws skuespill «Pygmalion». Men der «Pygmalion» er en satirisk komedie om forskjellene mellom «dannelse» og «utdannelse», om snobberi og nedlatenhet og hvor lett det er å narre en snobb, blir «My Fair Lady» oftest spilt dels som kjærlighetshistorie, dels som hyllest til det menneske som evner å lære. Eliza Doolittles talenter overvinner både nedlatenheten, snobberiet og et klassesamfunn der det er uendelig mye tyngre å klatre opp enn falle ned. Det er meningen at vi skal heie på Eliza.
I grunnstemning legger Svein Sturla Hungnes sin «My Fair Lady» noe nærmere «Pygmalion» enn det som er vanlig. Oppsetningen er holdt i en småsyrlig tone, og klasseperspektivet er klart uttrykt, høyere prioritert enn man ofte ser. Henry Higgins (Kåre Conradi) er ikke bare avmålt og kjølig; han er hardhjertet og brutal. Måten han behandler sin elev gjør det klart at han ikke ser henne som menneske, han hører bare sosiolekten hennes. Eliza Doolittle (Nina Hammerklev) svarer på ydmykelsene med trassig selvrespekt. Men så blir også vendepunktene, når de kommer, varmere og mer virkningsfulle.
Formidling i trinn
Språkets musikalitet, og musikalitetens språk, står sentralt i «My Fair Lady». Atle Halstensen har modernisert lydbildet, med musikkarrangementer tilpasset de enkelte sangstemmenes kvaliteter. Sangtekstene fremheves.
Marianne Skovli Aamodts koreografi er, trinn for trinn, en visuell nytelse, som lykkes i å formidle de nære forholds intimitet og byens storhet og uoversiktlighet på en og samme tid. Hun tegner intrikate, skiftende, ikke-skjematiske mønstre og utnytter hele scenerommets bredde og dybde. Ofte bruker hun hele ensemblet i kaleidoskopiske massekoreografier. Til og med musikerne utgjør, rett som det er, en del av koreografien. Formodentlig har hun samarbeidet tett med scenograf Ola Bråten, og flere ganger fryses bevegelser i stillestående tablåer, i en svært så virkningsfull fotoeffekt. Dansescenene er dessuten utformet slik at hver rollefigurs personlighetstrekk og emosjoner kommer fram gjennom dansen, og også i rolleformidlingen har kroppsspråk og kroppsbevissthet stor betydning - som seg vel hør og bør, i en «My Fair Lady»sk klassereise.
Dennis Storhøi er en femenal Doolittle.

Premiere var på Folketeateret 01.02.2013.

Januar 2013: Shoot




«Shoot». Rogaland Teater. Av: Mark Ravenhill. Med: Mette Arnstad, Marit Synnøve Berg, Ole Christoffer Ertvaag, Morten Espeland, Helga Guren, Lars Funderud Johannessen, Glenn André Kaada, Øystein Martinsen, Hugo Mikal Skår, Svein Solenes, Even Stormoen og Grethe Mo. Regi: Hilde Brinchmann.

Mennesket og maktene

Når Rogaland Teater setter opp «Shoot» handler det mer om krigens holdninger enn krigens handlinger.

TEATER: Visuelt finnes det en del slående øyeblikk i «Shoot». En svart engel i røyklagt motlys, med en vinge som ennå ikke er brukket. Koreograferte mellomstikk med krigere i kamp. En grotesk pietà, uten nåde.
Også tekstlig er oppsetningen nådeløs. «Shoot» handler om krigens brutalitet og kostnad. Like brutalt som vissheten om hva det koster, er vissheten om at en venner seg til det.
Hjemmefront
Forestillingen tar utgangspunkt i Mark Ravenhills «Shoot/Get Treasure/Repeat», en syklus korte skuespill som alle handler om hvordan enkeltmennesker påvirkes av krig, tortur og terror. I utgangspunktet er det 16 av dem, pluss en epilog. Rogaland Teater har valgt tolv (inkludert epilogen), og legger større vekt på hjemmefronten - det landet som har sendt ut soldater - enn på krigsfronten - det landet som har mottatt dem.
Hykleri og mangel på medfølelse er viktige motiver. Den gru som finnes i å ta grusomhet som en selvfølge gjennomsyrer det meste.
Oppstykket
Historien om en krig er ikke en historie. Mennesker rammes ikke likt. Noen er alltid dypere berørt enn andre. Noen utnytter, noen blir utnyttet, og noen ganger kan man være et offer og en overgriper på samme tid. Dette illustrerer «Shoot»s oppstykkede form særdeles godt. Hver episode står for seg. Ulike skikkelser befolker de ulike scenene, men det kan være forbindelser mellom dem. I en sekvens møter vi mor og far. I den neste; sønnen. Men som regel er linjene mellom scenene mer kryptiske enn dette. Symbolikk gjentas, navn (kanskje og kanskje ikke de samme skikkelsene) går igjen.
Hilde Brinchmann har redusert symbolikken, og legger størst vekt på hvordan krigen påvirker mennesker mentalt. Avstumpethet - i soldater og i sivilbefolkning - er et viktig stikkord.
Mediekrig
Spillestilen som er valgt ligger mellom det naturalistiske og det poserende; lett fremmedgjort, lett fremmedgjørende. Dette stemmer overens med et annet sentralt tema: Propaganda, at man i krigstid ikke kan vite hva som er sannhet og hva som er manipulasjon. Dramaturg/oversetter Michael Evans og regissør Hilde Brinchmann vektlegger dette enda sterkere enn Mark Ravenhill gjør i manus. En krig er også en kamp om definisjonsmakten. At man ikke kan stole på sin egen oppfatning av virkeligheten er enda en av krigens virkninger, og det øker følelsen av maktesløshet. Dette formidler «Shoot» svært så klart, kanskje enda klarere enn oppsetningens øvrige budskap: Når det skytes med kanoner blir vi alle spurv. I møte med krigsmaktene er enkeltmennesker sørgelig små.


Premiere var på Rogaland Teater 26.01.2013.

Januar 2013: Gu' kor gøy



«Gu' kor gøy». Ole Bull Scene. Av og med: Bjarte Hjelmeland, med tekst- og musikkbidrag fra bl.a Ingrid Bjørnov, Pernille Sørensen og Eirik del Barco Soleglad. Musikere: Tove Kragset og Bjarte Aasmul. Regi: Kim Bjarke.
Hjertevarme Hjelmeland.
TERNING: FEM

Humørsprederen

Bjarte Hjelmelands «Gu' kor gøy» er en enmannsrevy å bli glad av.

SHOW: Tilsynelatende er han personlig, men ikke selvopptatt. I «Gu' kor gøy» viser Bjarte Hjelmeland sin fascinasjon over andre menneskers personligheter.
Utkledd
I starten av showet hevder Hjelmeland at han ble skuespiller fordi han var så glad i å kle seg ut som barn. Om «Gu' kor gøy» er en målestokk er han fortsatt glad i å kle seg ut. Når vi teller med filminnslagene på bakskjermen inneholder showet åtte til ti fullstendige eller delvise kostymeskift, fem-seks av dem med parykker og flere med hodeplagg. Ingeborg Kvamme har skapt kostymene, og står også for scenografien - en minigarderobe som minner om dem som finnes i skuespillergarderober på teatre. Sminke er en selvfølge, og den legger han stort sett selv, mens han fortsetter å snakke til publikum. Slik lar han oss få se den gradvise overgangen mellom liksomprivate scene-Bjarte og scene-Bjartes skikkelser; en indirekte oppvisning i eget håndverk. Typetegningen går langt dypere enn kostymenivå.
Bjarte Hjelmeland er oppriktig nysgjerrig på andre menneskers særpreg, og med gester og ansiktsuttrykk, kroppsspråk og godt timede replikker formidler han både kraften i denne undringen, og det at det i de aller fleste mennesker finnes noe det er verd å være nysgjerrig på.
Allmennmenneskelig
Formen er sketsjens og farseteatrets, ikke standupkomikkens, og verktøyene er skuespillerens og regissørens. Persongalleriet er inspirert av mennesker Bjarte Hjelmeland har møtt, sies det i programmet. Men det er mer allment enn som så. En vel så korrekt karakteristikk kan være at showet er inspirert av menneskelige sider vi alle har sett. Et fellestrekk for figurene i «Gu' kor gøy» er at de er skisser av menneskelig dårskap; av pretensjoner, diller, nykker og særtrekk, av de tåpeligheter og selvimotsigelser det er så lett å se i alle andre og så vanskelig å legge merke til i seg selv. Hjelmeland skildrer dem med varme, interesse, empati og sympati. Trekker vi fra Olav Kyrre (som ingen nå til dags vet hvordan så ut eller tedde seg) og Wenche Foss (som ikke egentlig parodieres, men som blir minnet som snarest, med hennes «egen» stemme og håndbevegelser) er her bare en spesifikk personparodi, av Trude Drevland, ordfører i Bergen. Innslaget er ypperlig, men en karikatur av «det bergenske» og «det nordnorske» i minst like stor grad som en Drevland-karikatur. Slik danner en rask skisse begynnelsen på et større bilde, og det kan være betegnende for showet som helhet: En serie raske skisser skaper et større og mer helhetlig bilde enn det som trer fram ved første øyekast.

Premiere var på Ole Bull Scene, Bergen, 17. januar 2013.

Januar 2013: Krig



«Krig». Latter. Av og med: Terje Sporsem med tekstbidrag fra André Jerman og Are Kalvø. Regi: Per-Olav Sørensen.
Militant muntrasjon.
TERNING: FEM

Komikamp

I «Krig» forsvarer Terje Sporsem latteren.

SHOW: Soldat Sporsem står alene i frontlinja. Han er væpnet med vennligsinnede sarkasmer, en ivrig ansiktsmimikk og et parodisk overtydelig kroppsspråk. Han har et arsenal av verbale krumspring, snurrige observasjoner, frie assosiasjoner, ordspill og stemmeleier til rådighet. Naturligvis har han ingen hær bak seg, men selv om han er alene på scenen, er han ikke en helt ensom kriger. André Jerman og Are Kalvø har bidratt med tekster, Magnus Jørgensen og Jonas Kinge Bergland med innspill. Regigeneral Per-Olav Sørensen kunne nok ha tvunget gjennom en noe strammere disiplin, men bør takkes for strategisk planlegging og dramaturgisk struktur.
Tema: Krig 
Tematisk er «Krig» knyttet opp mot krig og «krigslignende handlinger». Det siste begrepet kan tolkes enda litt videre enn det tolkes av norske politikere. Vittighetene er sortert under samlende overskrifter, ofte illustrert med Wikipedia-sitater som er vage nok til å vekke smil. Tematikken følges som regel (og den følges ofte også opp), men avvæpnende avsporinger minelegger landskapet fra start til slutt. Krig kan være et langt videre tema enn man skulle tro, viser det seg, til lands og til vanns og i lufta med, fra vikingetida til oppvaskmaskinen, og gjennom et stort utvalg av verdens nasjoner.
Myk moro
Aggressiv er ikke humoren i «Krig». Terje Sporsem angriper igrunnen ingen. Hans jevnt over joviale tone er lett gjenkjennelig fra tidligere show og opptredener. Grunnpilaene er sympatisk innstilt ironi, observerende utforskning av snodig oppførsel (like gjerne egens som andres), varmt ertende skråblikk, oppdiktede anekdoter, og kjærlig underfundig forundring. Frekk kan han være - også mot enkeltpersoner - men frekkheten er gjort med rampeguttens åpenbare fryd og uten ondsinnethet. Vidøyd, påtatt overraskelse er fremdeles et godt virkemiddel for å hjelpe publikum til de samme innsikter opphavsmannen selv har nådd fram til, og Sporsem er blitt flinkere både til å legge inn undertekst i sine tekster, og til å knytte sammen betraktninger om tilsynelatende ikke-relaterte fenomener til en helhet. I «Krig» virker såvel tekst som illustrerende ansikts- og kroppsbruk gjennomtenkt og gjennomført. 

Oslo-premiere var på Latter 4. januar 2013.